Fasmer-slekten i Bergen
Fasmer-slekten er en viktig del av Alvøen. Da de kom inn på eiersiden i 1740-årene, var Alvøen ikke utviklet som industristed. Kruttmøllen hadde ikke blitt gjenoppbygget etter at den sprang i luften i 1631, og Alvøen var et stille sted med en kornmølle for bøndene og et lyststed for byborgere.
Hendrich Jansen Fasmer var født i Bergen i 1632. Han var sønn av Jan Hendrichsen Fasmer (ca. 1610–1691), og skotske Maria Dundas.
Hendrich tok borgerskap som skipper i Bergen i 1665. Han var medeier i flere skip, og var kjøpmann på skipet han seilte.
Det var oppgangstider for skipsfarten. I 1676 kom det 214 utenlandske skip til Bergen, men bare 155 innenlandske. På tolv år hadde det snudd, kun 40 utenlandske skip ankom Bergen i 1689, men hele 310 innenlandske.
Med jevne mellomrom ble byen rammet av branner. I 1686 brant strøket mellom Nykirken og Muren. I tillegg ble skipsfarten rammet av forlis og kaperier.
I 1697 mistet Hendrich Jansen Fasmer sin far, Jan. Hendrich trakk seg tilbake fra sin forretning. Etter at kreditorene hadde fått sitt, var det ikke mye igjen, men Hendrich solgte resten av det han eide til sin sønn.
I 1702 rammet enda en ny ulykke, da nesten hele Bergen brant.
I 1708 døde Hendrich Jansen Fasmer, og hans enke, Anne Danchertsdatter, levde til 1721. I skiftet etter henne var det så lite igjen at det ikke engang var nok til å dekke begravelsen hennes.
•
Sønnen deres, Jan Hendrichsen Fasmer var født ca 1670 og tok borgerskap som skipper som 22-åring, i 1692. Han ble også skipper på eget skip, og hadde større hell enn sin far i fraktfart på England, Holland og Østersjøen. I 1706 kjøpte han i Holland blå glasserte panner for kemneren, til bruk til Rådhuset i Bergen.
I 1708 slo Jan seg ned i sin fødeby Bergen. Han var eneeier av tre skip, og eide Strandgaten 96 med pakkhus og boder i en gård. Et par år senere begynte han med utlånsvirksomhet. Med sikkerhet i fast eiendom lånte han ut penger. Et av utlånene var til et bryllups fullførelse, på 400 riksdaler. Da ikke låntakeren klarte å betale, overtok Jan Hendrichsen Fasmer huset han hadde pant i. På samme måte ble han også eier av Bredsgården på Bryggen. Der drev han sine forretninger sammen med en fullmektig, Johan Cordt Harmens.
Jan Hendrichsen Fasmer og hans kone Didericha hadde 10 barn, og de bodde i Strandgaten 96. Han døde 59 år gammel i 1729, og ble gravlagt i Nykirken med klokkeringing både fra Nykirken og fra Mariakirkens tårn.
Enken Didericha fortsatte nordlandshandelen fra Bredsgården, med en fullmektig.
•
To av sønnene deres var Hendrich, født 1698, og Didrich, født 1706.
Hendrich Jansen Fasmer var 25 år da han i 1723 tok borgerskap som skipper, som hans far og farfar før ham. Han seilte med fisk og skinn til Amsterdam, og tilbake igjen til Bergen hadde han tobakk, seilduk, kolonialvarer lær og annet.
Da faren døde, slo han seg ned i Bergen som kjøpmann. I 1733 ble han medlem av byens øverste styre, de 16 eligerede menn, som vi nå ville kalt formannskap. Det vervet hadde han i fjorten år. I 1747 ble han nederlandsk generalkonsul.
Frem til 1814 var det kun tre konsuler i Bergen, det var den nederlandske, den franske og den engelske. Vervet innehadde Fasmer-slekten i tre slektsledd, og i nesten hundre år, til 1836.
I 1743 var Hendrich Bergens nest rikeste mann. Han eide våningshus med pakkboder i begge Altonagårder, to sjøpakkboder i Sandviken og fire loft med nøst, og et stort pakkhus i sjøkanten nedenfor Strangehagen. Han var også en av de få i byen som hadde hest og carrosse, en staselig vogn.
Hendrich var gift med Cornelia Ros, og de hadde seks barn. I et bryllupsdikt fra 1723 er hun omtalt som Dyd-Ædle og Gud-Hengivne Mademoiselle.
Didrich Jansen Fasmer ble styrmann i 1725 og tok borgerbrev som skipper i 1731. I 1743 hadde han slått seg ned i Bergen som kjøpmann, og bodde på Nordnes. Det gikk godt med ham også.
Han var gift med Maren Hansdatter Formann, født 1719, datter av Hans Henrichsen Formann og Karen Lindegaard. Også de hadde seks barn.
Både Hendrich og Didrich mistet sine hustruer i 1744. Samme år kjøpte Didrich halvparten av Alvøen.
Det var med disse at Alvøen igjen blomstret opp som et betydelig industristed.
• • •
Alvøen før Fasmer
Anne Richartsdatters arvinger eide Alvøen i femten år, til ca 1675. Etter det var det flere eiere over kortere perioder.
I 1703 var det fire kornmøller, en bondekverner og en valkemølle i Alvøen.
I 1709 ble Alvøen kjøpt av Seeverin Seehusen, som i 1711 var stiftamtskriver, og i 1720 adlet Svanenhielm.
Hans svigersønn Wilhelm Hansen satt på den gamle setegården Stend i Fana. Hansen hadde i 1706 søkt om å få bygge salpetersyderier og kruttmøller i Norge, men først etter ti år, og med Seehusen fikk han kongelig brev på det.
I 1718 ser det ut til at kruttmøllen var bygget, og Hansen stod som eier av Alvøen i 1726. På ny sprang kruttmøllen i luften, i 1733. Den den ble gjenreist året etter, var det 103 år siden den første kruttmøllen eksploderte.
Wilhelm Hansen ble stiftamtskriver etter sin svigerfar Svanenhielm.
•
Denne tidsepoken er inspirasjonen til en novelle jeg skrev til novellesamlingen Sommerstemning, som handler om Lucie fra Nattmannens datter som i 1727 møter Lorte-Lovinda i Papirslottet som barn. Novellen er lest inn som lydbok, og hele novellesamlingen kan kjøpes som pocketbok eller som e-bok.
• • •
Fortsettelse: Alvøens historie – del 3
May Lis Ruus 