Krampus

Krampus er et nifst, demonlignende vesen som dukker opp i julen sammen med kirkens mann Sankt Nikolaus, som skal belønne de snille barna. Krampus sprer om seg med frykt, og med kull, ris og bortføring straffer han alle som har vært uskikkelige.

Skikken med Sankt Nikolaus’ onde hjelpere stammer trolig fra 1400-tallet, og forskjellige land har sine skikkelser. Som Swarte-Piet i Nederland, Belsnickel i Syd-Tyskland, Knecht Rupert i Tyskland, og Krampus i Østerrike, der han ble en del av juleferingen på 1600-tallet.

Illustrasjon av Ronald Jakobsen fra boken Skrekkelig jul av Sveinung Lutro, Cappelen Damm 2016. (Gjengitt med tillatelse)

I De fremmede er det Nikolausmesseaften den 5. desember 1816. Hedda Fischer og søsknene går til landsbyen Endersbach på julemarked og for å se på Sankt Nikolaus og hans onde hjelper Belsnickel. Men denne gangen er ikke de to alene. Gjennom gaten stormer det frem et helt opptog av skumle skikkelser.

Utdrag fra De fremmede, sesong 1

De fleste av krampusene bar masker av dyreskinn, med påmalte hoggtenner og med store, svarte hull til øyne. Blodrøde tunger hang ut av kjeften og rakk dem nesten til brystet. Noen av dem hadde nøyd seg med å sote ansiktet med sverte eller kull, men de så ikke mindre skumle ut av den grunn. Alle hadde store bukkehorn på hodet, og raggete skinnfeller på seg. Fingrene var lange, spisse klør, og de slo ut i luften mot folk mens de ristet på bjellene. Om armene deres hang lenker, som de av og til fikk til å rasle.
Det var virkelig noe av det mest skremmende Hedda hadde sett, og hun skjønte at både Judith og Heine var for små til dette.
«Kanskje vi skal …» begynte hun, men klarte nesten ikke å ta blikket bort fra de ville beistene.
De var så mange, og de var overalt. De brølte som rovdyr, ringte med kubjellene, og klukklo opp i ansiktene på de fremmøtte.
Og alle jublet, klappet i hendene og vinket begeistret.

Krampus

Krampus minner om en geitebukk, med pels og store bukkehorn, spisse ører, en lang tunge og hale. Han er muskuløs og kan være opptil 2 meter høy. På fingrene har han lange, skarpe klør, og den ene foten er en hov, mens den andre er en mannsfot.

Krampus kan enten opptre alene sammen med Sankt Nikolaus, eller det kan være en hel skokk med Krampuser som løper gjennom byen med ståk og støy.

Krampus er utstyrt med en kurv, og ned i den putter han de slemme barna og bortfører dem til svovelrike, hvis han ikke like gjerne drukner dem på stedet. Han kan også ha lenker som han rasler med, og bjørkeris som han riser barna med. Mens Sankt Nikolaus gir godteri til snille barn, gir Krampus kullstykker til de slemme. For å beskytte seg mot Krampus må man kunne sine bønner, salmer og bibelvers.

Julebukken

Norge og de skandinaviske landene har lignende skikkelser, som julebukken som dukket opp i julestuer frem til midt på 1800-tallet. Her i nord ble den demoniske julebukken til julebukken, enten som stråbukker, eller som utkledde barn som synger julesanger og ber om snop i romjulen.

Alle disse skikkelsene har til felles at de har hatt oppdragende virkning. Det kan være en motivasjon til å få barn (og voksne) til å oppføre seg godt, arbeide flittig og hardt, og følge regler.