Alvøen hovedhus

Fasmer-slekten, som bodde i Strandgaten i Bergen, hadde eid verket i Alvøen siden 1744. Hovedhuset ble oppført som et lyststed i 1795, og ble brukt til sommerhus og festligheter for forretningsforbindelser. I tilknytning til huset var det stabbur, stall og en paviljong som ble oppført i 1797, samt hage og grønnsakshage, og det hele var omgitt av en park.

I 1797 stod Alvøen Papirfabrik ferdig, og i tillegg var der kruttmøller, kornmølle og oljemølle.  34 mennesker arbeidet i Alvøen ved folketellingen i 1801.

Det var gode tider på slutten av 1700-tallet og inn på 1800-tallet, og kunst, diktning, musikk og teater ble dyrket. Borgerskapet i Bergen opprettet fattighus, og stiftet selskaper som Det harmoniske Selskab, Det nyttige Selskab, og bygget teateret Komediehuset på Engen.

Med Napoleonskrigen ble det nedgangstider, og mange av Bergens kjøpmenn opplevde store økonomiske tap. Det samme gjorde Hendrich Jansen Fasmer, som eide en handelsgård i Strandgaten 129. I 1808 solgte Fasmer sin forretning og eiendommer i Bergen til sin handelsfullmektig for 17 000 riksdaler, og med sin kone Modesta Berentine Forman og deres sønn flyttet han til Alvøen.

Fasmer-slekten ble boende i Alvøen og videreutviklet verket til en hjørnesteinsbedrift. Slekten eier fremdeles Alvøen verk, mens hovedhuset er donert til Bergen og er åpent som museum.

Huset inneholder en rekke gjenstander etter familien Fasmer som har eid Alvøen siden 1744 og som bygget opp bedriftene. Her finnes møbler fra 1700- og 1800-tallet, et porselenskammer med kinesisk porselen, sølvgjenstander, en stor boksamling med bøker fra 1500-tallet, malerier, franske landskapstapeter med jaktscener, og en rekke andre gjenstander. Også kanonkuler fra Slaget ved Alvøen er bevart, og befinner seg i Storsalen.

Alvøen hovedhus har jeg også med i De fremmede, som har handling i 1817.

Alvoen-hovedhus2
Alvøen hovedhus, fremsiden. Modell: Susanne Herstadhagen. Foto: Vibeke Kristiansen Seldal
Alvoen-hovedhus1
Alvøen hovedhus, hagen. Foto: Vibeke Kristiansen Seldal

 

Tidslinje:

  • 1795: Hovedhuset ble bygget, og hadde to fløyer.
  • 1830: Hovedhuset ble ombygget og påbygget, og fikk hesteskoformen det har i dag.
  • 1923: Hovedhuset ble det fredet
  • 1931-32: Hovedhuset ble utvidet og modernisert.
  • 1955: Stiftelsen Alvøen Hovedgård ble opprettet ved et gavebrev fra Hans B. og Frieda Fasmer, og eiendommen og det meste av innholdet ble bevart for ettertiden som et kulturminne.
  • 1983: Alvøen Hovedbygning  ble åpnet for publikum som museum. Det er Bymuseet i Bergen som har ansvaret for driften, og det er åpent for omvisning i sommersesongen.

• • •

Kilder: Alvøen – Historisk tilbakeblikk og barndomserindringer av Karen Malene Fasmer Waaler og Jussi Fasmer Hammerich, utgitt på Mangschou forlag 2001 • Alvøen og Fasmerslekten av Christian Gierløff, 1944 • Litt om Alvøen, 1957 • wikipediaAlvøen Gamle Mølle ASDigitalt Museum
May Lis Ruus 9. mai 2018

Høstfesten 2019

Tidligere i sommer fikk vi forfattere invitasjon til Høstfesten på Cappelen Damm. Jeg hadde ikke vært mer på flere år, siden det er et stykke fra Bergen til Oslo og jeg bare skriver og skriver. Men det var så gøy sist, så det var på tide å være med igjen.

Monika Yndestad skulle også på Høstfesten, så vi reiste sammen til Oslo 21. august 2019.

Onsdag 22. august: Til Oslo

Monika N. Yndestad er aktuell med ny krimbok som kom i butikkene denne uken. Det er den fjerde boken om krimjournalist Alice Bratt. Redaktør Alexander Opsal møtte oss da vi kom av Flytoget, og hun fikk overlevert rykende ferske bøker.

Om Ulmebrann:

En buss står i full brann i en tunnel i Bergen. Alice Bratt, journalist i BA, skjønner raskt at dette ikke er en vanlig trafikkulykke. Hva er det som skjuler seg i det utbrente vraket? For Alice blir saken dypt personlig. I bussen var en av hennes gode venner, Hassan. Mens han ligger kritisk skadet på sykehuset, begynner Alice å få e-poster. Det er ni dager til byens nye ordfører skal velges.

Intervju med Monika N. Yndestad i Bergensavisen (Abo)

Selges i bokhandler som bok og ebok

• • •

Vi spiste lunsj på en uterestaurant, og jeg fikk en av bøkene, som hun signerte til meg.

• • •

Vorspiel hos NorskeSerier

Kl 17 var det vorspiel i redaksjonen til NorskeSerier. Der var mange kolleger og redaktører og andre forlagsfolk som er med å få manusene våre til å bli bøker. Alle hadde mye å snakke om, og plutselig hadde en time gått.

• • •

Høstfesten

Kl 18 begynte Cappelen Damms Høstfest 2019. Hundrevis av mennesker kom inn på den røde løperen og ble ønsket velkommen av konsernsjef, Tom Harald Jenssen. Vi drakk bobler, spiste, snakket og minglet inne og ute. God stemning hele kvelden.

• • •

Torsdag 22. august: Lanseringslunsj for Monika N. Yndestad

Jeg ble med Monika til Cappelen Damm-huset igjen. Hun signerte Ulmebrann-bøker som skulle sendes i posten.

Etterpå fikk jeg være med på lanseringslunsj med Monika og redaktør Alexander Opsal, Ida Cleve og Mariann Fugelsø Nilssen. Med god mat og drikke ble Monika og Ulmebrann feiret.

• • •

Lørdag: Signering av Ulmebrann

Monika signerte Ulmebrann på Norli Lagunen lørdag 24. august, og jeg var først i køen for å kjøpe den som gave til tante Ellinor. 🙂

Boksignering med Monika N. Yndestad på Norli Lagunen lørdag 24/8-2019

 

Takk for gøye dager, og lykke til med salget av Ulmebrann, Monika! Gleder meg til å begynne på boken!

• • •

May Lis Ruus 2019

De fremmede sesong 1

Alle de ti episodene i sesong 1 kom ut i april 2019, og kan kjøpes på Cappelen Damms nettside eller andre nettbokhandlere.

Den andre og siste sesongen utkom i desember 2019.

Sesong 1 – omtale

Episode 1 – Krampus
Hedda Fischer bor med sin familie på vingården til Eberhard Brandt i Erbingen i Syd-Tyskland. Det er nød og uår etter Napoleonskrigene, og mange snakker om å utvandre til Amerika. Familiefaren Jeremias Fischer er nylig blitt enkemann, og sliter med å brødfø sine barn. Hedda arbeider jevnt og trutt i tomrommet etter moren, men ser frem til å treffe Albert, den unge mannen hun møtte på julemarkedet.
Når herr Brandt bestemmer seg for å bryte opp, har ikke Fischer-familien mye annet valg enn å gjøre det samme. Både broren og Albert får hyre om bord på skipet, og skal sammen med Jeremias arbeide på slavekontrakt når de kommer frem til Philadelphia, for å betale inn igjen fraktkostnaden til hele familien.
I Bergen, Norge er fattigdommen stor og bykassen bunnskrapt. Politimesteren har mer enn nok med å holde tiggerne fra gaten og passe på at jøder ikke får adgang til riket. Den unge Julius Reus er en av dem som har gjort seg til tyv for å overleve.

Episode 2 – Avreisen
Hedda og familien tar farvel med morens grav, landsbyen og det kjente livet. De ferdes med båt nedover elvene til Amsterdam, hvor de møter et yrende folkeliv og markedsboder i havnen. Da lillesøster Judith må oppsøke veslehuset, får Hedda en skremmende opplevelse av gjestene på et skjenkested.

Episode 3 – Landligge
Vel om bord i De Zee Ploeg blir det stadige utsettelser. Kapteinen er mer opptatt av å holde drikkelag med mannskapet, enn å planlegge reisen til Amerika. Når de endelig reiser, går det ikke lang tid før skipet møter uvær. Roret blir skadet og skipet blir liggende utenfor kysten til reparasjon. Ingen av passasjerene får forlate skipet, og livet under dekk sliter på humøret. Hedda gleder seg til sin daglige luftetur på dekk. Da håper hun å få se sin kjære Albert, som er del av besetningen. Høyt oppe i masten ser hun ham. Klarer han det? Albert er jo ikke båtvant!

Episode 4 – Opprøret
Passasjerene på Amerika-skipet er rasende over dårlig behandling, små matrasjoner, og endeløs venting. De strømmer opp av lasteluken med alt de kan bruke som våpen. De blir møtt av skipets nådeløse kaptein og et mannskap som nådeløst skal slå ned alle tegn til motstand. I slåsskampen på dekk deltar alle – selv jordmoren.

Episode 5 – Lille brud
Hedda og Albert har sett frem til å gifte seg når de når Philadelphia i Amerika, men urolighetene om bord i skipet gjør at de ønsker å gifte se så raskt som mulig. Og kaptein Manzelmann har myndighet til å vie dem. Når han endelig kommer ut av sin kahytt for å utføre det høytidelige oppdraget, er han kraftig beruset.

Episode 6 – Lettbåten
Hedda er bevisstløs etter den behandling kaptein Manzelmann ga henne etter at han hadde viet henne og Albert. Når hun våkner er endelig skipet på vei – over krappe bølger, som vokser. Også vinden tiltar i styrke.

Episode 7 – Papirdragen
Stormen øker i styrke, masten knekker, seil slår i vinden, tau pisker over dekk og slår en av de unge guttene i mannskapet over ende. Vinden griper ham og sender ham over bord. Var det dekksgutten?

Episode 8 – Sult
Stormen er over, skipet gynger i dønningene. Stormen har tatt sine ofre – savnet sliter i Hedda. Passasjerene er stille. Sult og tørst gjør at ingen orker å bevege seg. Det er søndag, men selv ikke de mest religiøse orker holde andakt. De føler at Gud har forlatt skipet, at djevelen har tatt over og styrer mot undergangen.

Episode 9 – I drift
En jordmor om bord er den eneste som orker stå på beina og hjelpe skadde og utmattede emigranter. Jordmoren har overhørt en samtale mellom kapteinen og styrmennene. Det vil knappe ytterligere ned på rasjonene – og de planlegger å kvitte seg med passasjerer ute på åpent hav.

Episode 10 – Nødhavn
Skipet driver uten mulighet til seiling eller styring. Et engelsk skip dukker opp i horisonten. Emigrantene begynner å tro at redningen er nær. Men når skipene møtes, avviser kaptein Manzelmann kontant all hjelp.

De fremmede sesong 1

 

• • •

May Lis Ruus 2019

I havgapet

Om man hadde stått på nordspissen av Herdla og sett utover havet den 25. september 1817, ville man få øye på et hollandsk pinkskip som kom seilende inn i leden. Det var preget av stormen som hadde tatt mast og rigg tre uker tidligere.

Lenger enn Skjelanger på Holsnøy kom ikke det hollandske skipet. Det måtte søke nødhavn i påvente av hjelp.

Det var ikke bare skipet som var merket av forliset i Nordsjøen. Om bord befant det seg over 560 nødstilte mennesker som hadde opplevd grufulle uker på sjøen. De var syke, svake og motløse. Mange hadde mistet sine kjære.

Ved Skjelanger gård ble emigrantene liggende i fire dager mens de ventet på at myndighetene skulle finne ut hva som måtte gjøres, og hvem som skulle dekke utgiftene.

Kapteinen oppsøkte den hollandske generalkonsulen, som i sin tur varslet myndighetene i Bergen om det nødstedte skipet som trengte reparasjon. Bergen stiftamt sendte samme dag brev til regjeringen og beskrev hva som hadde skjedd, og ba om råd om hva de skulle gjøre videre. De kommende dagene var det møter i Bergen, og det ble besluttet at skipet skulle taues inn til byen.

Skjelanger, nord for Bergen, torsdag kveld, 25. september 1817
Hedda kjente et forsiktig håp der hun stod ved relingen, omgitt av mennesker på dekk.
De Zee Ploeg lå strandet ved en vik. Sjøen var klar og ren, med sandbunn som ga vannet en blågrønn farge. Landskapet var karrig, med grå, forrevne berg og værbitte flekker med mose og lyng. Lenger inne på land kunne det skimtes marker med gress som hadde mistet sommerens friskhet.

Utdrag fra De fremmede, sesong 2

 

Vakker natur på Herdla.

 

Tur til Herdla

I desember 2018 dro Marianne Rieber og jeg til Herdla. Det var en nydelig, men kald dag, med klar luft og god utsikt ut mot havet der skipet De Zee Ploeg søkte nødhavn. Der er det sterke bånd til skipet, selv om det var et stykke unna det strandet.

Herdla museum har utstilling fra De Zee Ploeg, kirken har skipet som kirkeskip, og i en park står et minnesmerke over skipet og menneskene som var om bord.

Minnesmerket over De Zee Ploeg 

På et utkikkspunkt står bautaen «Det oppreiste mennesket», til minne om De Zee Ploeg. Minnesmerket er laget av av Linda Bønes og ble avduket i 1997.

Minnesmerket «Det oppreiste mennesket» på Herdla over de skibbrudne fra skipet De Zee Ploeg. (Foto: May Lis Ruus)

 

Minnesmerket er av granitt og har seks sider. På hver side er det et symbol:

  • Å søke ut (nye sjanser)
  • Stevne mot et nytt mål
  • Skipet på havet
  • Himmelretningene
  • Vindens munn (skål i stein)
  • Spiralen viser til fortid, nåtid og framtid
Minnesmerket på Herdla

Herdla kirke

I Herdla kirke er De Zee Ploeg kirkeskip. Modellen er laget av Knut Hanselmann, og den ble heist opp i taket den 22. september 2013. Den er et verdig minne om en av de største katastrofene på norskekysten, og på 1800-tallet i Bergen. (Les sak i Bergensavisen om kirkeskipet)

I følge boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn ble ingen av de døde fra skipet begravet fra Herdla kirke. Det er også uvisst om noen av emigrantene var på Herdla.

• • •

Kilder: Heftet 200-årsmarkeringen for De Zee Ploegs ankomst til bergen 1817–2017 og Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn

Tekst og foto: May Lis Ruus 2019

Harmonistene og kvekerne

Om bord på De Zee Ploeg var det rundt 100 passasjerer som tilhørte religiøse sekter, og skulle reise til Amerika for å slå seg sammen med kvekere og harmonister som hadde utvandret tidligere. I 1825 reiste den første gruppen av utvandrere fra Norge. De antas å ha reist etter påvirkning av De Zee Ploeg-emigrantene som var i Norge. 

Nord-Tyskland var luthersk, med puritansk strenghet, disiplin og arbeidssomhet. Sør-Tyskland var katolsk, med fromhetsidealer, men også med mer livsutfoldelse.

På 1700-tallet vokste det frem flere pietistiske bevegelser, separatister. Kvekere og harmonister dannet sine egne samfunn i Amerika, der de kunne leve slik de ønsket, uten innblanding fra kirke og stat i hjemlandet.

Tidlig på 1800-tallet fikk pietistene stadig flere tilhengere, særlig på landsbygden. Tilhengerne stod i opposisjon til kirkelige og politiske autoriteter. De trodde på likhet og jevnbyrdighet, at ingen skulle stå over andre, og ville ikke underkaste seg noen.

Pilgrimer (Foto: Shutterstock)

 

Harmonistene/rappistene

Johann Georg Rapp (1757-1847), fra Iptingen, Württemberg. (Fritt, fra Wikipedia)

Johann Georg Rapp fra Württemberg ble leder for harmonistene, eller rappistene, som de også kalte seg. Inspirtert av tidligere filosofer begynte han å holde prekener, og fikk snart en tilhengerskare. Han og gruppen hans brøt med den luthersk-evangeliske kirken i 1785. Rapp ble fengslet i to dager, ble truet med landsforvisning, og bannlyst fra møter.

I 1802 hadde separatistene 12 000 tilhengere, og myndighetene i Württemberg så på dem som en stor trussel for samfunnet. De konfiskerte separatistenes bøker og innkalte Rapp til avhør. Da han ble frigitt i 1803, ba han sine tilhengere om å følge ham til Amerika. Snart hadde 800 fulgt ham, men mange av de 12 000 tidligere tilhengerne lot seg skremme av myndighetenes sanksjoner.

Grunnla tre byer
I Pennsylvania grunnla Rapp den religiøstkommunistiske kolonien Harmony Society i 1805. Medlemmene måtte la alle sine eiendeler være felles, og de måtte underkaste seg Rapp og hans ledere. I 1807 ble det innført sølibat for i et forsøk på oppnå renselse til det kommende tusenårsskiftet. Rapp mente at sølibat var moralsk overlegent ekteskap.

Kart over Harmony i 1833 (Bilde: fritt, fra Wikipedia)

Rapp så på Napoleon som antikrist. Rappistene var ikke-voldelige pasifister, som trodde at Kristus ville vende tilbake i deres levetid. De levde etter en bokstavelig tolkning av Det nye testamente.

I 1814 solgte harmonistene byen Harmony til en annen sekt, for ti ganger mer enn det Rapp hadde betalt for landområdet. Hele samfunnet flyttet vestover til Indiana, der de bygget opp et nytt samfunn, også kalt Harmony. Ti år senere brøt de igjen opp, solgte byen til en annen leder av et utopisk samfunn. Rappistene flyttet denne gangen tilbake til Pennsylvania, og grunnla byen Ökonomie.

Levesett
I disse byene levde fire til seks personer i et hus sammen med sine familier. Selv ektefeller skulle leve som bror og søster, siden sølibat var den største dyd. Det hendte også at de bodde i rene manns- og kvinnehus.

Harmonistene brukte enkle klær, av materialer de tilvirket selv. På bededagen brukte de finere klær, som silke. Klærne kunne variere i farge, men snittet var nokså likt. Kvinner hadde ankelside kjoler og kyser, og menn hadde bukser, skjorte og vest, samt hatt.

Arbeidsliv
Alle medlemmene hadde sin plass i det felles arbeidslivet, enten innen handel eller håndverk. Kvinnenes ansvarsområde var tekstil og jordbruk. Kvekerne hadde møller og fabrikker, og brukte teknologi som var tilgjengelig, som dampmaskiner. Sølibatprinsippet gjorde at det ble stadig færre medlemmer i sekten, og de hentet inn arbeidskraft utenfra.

Profeti
Rapp hadde en profeti om at Kristus skulle vende tilbake til Jorden 15. september 1839, og da det ikke skjedde, var det mange som forlot samfunnet hans, og slo seg sammen med en annen sektleder.

Rapp bodde der til han døde 89 år gammel i 1847. Etter hans død var det flere som forlot harmonistene i skuffelse over at Rapps profeti om Kristi tilbakevendelse ikke hadde slått til, men de som ble igjen fikk byen til å blomstre, og lønnsomheten til å øke enda mer. Over tid tillot ikke gruppen flere nye medlemmer, og de gikk i en mer forretningsmessig og tilpasningsdyktig retning. I 1906 ble landområdet solgt av de gjenstående medlemmene.

Mange av bygningene er bevart, og alle de tre samfunnene Rapp grunnla er erklært som National Historic Landmark Districts.

Kvekermøte på 1700-tallet (Bilde: Shutterstock)

Kvekernes historie

Vennenes samfunn (eng. Society of Friends) er protestantisk kirkesamfunn, som ble stiftet ca. 1650 i England av George Fox. Bevegelsen bredte seg raskt i England, Irland og Nord-Amerika. Kvekerne var idealister, og levde etter likeverdighetsprinsipper.

De hadde ikke presteskap, men stille møter. Den som kjente seg kalt av ånden, kunne tale, ellers forblir man stille. De var pasifister. Av religiøse grunner nektet de å avlegge ed for verdslige myndigheter. De tok ikke av seg hatten for noen, og sa du til alle.

I løpet av et par årtier ble mer enn 13 000 kvekere fengslet. Onde tunger kalte dem quakers, skjelvere.

Kvekeren William Penn grunnla i 1682 kolonien Pennsylvania med full religionsfrihet. Han vervet også mange tyske kvekere til kolonien sin. Den første gruppen fra Tyskland dro i 1683, og grunnla byen Germantown, som ble en del av Philadelphia. I 1688 avla de en prinsippiell protest mot slaveriet i Sørstatene.

I 1709 var det en stor utvandringsbølge til Philadelphia, blant annet fra Schwaben. Utvandrerne skrev brev til slekten hjemme, og fortalte om om mulighetene i den nye verden. Utover 1700-tallet økte befolkningen i Tyskland, og dette førte til fortsatt utvandring.

Kvekerne i dag
Kvekerne avviser alle ytre autoriteter, har ikke noe presteskap, ingen kirkelære og har ikke dåp og nattverd. Kvekerne er kjent for sin sosiale og humanitære innsats. De er pasifister og har alltid nektet å avlegge ed og å gjøre krigstjeneste. De har ellers vært opptatt av religionsfrihet, motstand mot slaveriet og hjelp til fanger.

Antall kvekere i verden er anslått til ca. 273 000, derav ca. 112 000 i USA. Det er ellers mange kvekere i England og Wales, samt i Kenya.

I Norge
I Norge går kvekersamfunnets historie tilbake til 1818. Mange av de første norske utvandrerne til USA var kvekere fra Tysvær, og der står det eneste eldre intakte forsamlingshus for kvekere i Skandinavia. Det finnes i dag fem menigheter/andaktsgrupper med til sammen ca. 140 medlemmer.

Kilder

  • Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
  • Artikkelen De tyske emigranter i Bergen 1817–18 av Ingrid Semmingsen, BHFS nr. 75/76 1976
  • Wikipedia: George Rapp
  • Store norske leksikon: separatisme
  • Store norske leksikon: kvekere (Kvekere. (2018, 20. februar). I Store norske leksikon. Hentet 3. april 2019 fra https://snl.no/kvekere)

May Lis Ruus 2019

Fakta om emigrantskipet De Zee Ploeg 

 

Modell av De Zee Ploeg (Foto: May Lis Ruus)

Den store tilstrømmingen av emigranter skapte et nytt marked for de hollandske skipseiere, befraktere og skippere.

De Zee Ploeg (Sjøplogen) ble bygget fra 1803 og utover av Pieter Duyn, på oppdrag av verftseier og skipsbygger Engel van de Stadt (1746–1819). Sistnevnte var ordfører i Zaandam, der skipet ble bygget. Byggingen stanset opp etter noen år, da alle ressurser ble flyttet til bygging av Napoleons krigsflåte. Først i 1815 var skipet ferdig.

De Zee Ploeg var en pink, eller et fløyteskip, et tradisjonelt lasteskip. På grunn av sin lille kjøl kunne skipet gå i grunne farvann og i kanaler.

De Zee Ploeg ble før ferdigstillelsen forsterket sammenlignet med vanlige pinkskip. Den fikk en solid kjøl for å bli mer sjødyktig.

Modell av De Zee Ploeg (Foto: May Lis Ruus)

Pinken var bygget i eiketømmer og hadde tre master. Den var 42 meter lang (136 fot lang), 10 meter bred (32 fot bred) og drøyt 16 fot høy. Drektighet var 329 kommerselester, eller ca 700 tonn.

Da det ble bestemt at skipet skulle brukes til å frakte emigranter til Amerika, ble det bygget om, blant annet med en bysse i lasterommet der flesteparten av passasjerene skulle bo. Noen få, velhavende passasjerer bodde i kahytter. Akter på dekket var det en stor kahytt for mannskapet.

I september 1815 gjennomførte det en prøveseilas til Surinam med Jan Poul Manzelmann som kaptein, og de returnerte den 4. juli 1816.

På oppdrag fra befrakteren Handelshuis Zwichler & Comp. skulle De Zee Ploeg nå frakte 560 emigranter til Philadelphia, Amerika. Kaptein var Jan Poul Manzelmann, men han ble syk like før avreise, og hans sønn Heinrich Christian Manzelmann skulle overta som kaptein. Han hadde vært med på prøveseilasen.

Skipet satte seil i slutten av august, men råket ut for storm i Nordsjøen. Det klarte strabasene, men kom seg aldri til Philadelphia. I slutten av september endte De Zee Ploeg opp i Bergen, Norge. Selv om skipets historie sluttet der, var det ikke over for passasjerene.

Modell av De Zee Ploeg (Foto: Marianne M. Rieber)

 

Liste over mannskapet som var med på den siste ferden i 1817:

  • Kaptein Hendrich Christopher Manzelmann, 35 år fra Lübeck
  • Overstyrmann Hans Thomsen, 34 år fra Danmark, bosatt i Amsterdam
  • Styrmann Peter Sivers, 23 år fra Holstein
  • Båtsmann Johan M. Schönfeldt, 28 år fra Danzig
  • Tømmermann Carl Jachlin, 36 år fra Hannover
  • Jungmann HeinrichSchalinski, 21 år frs Memeln
  • Jahn H. Wischo, 20 år
  • Skriver/loggfører Johann Friedrich Strei, 21 år fra Württemberg
  • Skipslege Dr. Perschau, fra Baden
  • Kokk Jahn Hanssen, 23 år fra Amsterdam
  • Matros Heinrich Gründahl, 28 år fra det Hannoverske
  • Matros Arentz Helmers, 24 år fra det Hannoverske
  • Matros Jochum Ernst Braun, 21 år fra Pommern
  • Jörgen Nimrod, 28 år Libau
  • Kahyttsmatros Niels, fra det Hannoverske

• • •

Kilder

  • Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
  • Artikkelen De tyske emigranter i Bergen 1817–18 av Ingrid Semmingsen, publisert i Bergens Historiske Forenings skrifter nr 75/76 1976
  • Wikipedia: De Zee Ploeg

May Lis Ruus 2019

Episode 1–7 er nå tilgjengelig

Nå er fem nye episoder av De fremmede lagt ut.
1: Krampus
2: Avreisen
3: Landligge
4: Opprøret
5: Lille brud
6: Lettbåten
7: Papirdragen

De tre siste epsiodene av første sesong holder på å sluttføres, og kommer trolig i løpet av mai.

De selges som lydbøker for kr 49,- pr stk.
https://www.cappelendamm.no/serie/De%20fremmede#

Forfatteren i lydstudio

På slutten av sesong 1 har jeg skrevet en faktaboks som forteller hvilke karakterer som er basert på virkelige personer, og hvilke som er oppdiktet. Jørn Lavoll i Draum Studio spurte om jeg ville lese det inn selv, som et forfatterens etterord. Det hørtes spennende ut, så jeg sa ja til det.

Jeg har ikke noen god stemme til det, og var nok mer opptatt av teknikk enn innlevelse, men samtidig er det ikke mye å spille på når det er fakta. I hvert fall ble den lille teksten lest inn, og sammen med den fine musikken i bakgrunnen ble det brukbart.

De var i alle fall en ny erfaring å stå med hodetelefoner foran en mikrofon, og det var gøy å ha prøvd det også. All ære til innleser Lykke Kristine Moen, som sitter og leser inn i mange timer og mange dager, med innlevelse og stemning.

Jeg fikk også vite at musikken som er i begynnelsen og på slutten av hver episode, er akkompagnert av stemmen til Cecilia Adelheid Strønen Damm. Hun var en av jentene som sang på Nattmannens datter-vandringene fra 2012-2014, i Domkirken og utenfor Manufakturhuset. Hun var også modell på noen av Nattmannens datter-bøkene. Cecilia er en av Musikaljentene, som skriver og spiller i egenproduserte musikaler. Derfor er det kjempegøy at hun også er med på De fremmede med sin nydelige stemme.

Amsterdam, Texel og den Heldern

De Zee Ploeg-emigrantene fra Sør-Tyskland  måtte til Amsterdam for å gå om bord på skip som skulle ta dem til Amerika. Først reiste de trolig et par dager på landeveien til Heilbronn, og derfra på flåter oppover elven Neckar til Amsterdam.

I første halvdel av mai kom De Zee Ploeg-passasjerne til Amsterdam. Formalitetene om reisen og betaling ble avtalt med handelshuset Zwissler & Co i Amsterdam ca 23.-25. mai. Deretter kunne de gå om bord.

Amsterdam på 1800-tallet. Utsnitt. (Maleri av Eduard Alexander Hilverdink – Jodenbuurt in Amsterdam, fritt)

 

Betingelser og pris
Vanlig fraktpris til Amerika for en voksen over 14 år var 170 gylden. Barn fra 4-14 år var det halv pris for, og barn under 3 år reiste gratis. Foreldrene ga av sin mat til disse. Fraktprisen tilsvarte en liten årslønn. De fleste hadde ikke råd til å betale reisen, men mange betalte halvparten før avreise, og skulle betale resten ved ankomst i Amerika.

De ca hundre kvekerne og harmonistene som var med på De Zee Ploeg håpet nok at deres trosfeller som hadde etablert seg i Pennsylvania skulle hjelpe dem med å betale reisen.

De emigrantene som ikke hadde noe å betale før avreise, måtte ta hele reisen på kreditt, og den kostet da 190 gylden for en voksen. Disse skulle gjøre opp når de kom frem, ved å inngå arbeidskontrakter i Amerika. Kapteinen fikk betalt av arbeidsgiveren, på vegne av handelshuset, som var befrakteren. Det kunne ta opptil 7 års arbeid å nedbetale fraktkostnaden.

Dette ble kalt redemtion-systemet, og det fungerte så lenge antallet emigranter ikke var stort. Men med den store bølgen av tyske emigranter våren 1817, brøt systemet sammen. Det var ikke nok arbeid til alle, og arbeidsgivere kunne ikke ta imot flere, eller betale for frakten deres. Derfor ble redemtion-systemet avsluttet sommeren 1817. Da lå De Zee Ploeg fremdeles i Holland, og usikkerheten med betalingen var delvis årsakene til problemene som fulgte for passasjerene. Noen av de fattigste emigrantene måtte vende om i Amsterdam og reise tilbake til hjemstedet.

Inkludert i fraktprisen var proviant for tre måneder. Kapteinen stod for innkjøpene, i samråd med noen av passasjerene. Det ble uenighet om mengde og typer proviant de skulle ta om bord.

I Amsterdam ble kapteinen syk, og hans sønn, den 36 år gamle Heinrich Christian Manzelmann skulle overta og føre emigrantene til Philadelphia.

Nederlandske skip ved Texel i 1671. Maleri av Ludolf Bakhuizen. (Kilde: Wikipedia, fritt.)

 

Den Helder og Texel
Den 31. mai 1817 var de fleste emigrantene kommet om bord på De Zee Ploeg, og kaptein Manzelmann seilte ut til kysten. Der ankret skipet opp ved havnen den Helder mens det ble tatt om bord proviant, samt enda flere passasjerer.

Havnen den Helder ligger utenfor øyen Texel ved Norsjøen. Skip som skulle på langdistanseseilaser ankret opp der og tok om bord proviant, last og noen ganger mannskap, og ventet på godt seilvær. Det kunne ligge opptil 150 skip utenfor den Helder og Texel. Det var for det meste handelsskip, men også krigsskip og hvalfangstskuter som lå der.

Den Helder og Texel var med sitt åpne landskap og nærhet til havet, et forblåst sted. Hyppige stormer skadet eller sank skip, noen ganger et titalls skip på en dag. Mange liv gikk tapt, og døde og vrakdeler skylte opp på Texels sandstrender. I desember 1660 gikk 100 skip tapt i en storm, og til sammen anslår man at mellom 500 og 1000 skip har sunket i området.

Det fantes et fort på Texel, som nok var en av de mest travle havner i tiden mellom 1500 og 1800. I 1824 åpnet den nordhollandske kanal, og Texel og den Helder ble mindre viktig. I tillegg kom damskipene, som ikke var avhengig av seilevind for å reise.

Men i 1817 lå emigrantskipet De Zee Ploeg her hele sommeren. Avviklingen av redemption-systemet skapte usikkerhet, for handelshuset var avhengig av å få pengene sine. Kapteinen hadde det tydeligvis ikke travelt med å komme seg av gårde. Han og mannskapet holdt stadig vekk drikkelag, og etter hvert som ukene gikk, spiste og drakk de nesten 600 menneskene som var om bord, av proviantlageret.

Emigranter på dekk. (Illustrasjonsbilde. Collection of Maggie Land Blanck – fritt)

Det ble uenigheter om påfylling av proviant som var gått med etter hvert som ukene gikk, og i slutten av juni var et utvalg av ti passasjerer sammen med kaptein Manzelmann i møte med handelshuset Zwissler & Co om den saken. Kapteinen la inn formell klage til handelshuset den 27. juli, der han hevdet å ha 565 passasjerer om bord (utenom barna som reiste gratis), og nesten ikke mer mat. Og fremdeles hadde de tre måneders seilas foran seg.

Først i august lettet De Zee Ploeg anker og forlot Texel.

Fakta i De fremmede
En del av dette er tatt med i De fremmede, men ikke alt. Annet, som er fakta og ikke er nevnt her, er tatt med.

Kilder:

  • Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
  • Wikipedia: Rede van Texel

May Lis Ruus 2019

Lykke Kristine Moen leser

Innleser på De fremmede er Lykke Kristine Moen, skuespiller og artist. Hun har en behagelig stemme og er flink til å tilpasse toneleiet til stemningen i handlingen. Sånn så det ut da hun fredag 5. april 2019 leste inn en ny episode i De fremmede hos Draum Studio i Bergen. Morgenfrisk og entusiastisk. 

Lykke Kristine Moen mens hun leser episode 3 på De fremmede, fredag 5. april 2019. (Foto: Jørn Lavoll, Draum Studio)

Lykke er allsidig. Hun har spilt på Den nationale scene og andre teatere, i TV-serie og i prisvinnende kortfilmer. Hun har en nydelig sangstemme, og har gitt ut egen musikk med blant annet singelen «Fordi eg elsker deg», som har hundretusenvis av strømminger på Spotify og YouTube. Den kan også kjøpes på iTunes, noe undertegnende gjorde da singelen kom ut.

Hun har skrevet manus til kortfilmer, har TV-seriemanus under utvikling, og hun underviser barn med spesielle behov i musikk og teater.

Lykke spiller ukulele (og flere andre instrumenter) og er enhjørningfantast. Hun gir også stemmen til kaninen «Jumpi» i barne-tv-serien «Vennebyen».

Les mer på Lykke Kristine Moens nettside

Jeg møtte Lykke første gang i juli 2017 i Bergen Kattepensjonat, som vår familie driver. Jeg hadde sett henne for mange år siden på Fyllingsdalen Teater, og nylig på TV-serien Aber Bergen. Hun skjønte etterhvert at jeg hadde skrevet Nattmannens datter, som hun hadde lest. Vi endte med å stå og snakke lenge om teater og teatermanus og annet.

Lykke Kristine Moen var skuespiller på markeringen av 200 årsdagen for ankomsten til Bergen. (Foto: Bernhard Winther-Sørensen)

Vi ble venner på Facebook, og et par måneder senere la hun ut et bilde på Facebook-siden sin om 200-årsmarkeringen for emigrantskipet De Zee Ploegs forlis utenfor Bergen. Da var De fremmede bare på planleggingsstadiet, men bildet av Lykke som spilte en fortvilt emigrant inspirerte meg til Heddas karakter. Jeg fikk lov til å bruke bildet av henne til en forside. Det ble ikke dette, men et annet. Også det bildet er tatt av Bernhard Winther-Sørensen.

Så Lykke har gitt Hedda Fischer både en stemme og et ansikt.

I 2018 ble Lykke Kristine Moen innleser for Storytel, og leste inn blant annet Monika N. Yndestads krimserie om Alice Bratt.

Lykke Kristine Moen er også innleser på bokstrømmetjenesten Storytel (Skjermbilde fra Storytel 07.04.2019)

Jeg er veldig glad for å ha fått Lykkes stemme på De Fremmede, og ser frem til å høre resten av de ti episodene som leses inn i disse dager.

Hør utdrag av Lykke som leser fra De fremmede på Cappelen Damms side.

May Lis Ruus 07.04.2019