Historien om emigrantskipet De Zee Ploeg som skulle til Amerika men havnet i Bergen, hadde jeg såvidt kjennskap til for flere år siden. Men da jeg våren 2017 fikk høre mer om hendelsene, kom ideen til å dramatisere den i bokform.
Det var en mild, men regnvåt vårdag i slutten av april 2017 at jeg hadde en avtale med min venninne Marianne Rieber i Bergen sentrum. Vi skulle ta en lunsj sammen, og møttes på Godt Brød i Vaskerelven. Mens vi spiste rundstykker og drakk varm sjokolade, snakket vi litt om hva vi hadde gjort siden sist.
Marianne fortalte at hun var med på planleggingen av et arrangement de skulle ha, i forbindelse med skipet familiens stamfar kom til Bergen med. Den kommende høsten ville det være 200 år siden emigrantskipet De Zee Ploeg søkte nødhavn utenfor Skjelanger, og ble slept inn til Bergen. De skulle ha en markering for etterkommerne av slektene som ble værende i Bergen.
Jeg lyttet fascinert da Marianne fortalte om 8-åringen Paul Gottlieb Rieber, og hans skjebne. Gutten overlevde den fatale sjøreisen og tiden etterpå. Han ble læregutt på Bryggen og bodde på loftet sammen med en mann som drakk mye. Det var et hardt liv for en ung gutt. Etter noen få år reiste Paul tilbake til hjemstedet i Tyskland, og gikk til fots store deler av veien. Han fikk se igjen hjembyen som familien hadde forlatt. Men han savnet sine søstre i Bergen, og vendte tilbake. Som voksen bygget han seg opp, og gjorde det godt som kjøpmann.
Jeg hadde lest om skipet, husket jeg. I forbifarten og innimellom mens jeg gjorde research for annen skriving, men jeg visste ikke mye om det.
Bilder i hodet
Da jeg kom hjem den dagen, lette jeg frem noen lokalhistoriske bøker og googlet. Kort og faktamessig ble de grusomme hendelsene beskrevet. Storm, ulykker, sult, sykdom og en kaptein som gjorde alt verre.
Dramatikken tegnet seg som bilder for mitt indre blikk. Jeg så dem for meg. Jeg kjente håpløsheten og avmakten i lasterommet der menneskene led seg gjennom timer, dager og uker. Uten å få nok mat. Uten å få gå opp på dekk og kjenne vinden mot ansiktet.
Jeg tenkte på hvordan passasjerene virkelig hadde det om bord. Mer enn 560 mennesker, som etter nødsår hadde forlatt alt de kjente, alt de hadde kjært, og lagt ut på en farefull ferd og mot en ukjent fremtid i et fremmed land. Farene var mange for dem som utvandret. Kaperskip, uvær, sykdom.
Men for disse menneskene skulle den største trusselen bli en tyrannisk kaptein, som holdt fyllefester for seg og mannskapet og utsatte avreisen i tre måneder. Emigrantene kom seg bare til Nordsjøen. En storm tok masten og riggen, men kapteinen unnlot å få satt opp nødmasten de hadde om bord. Skipet drev for vær og vind. To skip tilbød hjelp, men kapteinen takket nei.
Passasjerene var syke, sultne, tørste, redde. Mange døde. Det skjedde ulykker. Og kapteinen var hensynsløs, truende og voldelig. Vitnesbyrdene fra passasjerene som gjenfortalte hendelsene var knapt til å tro.
Da redningen endelig kom, var det på ingen måte over. Nå var de fremmede i en ukjent by, i et fremmed land, som hadde sine egne utfordringer etter de dårlige årene. Og fremdeles var mange av emigrantene syke, skadde og døende.
Jeg ble oppslukt av den dramatiske historien. Jeg ville vite mer, og jeg visste at jeg ville skrive om den.
Foredrag
Bergen Byarkiv skulle ha foredrag om De Zee Ploeg den 5. september 2017. Det måtte jeg få med meg. Marianne skulle også.
Det var typisk bergensvær med sidelengs regn da jeg gikk i de våte gatene. Det var ikke vanskelig å se for meg hvordan emigrantene må ha hatt det nøyaktig den dagen for 200 år siden da de befant seg i en storm ute i havgapet.
I den fullsatte salen satt jeg ved siden av Marianne. Det var interessant å høre på foredraget. Vi fikk se en liten film, og bilder. Byarkivet hadde til og med lagt frem protokollen som hjelpekomiteen i Bergen hadde skrevet, da myndighetene fikk ansvaret for å hjelpe over 550 mennesker i nød.
Vi kunne gå frem og se protokollen. En tykk bok innpakket i tøy. Med sirlig skrift hadde embedsmennene skrevet rapport hver gang de hadde møte, og på grunn av dem er menneskene på De Zee Ploegs skjebne kjent.
Marianne presenterte meg for Christian G. Rieber, som også stammer fra 8-åringen Paul Gottlieb, og jeg slo av en prat to lesere av bøkene mine.
Noen uker senere fikk jeg referat og bilder fra De Zee Ploeg-markeringen fra Marianne. De hadde en fantastisk kake laget som skipet, og alt på den var spiselig. Det var skuespillere som opptrådte. Skuespiller Lykke Kristine Moen spilte en av de unge mødrene som ba om mat til sitt barn, men ble hundset av kapteinen. Hun la ut et bilde på Facebook, og det var utrolig inspirerende.
Senere på høsten fikk jeg en bok av Marianne, som jeg ikke hadde lyktes å få fatt i selv. Den handlet om De Zee Ploeg og hvordan det gikk med de forulykkede i Bergen.
Jeg brant etter å begynne å skrive De fremmede, men hadde kontrakt på en bokserie, og måtte skrive den ferdig. Så jeg måtte dempe skrivefeberen, men visste hva mitt neste prosjekt skulle være.
De fremmedes tur
Sommeren 2018 tok jeg beslutningen. Tiden for De fremmede var inne. Jeg måtte skrive den dramatiske historien. I tankene lusket min nye hovedperson. Siden jeg skulle dramatisere hendelsene, ville jeg fortelle den gjennom en oppdiktet ung kvinnes øyne. Hun fikk navnet Hedda, etter et tegneserieblad fra barndommen min. Hedda fra Lykkedalen handlet om emigranter på 1600-tallet.
Hedda Fischer fikk en familie. De fikk navn, og en bakgrunnshistorie. Gjennom henne var jeg klar til å sette meg inn i de vanskelige kårene som fikk dem til å reise fra sine hjem i Tyskland, og til å stige om bord i De Zee Ploeg. I fantasien skulle jeg ta innover meg hvordan deres opplevelser.
Lydserie
Men jeg ville ikke skrive det som en bok. Jeg ville skrive det som en serie, med episoder og sesonger. Det hadde jeg brent for siden 2013. Jeg har sett TV-serier i mange år, og husker fremdeles hvordan det var på begynnelsen av 2000-tallet da vi måtte vente på en ny episode av action-serien 24, med de ulidelig spennende cliffhangerne. Jeg liker serier med fortsettelse, det å følge en historie i episode etter episode, og å håpe på en ny sesong når den er slutt.
Det er ikke så lett å få til i bokverdenen, men kanskje i Storytel?
Jeg sendte en mail til Tomas Algard, som var forlagssjef i NorskeSerier i årene jeg skrev Nattmannens datter. Nå var han i Storytel.
Vi mailet frem og tilbake om mulighetene for å skrive noe eksklusivt for Storytel, noe som ikke var bok først. Han sa at svenske Storytel holdt på med det, og han ville gjerne ta imot et manus fra meg med tanke på Storytel Original.
Så snart jeg var ferdig å skrive siste bok i Papirslottet, begynte jeg på De fremmede sesong 1. Bildet av Lykke inspirerte fremdeles, og jeg ønsket henne som innleser. Jeg hadde sett henne i TV-serien Aber Bergen og synes at hun passet til å gi stemme til min Hedda Fischer.
Det ble ikke mulig å skrive en lydserie som ble publisert som en Storytel Original, den norske Bokavtalen hindrer det. Så det blir lydbok istedet. Men reglene vil nok bli endret med tiden, vi er bare for tidlig ute.
Sult som inspirasjon
Jeg rakk knapt å komme i gang med skrivingen før jeg fikk blindtarmbetennelse og ble innlagt på sykehus. Med smerter og uten mulighet til å gå noen steder, tenkte jeg på Hedda og de andre som var henvist til et lasterom og ikke kunne gå ut og få frisk luft eller bevege seg fritt der de ville.
Mens jeg ventet på operasjonen og måtte faste, kjente jeg på kroppen hvordan det var å være sulten og ikke få verken vått eller tørt på et døgn. Og De Zee Ploeg-emigrantene måtte holde ut i hele fire dager uten vann og mat. Tre–fire dager er det lengste et menneske kan gå uten vann.
Sent på høsten leste jeg i Bergens Tidende at historien om historien om De Zee Ploeg også skal bli teaterforestilling på Den nationale scene i Bergen. Jeg kjøpte billetter så snart de ble lagt ut, og i mai skal jeg se stykket med familien min, og Marianne og venninnen Irene. Det blir spennende å se Dns’ storsatning, så det gleder vi oss til.
Inspirasjonsstrømmer
Desember kom, jeg var bra igjen, og juleforberedelsene gikk for lut og kaldt vann mens jeg skrev. Inspirasjonen strømmet til fra alle kanter. Som på julemarked i byen. Det ble til en fin scene om Hedda, Albert og familien som ble skrevet inn i 1. episode av De fremmede.
En annen dag dro Marianne og jeg ut i havgapet til Herdla, der det er satt opp et minnesmerke for De Zee Ploeg. Det var et fint sted, som den dagen vi var der, lå innhyllet i frost og rim. (Se egen sak om Herdla-turen)
Så kom juleforkjølelsen, som varte i to lange uker, men skrivefeberen hindret meg i å holde sengen de dagene jeg var som slappest. Jeg tok kun skrivefri lille julaften og julaften, ellers jobbet jeg på med historien.
En fin julegave fra NorskeSerier/Cappelen Damm ble også til inspirasjon i De fremmede. Dette søte julekurv-hjertet ble skrevet inn da Hedda er på julemarked.
Tett på emigrantene
Første arbeidsdag i det nye året sendte jeg første sesong av De fremmede til Tomas i Storytel, og måtte smøre meg med tålmodighet mens de leste.
Dagen etter tok Marianne meg med på tur for å se familieklenodier Rieber-familien har. (Se egen sak).
Jeg fikk ta bilder av en modell av De Zee Ploeg. Jeg hadde allerede fått bilder av den fra Marianne, som jeg så på mens jeg skrev.
Veldig spesielt var det å se en 300 år gammel bibel som var om bord på De Zee Ploeg. Bibelen var fra 1705, tykk, stor og velbrukt. Allerede på sjøreisen i 1817 var den gammel, 112 år. Det var en av eiendelene som familien Rieber skulle ha med seg på sin ferd til Amerika.
Den var også verdifull. En bibel på den tiden kostet 8 riksdaler, mens en tjenestepike tjente 6 riksdaler. Selv om de nødstilte måtte gi fra seg det meste av sine eiendeler i Bergen mot å få hjelp, klarte de å beholde den verdifulle bibelen. Sammen med familien havnet den i Bergen, Norge. Og den er fremdeles i familiens eie.
Jeg berørte den såvidt, så nå har jeg tatt på noe som var om bord på De Zee Ploeg.
Jeg fikk også besøke familiegraven til Paul Christian Rieber, som var 8 år om bord på den skjebnesvangre ferden. Et velholdt gravsted, omkranset av hekk og belagt med skifer. Fire andre gravstener med slektninger var også stedt til hvile nær han som trosset sult, frykt, sykdom og sorg i sin oppvekst, og fikk et langt liv som satte dype spor etter seg.
Å kunne fordype seg i, og leve seg inn i denne dramatiske og gripende historien, er en ære.
May Lis Ruus 2019
May Lis Ruus 