I havgapet

Om man hadde stått på nordspissen av Herdla og sett utover havet den 25. september 1817, ville man få øye på et hollandsk pinkskip som kom seilende inn i leden. Det var preget av stormen som hadde tatt mast og rigg tre uker tidligere.

Lenger enn Skjelanger på Holsnøy kom ikke det hollandske skipet. Det måtte søke nødhavn i påvente av hjelp.

Det var ikke bare skipet som var merket av forliset i Nordsjøen. Om bord befant det seg over 560 nødstilte mennesker som hadde opplevd grufulle uker på sjøen. De var syke, svake og motløse. Mange hadde mistet sine kjære.

Ved Skjelanger gård ble emigrantene liggende i fire dager mens de ventet på at myndighetene skulle finne ut hva som måtte gjøres, og hvem som skulle dekke utgiftene.

Kapteinen oppsøkte den hollandske generalkonsulen, som i sin tur varslet myndighetene i Bergen om det nødstedte skipet som trengte reparasjon. Bergen stiftamt sendte samme dag brev til regjeringen og beskrev hva som hadde skjedd, og ba om råd om hva de skulle gjøre videre. De kommende dagene var det møter i Bergen, og det ble besluttet at skipet skulle taues inn til byen.

Skjelanger, nord for Bergen, torsdag kveld, 25. september 1817
Hedda kjente et forsiktig håp der hun stod ved relingen, omgitt av mennesker på dekk.
De Zee Ploeg lå strandet ved en vik. Sjøen var klar og ren, med sandbunn som ga vannet en blågrønn farge. Landskapet var karrig, med grå, forrevne berg og værbitte flekker med mose og lyng. Lenger inne på land kunne det skimtes marker med gress som hadde mistet sommerens friskhet.

Utdrag fra De fremmede, sesong 2

 

Vakker natur på Herdla.

 

Tur til Herdla

I desember 2018 dro Marianne Rieber og jeg til Herdla. Det var en nydelig, men kald dag, med klar luft og god utsikt ut mot havet der skipet De Zee Ploeg søkte nødhavn. Der er det sterke bånd til skipet, selv om det var et stykke unna det strandet.

Herdla museum har utstilling fra De Zee Ploeg, kirken har skipet som kirkeskip, og i en park står et minnesmerke over skipet og menneskene som var om bord.

Minnesmerket over De Zee Ploeg 

På et utkikkspunkt står bautaen «Det oppreiste mennesket», til minne om De Zee Ploeg. Minnesmerket er laget av av Linda Bønes og ble avduket i 1997.

Minnesmerket «Det oppreiste mennesket» på Herdla over de skibbrudne fra skipet De Zee Ploeg. (Foto: May Lis Ruus)

 

Minnesmerket er av granitt og har seks sider. På hver side er det et symbol:

  • Å søke ut (nye sjanser)
  • Stevne mot et nytt mål
  • Skipet på havet
  • Himmelretningene
  • Vindens munn (skål i stein)
  • Spiralen viser til fortid, nåtid og framtid
Minnesmerket på Herdla

Herdla kirke

I Herdla kirke er De Zee Ploeg kirkeskip. Modellen er laget av Knut Hanselmann, og den ble heist opp i taket den 22. september 2013. Den er et verdig minne om en av de største katastrofene på norskekysten, og på 1800-tallet i Bergen. (Les sak i Bergensavisen om kirkeskipet)

I følge boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn ble ingen av de døde fra skipet begravet fra Herdla kirke. Det er også uvisst om noen av emigrantene var på Herdla.

• • •

Kilder: Heftet 200-årsmarkeringen for De Zee Ploegs ankomst til bergen 1817–2017 og Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn

Tekst og foto: May Lis Ruus 2019

Lykke Kristine Moen leser

Innleser på De fremmede er Lykke Kristine Moen, skuespiller og artist. Hun har en behagelig stemme og er flink til å tilpasse toneleiet til stemningen i handlingen. Sånn så det ut da hun fredag 5. april 2019 leste inn en ny episode i De fremmede hos Draum Studio i Bergen. Morgenfrisk og entusiastisk. 

Lykke Kristine Moen mens hun leser episode 3 på De fremmede, fredag 5. april 2019. (Foto: Jørn Lavoll, Draum Studio)

Lykke er allsidig. Hun har spilt på Den nationale scene og andre teatere, i TV-serie og i prisvinnende kortfilmer. Hun har en nydelig sangstemme, og har gitt ut egen musikk med blant annet singelen «Fordi eg elsker deg», som har hundretusenvis av strømminger på Spotify og YouTube. Den kan også kjøpes på iTunes, noe undertegnende gjorde da singelen kom ut.

Hun har skrevet manus til kortfilmer, har TV-seriemanus under utvikling, og hun underviser barn med spesielle behov i musikk og teater.

Lykke spiller ukulele (og flere andre instrumenter) og er enhjørningfantast. Hun gir også stemmen til kaninen «Jumpi» i barne-tv-serien «Vennebyen».

Les mer på Lykke Kristine Moens nettside

Jeg møtte Lykke første gang i juli 2017 i Bergen Kattepensjonat, som vår familie driver. Jeg hadde sett henne for mange år siden på Fyllingsdalen Teater, og nylig på TV-serien Aber Bergen. Hun skjønte etterhvert at jeg hadde skrevet Nattmannens datter, som hun hadde lest. Vi endte med å stå og snakke lenge om teater og teatermanus og annet.

Lykke Kristine Moen var skuespiller på markeringen av 200 årsdagen for ankomsten til Bergen. (Foto: Bernhard Winther-Sørensen)

Vi ble venner på Facebook, og et par måneder senere la hun ut et bilde på Facebook-siden sin om 200-årsmarkeringen for emigrantskipet De Zee Ploegs forlis utenfor Bergen. Da var De fremmede bare på planleggingsstadiet, men bildet av Lykke som spilte en fortvilt emigrant inspirerte meg til Heddas karakter. Jeg fikk lov til å bruke bildet av henne til en forside. Det ble ikke dette, men et annet. Også det bildet er tatt av Bernhard Winther-Sørensen.

Så Lykke har gitt Hedda Fischer både en stemme og et ansikt.

I 2018 ble Lykke Kristine Moen innleser for Storytel, og leste inn blant annet Monika N. Yndestads krimserie om Alice Bratt.

Lykke Kristine Moen er også innleser på bokstrømmetjenesten Storytel (Skjermbilde fra Storytel 07.04.2019)

 

Jeg er veldig glad for å ha fått Lykkes stemme på De Fremmede, og ser frem til å høre resten av de ti episodene som leses inn i disse dager.

Hør utdrag av Lykke som leser fra De fremmede på Cappelen Damms side.

Bildet av Lykke Kristine moen er tatt av Bernhard Winther-Sørensen.

May Lis Ruus 07.04.2019

De fremmede – basert på virkelige hendelser

Historien om emigrantskipet De Zee Ploeg er så dramatisk at det nesten overgår hva som er sannsynlig. Hva er fakta, og hva er oppdiktet?

Den historien jeg forteller i De fremmede er basert på virkeligheten. Jeg har tatt for meg små og store hendelser som skjedde om bord, og latt det bli fortalt gjennom en oppdiktet person, Hedda Fischer. Det som skjer med andre enn hennes familie, er fakta. 

De navngitte passasjerene var faktiske personer, og familierelasjonene og ting som skjedde med dem, er korrekte. Deres ord og bevegelser er dramatisert i historien, men enkelte utsagn er gjengitte sitater fra skriftlige kilder.

Kaptein Manzelmann er ikke fiksjonalisert, og ikke dramatisert. Han fremstår i kildene som en tyrann, og ble av passasjerene omtalt som en djevel. Med hyppig og uprovosert bruk av vold og trusler skapte han et skrekkregime om bord. Han nektet passasjerene vann, mat og frisk luft. Han lot folk dø uten å gi dem det de trengte. På bønner og krav om hjelp, svarte han med vold og utskjelling, og skapte et skrekkregime blant passasjerene. Det er så ille som det blir beskrevet, og det har ikke vært nødvendig å dikte mye når det gjelder hans handlinger. 

Manzelmanns motiver kan man bare spekulere i, men trolig var det grådighet som drev ham. Hvis emigrantene døde, kunne han ta verdiene deres. Derfor sa han nei til å ta imot hjelp fra andre skip mens De Zee Ploeg var i drift, og han unnlot å få nødmast satt opp slik at de kunne seile mot land. Han og mannskapet hadde mer enn nok forsyninger til å klare seg lenge, og Manzelmann så at passasjerene var svake og at de døde. At styrmennene til slutt fikk nok, og fikk en ende på sjøreisen, er også fakta. 

I Bergen får vi høre om byens til dels vanskelige situasjon. Den fortelles gjennom politimesteren. Worm har jeg fiksjonalisert for å kunne være friere med karakteren. Noe er fakta, som reprimanden han fikk av magistraten i forbindelse med utvisning av en jøde. Den virkelige politimesteren, Friele, var med i komiteen som ble nedsatt for å hjelpe de nødstilte menneskene som kom til byen. Gjennom den oppdiktede politimester Worm får vi vite hva som ble gjort fra stiftets side. 

Også politiadjutanten er basert på en virkelig person, men han er fiksjonalisert fordi jeg ikke har gått i dybden på hans bakgrunn og familieforhold. 

Julius Reus er oppdiktet. Han representerer allmuen i Bergen, og gjennom ham ser vi resultatet av den nøden folk flest opplevde, i årene etter Napoleonskrigene. 

Gjennom den 112 sider lange forhandlingsprotokollen for Komiteen for å hjelpe emigrantene på skipet De Zee-Ploug er hendelsene om bord og i tiden etter at de kom til Bergen, dokumentert. I vitneutsagn fortalte de overlevende om hendelsene om bord på skipet, og komitemedlemmene beskriver hva som skjedde videre i Bergen. 

Originalen: Protokoll etter De Zee Ploeg 1817.
Foto: May Lis Ruus 2017

Mine kilder i skrivingen av De fremmede: 

  • Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
  • Artikkelen De tyske emigranter i Bergen 1817–18 av Ingrid Semmingsen, publisert i Bergens Historiske Forenings skrifter nr 75/76 1976
  • Forhandlingsprotokoll fra komiteen for å hjelpe emigrantene på skipet De Zee-Ploug, Bergen Byarkiv. Se også side hos Bergen kommune om de forliste emigrantene
  • Heftet 200-årsmarkering for De Zee Ploegs ankomst til Bergen 1817–2017
  • Boken Historien om en bedrift av Carl O. Gram Gjesdal, 1984
  • Marianne M. Rieber
  • Statsarkivar Yngve Nedrebø ved Statsarivet i Bergen
  • Foredrag av Edvard Rieber-Mohn på Byarkivet 2017
  • Foredrag av Christian Rieber på Gamle Bergen 2019

May Lis Ruus 2019

«disse fremmede» – brevet fra Bergen stiftamt til regjeringen

«disse fremmede» – brevet fra Bergen stiftamt til regjeringen

Tittelen på historien min, De fremmede, kom tidlig i skriveprosessen. Og det ble den hetende. Derfor var det spesielt at jeg over et halvt år senere fikk i hende det aller første brevet fra myndighetene i Bergen til regjeringen om skipet som lå utenfor byen. Der omtales de nødstilte emigrantene et sted som «disse fremmede». 

«Disse fremmede», blir emigrantene omtalt som i brevet fra stiftamtmannen i Bergen til regjeringen i Christiania i 1817.

Da emigrantskipet De Zee Ploeg søkte nødhavn ved gården Skjelanger utenfor Bergen, dro kaptein H.C. Manzelmann til den hollandske generalkonsul for å varsle om det hollandske skipets tilstedeværelse. Generalkonsulen sendte i sin tur brev til Bergen stiftamt (det som nå tilsvarer fylket). Stiftamtmannen sendte brev til Christiania for å be regjeringen om råd. Alt dette skjedde den 25. september 1817.

Brevet fra stiftet til regjeringen befinner seg på Statsarkivet i Bergen.

Jeg har deltatt i et kurs i gotisk håndskrift der, og statsarkivar Yngve Nedrebø sendte brevet til meg digitalt. Jeg er ikke særlig stødig på gotisken min ennå, og det er ikke alltid lett å skille bokstaver fra hverandre, eller se hvor et ord slutter og et annet begynner. Men jeg satt en del timer med det, og tok litt og litt.

Så plutselig dukket ordet «fremmede» opp i brevet. Jeg oppdaget at emigrantene ble omtalt som «disse fremmede».

Tittelen jeg hadde valgt – De fremmede – fikk en større betydning da det også fantes referanse til det i skriftlige kilder.

En del har jeg klart å tyde, men ennå mangler jeg mye før brevet er ferdig tolket. Det er to sider jeg har fått, og når det er ferdig transkribert og kontrollert, skal jeg legge ut teksten her.

Brevet fra Bergen til Christiania 25. september 1817 delvis transkribert av en nybegynner i gotisk håndskrift.

 

Her er brevet digitalt, før jeg begynte med mine skriblerier.

Brev angående De Zee Ploeg, 25. september 1817

May Lis Ruus 2019

Nærkontakt med emigrantene

På en og samme dag fikk jeg se og ta på en gjenstand som var med skipet De Zee Ploeg, besøke familiegraven til Paul Gottlieb Rieber, som var åtte år da skipet havarerte i Nordjøen, og se og fotografere en modell av skipet. Jeg fikk også se familietreet til Rieber-slekten, og dessuten mange malerier som var til stor inspirasjon. 

Min venninne Marianne Rieber var den som vekket min interesse for De Zee Ploeg da hun fortalte meg at de om noen måneder skulle arrangere 200-årsmarkering for emigrantenes ankomst i Bergen. Jeg så for meg et historisk drama i bokform i løpet av noen få minutter, og visste at jeg ville skrive den boken.  Samme høst fikk jeg en bok og et hefte av henne, og jeg fikk tak i enda en bok fra et antikvariat.

Så snart jeg hadde avsluttet Papirslottet, romanserien jeg holdt på med, kunne jeg sette i gang med skrivingen av De fremmede. Etter noen måneder inviterte Marianne meg på en omvisning i De Zee Ploegs ånd.

Vi var først på graven til Paul Gottfried Rieber på Møllendal gravplass. Den var nylig restaurert.

Paul Gottfried Riebers familiegrav.
Marianne M. Rieber ved P.G. Riebers grav
Ved Paul Gottlieb Riebers grav
(Foto: Marianne M Rieber)

Etterpå kjørte vi til Kalfaret. De gamle kontorene til Hansa Bryggerier fra 1920-tallet er nå eid av Bjarne Rieber med familie, og de har kontor der. Et av selskapene deres er oppkalt etter emigrantskipet deres forfar ankom Bergen med.

Bjarne Rieber har fått laget en kopi av skipet De Zee Ploeg. Skipsmodellen har mange detaljer, og mens jeg så på det, kunne jeg se for meg hendelsene som hadde utspilt seg der. Fall. Vannkar. Klesvask. Begravelser til sjøs. Mennesker som stod ved relingen og så utover land, senere havet. Jeg så for meg hvor de forskjellige stedene var, som passasjerene som bodde i lasterommet, mannskapslugaren, kapteinens lugar og kahyttene noen få av passasjerene bodde i.

Historien jeg hadde i hodet ble mer synlig og virkelig. Det er ikke bare ord i bøker, protokoller og brev. Det var ekte mennesker som tilbrakte noen grusomme måneder om bord i et skip som nok fulgte dem resten av livet.

Jeg tok bilder av skipsmodellen i alle vinkler og har brukt dem i den videre skrivingen.

Jeg fikk også se bibelen som familien Gottfried Chr. Rieber hadde med seg på skipet. Den var fra 1705, en tid jeg har under huden etter min første bokserie, Nattmannens datter. En bibel var kostbar på den tiden. Så boken var allerede gammel da den ble pakket og tatt om bord på De Zee Ploeg. Den hadde nok fulgt flere generasjoner, og må ha betydd mye for familien. Så da de kom til Bergen, har de nok hatt et sterkt ønske om å få beholde den.

Jeg fikk se den på nært hold, og til og med berøre den. Noe som har vært om bord i de grufulle ukene på De Zee Ploeg, og som må ha vært til trøst for menneskene som på den tiden la sin lit til høyere makter.

Bibelen var stor og tykk, med jernbeslag og lås. Inni lå det noen håndskrevne notater fra 1705 og til 1714. Min tyskhukommelse og min gotisk-håndskrift-kunnskap er ikke god nok til at jeg klarer å forstå mer en enkelte ord. Men jeg tror husherren har nedtegnet når han med sin kjære fru Margaretha har fått barn. Og at noen har dødd, for det står «salig» der.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk sett disse tingene. Det gir historien til emigrantene på De Zee Ploeg en ny dimensjon.

Tusen takk til Marianne for omvisningen.

Tekst: May Lis Ruus 2019. Alle foto er tatt av May Lis Ruus om ikke annet er oppgitt.

Opptakten til De fremmede

Historien om emigrantskipet De Zee Ploeg som skulle til Amerika men havnet i Bergen, hadde jeg såvidt kjennskap til for flere år siden. Men da jeg våren 2017 fikk høre mer om hendelsene, kom ideen til å dramatisere den i bokform. 

Byturen min 27. april 2017

Det var en mild, men regnvåt vårdag i slutten av april 2017 at jeg hadde en avtale med min venninne Marianne Rieber i Bergen sentrum. Vi skulle ta en lunsj sammen, og møttes på Godt Brød i Vaskerelven. Mens vi spiste rundstykker og drakk varm sjokolade, snakket vi litt om hva vi hadde gjort siden sist.

Marianne fortalte at hun var med på planleggingen av et arrangement de skulle ha, i forbindelse med skipet familiens stamfar kom til Bergen med. Den kommende høsten ville det være 200 år siden emigrantskipet De Zee Ploeg søkte nødhavn utenfor Skjelanger, og ble slept inn til Bergen. De skulle ha en markering for etterkommerne av slektene som ble værende i Bergen.

Jeg lyttet fascinert da Marianne fortalte om 8-åringen Paul Gottlieb Rieber, og hans skjebne. Gutten overlevde den fatale sjøreisen og tiden etterpå. Han ble læregutt på Bryggen og bodde på loftet sammen med en mann som drakk mye. Det var et hardt liv for en ung gutt. Etter noen få år reiste Paul tilbake til hjemstedet i Tyskland, og gikk til fots store deler av veien. Han fikk se igjen hjembyen som familien hadde forlatt. Men han savnet sine søstre i Bergen, og vendte tilbake. Som voksen bygget han seg opp, og gjorde det godt som kjøpmann.

Jeg hadde lest om skipet, husket jeg. I forbifarten og innimellom mens jeg gjorde research for annen skriving, men jeg visste ikke mye om det.

Dette bildet fra boken Bergen Bys historie bind II avfotograferte jeg i 2016.

 

Bilder i hodet

Da jeg kom hjem den dagen, lette jeg frem noen lokalhistoriske bøker og googlet. Kort og faktamessig ble de grusomme hendelsene beskrevet. Storm, ulykker, sult, sykdom og en kaptein som gjorde alt verre.

Dramatikken tegnet seg som bilder for mitt indre blikk. Jeg så dem for meg. Jeg kjente håpløsheten og avmakten i lasterommet der menneskene led seg gjennom timer, dager og uker. Uten å få nok mat. Uten å få gå opp på dekk og kjenne vinden mot ansiktet.

Jeg tenkte på hvordan passasjerene virkelig hadde det om bord. Mer enn 560 mennesker, som etter nødsår hadde forlatt alt de kjente, alt de hadde kjært, og lagt ut på en farefull ferd og mot en ukjent fremtid i et fremmed land. Farene var mange for dem som utvandret. Kaperskip, uvær, sykdom.

Men for disse menneskene skulle den største trusselen bli en tyrannisk kaptein, som holdt fyllefester for seg og mannskapet og utsatte avreisen i tre måneder. Emigrantene kom seg bare til Nordsjøen. En storm tok masten og riggen, men kapteinen unnlot å få satt opp nødmasten de hadde om bord. Skipet drev for vær og vind. To skip tilbød hjelp, men kapteinen takket nei.

Passasjerene var syke, sultne, tørste, redde. Mange døde. Det skjedde ulykker. Og kapteinen var hensynsløs, truende og voldelig. Vitnesbyrdene fra passasjerene som gjenfortalte hendelsene var knapt til å tro.

Da redningen endelig kom, var det på ingen måte over. Nå var de fremmede i en ukjent by, i et fremmed land, som hadde sine egne utfordringer etter de dårlige årene. Og fremdeles var mange av emigrantene syke, skadde og døende.

Jeg ble oppslukt av den dramatiske historien. Jeg ville vite mer, og jeg visste at jeg ville skrive om den.

Foredrag

Foredrag om De Zee Ploeg på Bergen Byarkiv 5. september 2017 (Foto: MLR)

Bergen Byarkiv skulle ha foredrag om De Zee Ploeg den 5. september 2017. Det måtte jeg få med meg. Marianne skulle også.

Det var typisk bergensvær med sidelengs regn da jeg gikk i de våte gatene. Det var ikke vanskelig å se for meg hvordan emigrantene må ha hatt det nøyaktig den dagen for 200 år siden da de befant seg i en storm ute i havgapet.

I den fullsatte salen satt jeg ved siden av Marianne. Det var interessant å høre på foredraget. Vi fikk se en liten film, og bilder. Byarkivet hadde til og med lagt frem protokollen som hjelpekomiteen i Bergen hadde skrevet, da myndighetene fikk ansvaret for å hjelpe over 550 mennesker i nød.

Skjermbilde fra Bergen Byarkivs Facebook-side 5. september 2017
Den originale protokollen til komiteen i Bergen som skulle hjelpe de fremmede. (Foto: May Lis Ruus)

Vi kunne gå frem og se protokollen. En tykk bok innpakket i tøy. Med sirlig skrift hadde embedsmennene skrevet rapport hver gang de hadde møte, og på grunn av dem er menneskene på De Zee Ploegs skjebne kjent.

Marianne presenterte meg for Christian G. Rieber, som også stammer fra 8-åringen Paul Gottlieb, og jeg slo av en prat to lesere av bøkene mine.

Noen uker senere fikk jeg referat og bilder fra De Zee Ploeg-markeringen fra Marianne. De hadde en fantastisk kake laget som skipet, og alt på den var spiselig. Det var skuespillere som opptrådte. Skuespiller Lykke Kristine Moen spilte en av de unge mødrene som ba om mat til sitt barn, men ble hundset av kapteinen. Hun la ut et bilde på Facebook, og det var utrolig inspirerende.

Bøker om De Zee Ploeg.

Senere på høsten fikk jeg en bok av Marianne, som jeg ikke hadde lyktes å få fatt i selv. Den handlet om De Zee Ploeg og hvordan det gikk med de forulykkede i Bergen.

Jeg brant etter å begynne å skrive De fremmede, men hadde kontrakt på en bokserie, og måtte skrive den ferdig. Så jeg måtte dempe skrivefeberen, men visste hva mitt neste prosjekt skulle være.

De fremmedes tur

Sommeren 2018 tok jeg beslutningen. Tiden for De fremmede var inne. Jeg måtte skrive den dramatiske historien. I tankene lusket min nye hovedperson. Siden jeg skulle dramatisere hendelsene, ville jeg fortelle den gjennom en oppdiktet ung kvinnes øyne. Hun fikk navnet Hedda, etter et tegneserieblad fra barndommen min. Hedda fra Lykkedalen handlet om emigranter på 1600-tallet.

Hedda Fischer fikk en familie. De fikk navn, og en bakgrunnshistorie. Gjennom henne var jeg klar til å sette meg inn i de vanskelige kårene som fikk dem til å reise fra sine hjem i Tyskland, og til å stige om bord i De Zee Ploeg. I fantasien skulle jeg ta innover meg hvordan deres opplevelser.

En skisse jeg tegnet som ble passert på et foto fra Herdla. Familien Fischer ser utover havgapet etter at skipet har søkt nødhav på Skjelanger.

 

Lydserie

Men jeg ville ikke skrive det som en bok. Jeg ville skrive det som en serie, med episoder og sesonger. Det hadde jeg brent for siden 2013. Jeg har sett TV-serier i mange år, og husker fremdeles hvordan det var på begynnelsen av 2000-tallet da vi måtte vente på en ny episode av action-serien 24, med de ulidelig spennende cliffhangerne. Jeg liker serier med fortsettelse, det å følge en historie i episode etter episode, og å håpe på en ny sesong når den er slutt.

Det er ikke så lett å få til i bokverdenen, men kanskje i Storytel?

Jeg sendte en mail til Tomas Algard, som var forlagssjef i NorskeSerier i årene jeg skrev Nattmannens datter. Nå var han i Storytel.

Vi mailet frem og tilbake om mulighetene for å skrive noe eksklusivt for Storytel, noe som ikke var bok først. Han sa at svenske Storytel holdt på med det, og han ville gjerne ta imot et manus fra meg med tanke på Storytel Original.

Så snart jeg var ferdig å skrive siste bok i Papirslottet, begynte jeg på De fremmede sesong 1. Bildet av Lykke inspirerte fremdeles, og jeg ønsket henne som innleser. Jeg hadde sett henne i TV-serien Aber Bergen og synes at hun passet til å gi stemme til min Hedda Fischer.

Det ble ikke mulig å skrive en lydserie som ble publisert som en Storytel Original, den norske Bokavtalen hindrer det. Så det blir lydbok istedet. Men reglene vil nok bli endret med tiden, vi er bare for tidlig ute.

Sult som inspirasjon

Jeg rakk knapt å komme i gang med skrivingen før jeg fikk blindtarmbetennelse og ble innlagt på sykehus. Med smerter og uten mulighet til å gå noen steder, tenkte jeg på Hedda og de andre som var henvist til et lasterom og ikke kunne gå ut og få frisk luft eller bevege seg fritt der de ville.

Mens jeg ventet på operasjonen og måtte faste, kjente jeg på kroppen hvordan det var å være sulten og ikke få verken vått eller tørt på et døgn. Og De Zee Ploeg-emigrantene måtte holde ut i hele fire dager uten vann og mat. Tre–fire dager er det lengste et menneske kan gå uten vann.

Sent på høsten leste jeg i Bergens Tidende at historien om historien om De Zee Ploeg også skal bli teaterforestilling på Den nationale scene i Bergen. Jeg kjøpte billetter så snart de ble lagt ut, og i mai skal jeg se stykket med familien min, og Marianne og venninnen Irene. Det blir spennende å se Dns’ storsatning, så det gleder vi oss til.

Inspirasjonsstrømmer

Desember kom, jeg var bra igjen, og juleforberedelsene gikk for lut og kaldt vann mens jeg skrev. Inspirasjonen strømmet til fra alle kanter. Som på julemarked i byen. Det ble til en fin scene om Hedda, Albert og familien som ble skrevet inn i 1. episode av De fremmede.

En annen dag dro Marianne og jeg ut i havgapet til Herdla, der det er satt opp et minnesmerke for De Zee Ploeg. Det var et fint sted, som den dagen vi var der, lå innhyllet i frost og rim. (Se egen sak om Herdla-turen)

Minnesmerket over De Zee Ploeg på Herdla. (Foto: May Lis Ruus)
På kirkegården utenfor Herdla kirke. (Foto: May Lis Ruus)

Så kom juleforkjølelsen, som varte i to lange uker, men skrivefeberen hindret meg i å holde sengen de dagene jeg var som slappest. Jeg tok kun skrivefri lille julaften og julaften, ellers jobbet jeg på med historien.

En fin julegave fra NorskeSerier/Cappelen Damm ble også til inspirasjon i De fremmede. Dette søte julekurv-hjertet ble skrevet inn da Hedda er på julemarked.

Tett på emigrantene

Første arbeidsdag i det nye året sendte jeg første sesong av De fremmede til Tomas i Storytel, og måtte smøre meg med tålmodighet mens de leste.

Dagen etter tok Marianne meg med på tur for å se familieklenodier Rieber-familien har. (Se egen sak).

Jeg fikk ta bilder av en modell av De Zee Ploeg. Jeg hadde allerede fått bilder av den fra Marianne, som jeg så på mens jeg skrev.

Veldig spesielt var det å se en 300 år gammel bibel som var om bord på De Zee Ploeg. Bibelen var fra 1705, tykk, stor og velbrukt. Allerede på sjøreisen i 1817 var den gammel, 112 år. Det var en av eiendelene som familien Rieber skulle ha med seg på sin ferd til Amerika.

Den var også verdifull. En bibel på den tiden kostet 8 riksdaler, mens en tjenestepike tjente 6 riksdaler. Selv om de nødstilte måtte gi fra seg det meste av sine eiendeler i Bergen mot å få hjelp, klarte de å beholde den verdifulle bibelen. Sammen med familien havnet den i Bergen, Norge. Og den er fremdeles i familiens eie.

Jeg berørte den såvidt, så nå har jeg tatt på noe som var om bord på De Zee Ploeg.

Jeg fikk også besøke familiegraven til Paul Christian Rieber, som var 8 år om bord på den skjebnesvangre ferden. Et velholdt gravsted, omkranset av hekk og belagt med skifer. Fire andre gravstener med slektninger var også stedt til hvile nær han som trosset sult, frykt, sykdom og sorg i sin oppvekst, og fikk et langt liv som satte dype spor etter seg.

Å kunne fordype seg i, og leve seg inn i denne dramatiske og gripende historien, er en ære.

May Lis Ruus 2019