Harmonistene og kvekerne

Om bord på De Zee Ploeg var det rundt 100 passasjerer som tilhørte religiøse sekter, og skulle reise til Amerika for å slå seg sammen med kvekere og harmonister som hadde utvandret tidligere. I 1825 reiste den første gruppen av utvandrere fra Norge. De antas å ha reist etter påvirkning av De Zee Ploeg-emigrantene som var i Norge. 

Nord-Tyskland var luthersk, med puritansk strenghet, disiplin og arbeidssomhet. Sør-Tyskland var katolsk, med fromhetsidealer, men også med mer livsutfoldelse.

På 1700-tallet vokste det frem flere pietistiske bevegelser, separatister. Kvekere og harmonister dannet sine egne samfunn i Amerika, der de kunne leve slik de ønsket, uten innblanding fra kirke og stat i hjemlandet.

Tidlig på 1800-tallet fikk pietistene stadig flere tilhengere, særlig på landsbygden. Tilhengerne stod i opposisjon til kirkelige og politiske autoriteter. De trodde på likhet og jevnbyrdighet, at ingen skulle stå over andre, og ville ikke underkaste seg noen.

Pilgrimer (Foto: Shutterstock)

 

Harmonistene/rappistene

Johann Georg Rapp (1757-1847), fra Iptingen, Württemberg. (Fritt, fra Wikipedia)

Johann Georg Rapp fra Württemberg ble leder for harmonistene, eller rappistene, som de også kalte seg. Inspirtert av tidligere filosofer begynte han å holde prekener, og fikk snart en tilhengerskare. Han og gruppen hans brøt med den luthersk-evangeliske kirken i 1785. Rapp ble fengslet i to dager, ble truet med landsforvisning, og bannlyst fra møter.

I 1802 hadde separatistene 12 000 tilhengere, og myndighetene i Württemberg så på dem som en stor trussel for samfunnet. De konfiskerte separatistenes bøker og innkalte Rapp til avhør. Da han ble frigitt i 1803, ba han sine tilhengere om å følge ham til Amerika. Snart hadde 800 fulgt ham, men mange av de 12 000 tidligere tilhengerne lot seg skremme av myndighetenes sanksjoner.

Grunnla tre byer
I Pennsylvania grunnla Rapp den religiøstkommunistiske kolonien Harmony Society i 1805. Medlemmene måtte la alle sine eiendeler være felles, og de måtte underkaste seg Rapp og hans ledere. I 1807 ble det innført sølibat for i et forsøk på oppnå renselse til det kommende tusenårsskiftet. Rapp mente at sølibat var moralsk overlegent ekteskap.

Kart over Harmony i 1833 (Bilde: fritt, fra Wikipedia)

Rapp så på Napoleon som antikrist. Rappistene var ikke-voldelige pasifister, som trodde at Kristus ville vende tilbake i deres levetid. De levde etter en bokstavelig tolkning av Det nye testamente.

I 1814 solgte harmonistene byen Harmony til en annen sekt, for ti ganger mer enn det Rapp hadde betalt for landområdet. Hele samfunnet flyttet vestover til Indiana, der de bygget opp et nytt samfunn, også kalt Harmony. Ti år senere brøt de igjen opp, solgte byen til en annen leder av et utopisk samfunn. Rappistene flyttet denne gangen tilbake til Pennsylvania, og grunnla byen Ökonomie.

Levesett
I disse byene levde fire til seks personer i et hus sammen med sine familier. Selv ektefeller skulle leve som bror og søster, siden sølibat var den største dyd. Det hendte også at de bodde i rene manns- og kvinnehus.

Harmonistene brukte enkle klær, av materialer de tilvirket selv. På bededagen brukte de finere klær, som silke. Klærne kunne variere i farge, men snittet var nokså likt. Kvinner hadde ankelside kjoler og kyser, og menn hadde bukser, skjorte og vest, samt hatt.

Arbeidsliv
Alle medlemmene hadde sin plass i det felles arbeidslivet, enten innen handel eller håndverk. Kvinnenes ansvarsområde var tekstil og jordbruk. Kvekerne hadde møller og fabrikker, og brukte teknologi som var tilgjengelig, som dampmaskiner. Sølibatprinsippet gjorde at det ble stadig færre medlemmer i sekten, og de hentet inn arbeidskraft utenfra.

Profeti
Rapp hadde en profeti om at Kristus skulle vende tilbake til Jorden 15. september 1839, og da det ikke skjedde, var det mange som forlot samfunnet hans, og slo seg sammen med en annen sektleder.

Rapp bodde der til han døde 89 år gammel i 1847. Etter hans død var det flere som forlot harmonistene i skuffelse over at Rapps profeti om Kristi tilbakevendelse ikke hadde slått til, men de som ble igjen fikk byen til å blomstre, og lønnsomheten til å øke enda mer. Over tid tillot ikke gruppen flere nye medlemmer, og de gikk i en mer forretningsmessig og tilpasningsdyktig retning. I 1906 ble landområdet solgt av de gjenstående medlemmene.

Mange av bygningene er bevart, og alle de tre samfunnene Rapp grunnla er erklært som National Historic Landmark Districts.

Kvekermøte på 1700-tallet (Bilde: Shutterstock)

Kvekernes historie

Vennenes samfunn (eng. Society of Friends) er protestantisk kirkesamfunn, som ble stiftet ca. 1650 i England av George Fox. Bevegelsen bredte seg raskt i England, Irland og Nord-Amerika. Kvekerne var idealister, og levde etter likeverdighetsprinsipper.

De hadde ikke presteskap, men stille møter. Den som kjente seg kalt av ånden, kunne tale, ellers forblir man stille. De var pasifister. Av religiøse grunner nektet de å avlegge ed for verdslige myndigheter. De tok ikke av seg hatten for noen, og sa du til alle.

I løpet av et par årtier ble mer enn 13 000 kvekere fengslet. Onde tunger kalte dem quakers, skjelvere.

Kvekeren William Penn grunnla i 1682 kolonien Pennsylvania med full religionsfrihet. Han vervet også mange tyske kvekere til kolonien sin. Den første gruppen fra Tyskland dro i 1683, og grunnla byen Germantown, som ble en del av Philadelphia. I 1688 avla de en prinsippiell protest mot slaveriet i Sørstatene.

I 1709 var det en stor utvandringsbølge til Philadelphia, blant annet fra Schwaben. Utvandrerne skrev brev til slekten hjemme, og fortalte om om mulighetene i den nye verden. Utover 1700-tallet økte befolkningen i Tyskland, og dette førte til fortsatt utvandring.

Kvekerne i dag
Kvekerne avviser alle ytre autoriteter, har ikke noe presteskap, ingen kirkelære og har ikke dåp og nattverd. Kvekerne er kjent for sin sosiale og humanitære innsats. De er pasifister og har alltid nektet å avlegge ed og å gjøre krigstjeneste. De har ellers vært opptatt av religionsfrihet, motstand mot slaveriet og hjelp til fanger.

Antall kvekere i verden er anslått til ca. 273 000, derav ca. 112 000 i USA. Det er ellers mange kvekere i England og Wales, samt i Kenya.

I Norge
I Norge går kvekersamfunnets historie tilbake til 1818. Mange av de første norske utvandrerne til USA var kvekere fra Tysvær, og der står det eneste eldre intakte forsamlingshus for kvekere i Skandinavia. Det finnes i dag fem menigheter/andaktsgrupper med til sammen ca. 140 medlemmer.

Kilder

  • Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
  • Artikkelen De tyske emigranter i Bergen 1817–18 av Ingrid Semmingsen, BHFS nr. 75/76 1976
  • Wikipedia: George Rapp
  • Store norske leksikon: separatisme
  • Store norske leksikon: kvekere (Kvekere. (2018, 20. februar). I Store norske leksikon. Hentet 3. april 2019 fra https://snl.no/kvekere)

May Lis Ruus 2019

Bakgrunnen for utvandringen

Hvorfor valgte De Zee Ploeg-emigrantene å bryte opp fra det livet de var vant med, og begi seg ut på en farlig ferd til et ukjent sted? Det var mange årsaker til utvandringen. Uår og sviktende avlinger som førte til hungersnød, dyrtid etter krigsårene, myndighetenes vanstyre, høye skatter og arbeidsledighet. Og rekruttering fra kvekere og separatister som hadde emigrert tidligere, og bygget opp samfunn i Amerika.

Det verserte rykter om at man fikk gratis reise fra Amsterdam til Amerika, gratis mat og brensel om bord på skipet, og fri jord når man kom frem.

Men det var ikke så enkelt. Reisen var ikke gratis. Fraktprisen kostet en årslønn per person, og når de kom frem ble det «solgt» til arbeidsgivere på slavekontrakter som kunne vare i opptil syr år.

Emigranter (Shutterstock)

 

Historie

Kong Fredrik I av Württemberg (fritt)

Baden-Württemberg, som før lå under regionen Schwaben, var i hundrevis av år delt inn i mindre grevskap, eller hertugdømmer. Fredrik 2 var hertug av Württemberg 1797, og da han fikk kongetittel i 1806, ble Württemberg et kongerike.

Kongedømmet Württemberg ble med i Rhin-forbundet, som en av 16 tyske småstater. De ble allierte med Napoleon, og fikk fred og beskyttelse. Til gjengjeld måtte de stille med soldater mot Preussen, Østerrike og Russland. Soldatene ble vervet frivillig eller tvangsutskrevet.

I 1813 vendte Fredrik seg mot Napoleon, som led et avgjørende nederlag. I 1814 hørte Württemberg med i det tyske forbund, og de tyske konge- og hertugdømmene var selvstendige stater.

Kong Wilhelm I av Württemberg (fritt)

Da Fredrik døde i 1816, overtok hans sønn Wilhelm 1. Det var hungersnød og uår etter kriging og dyrtid, og Wilhelm 1 igangsatte reelle forhandlinger om styresettet. Men myndighetenes hjelpetiltak førte ikke til bedring tidsnok.

Det førte til en stor utvandringsbølge våren 1817.

 

Brytningstid

På slutten av 1700-tallet skjedde det en banebrytende omveltning innen produksjonen av varer og mat, den industrielle revolusjon.

Tradisjonelt ble størsteparten av produksjonen utført av mennesker som arbeidet alene eller i små grupper  (bondefamilier eller håndverksmestere med svenner og læregutter). Drivkraften var muskelkraft eller vannkraft (møller), og redskapene var enkle. Målet var å dekke sine egne behov, eller en liten krets av kjøpere som stort sett var kjent.

Stråhatt-verksted i Tyskland (Shutterstock)

Med den industrielle revolusjon ble den karakteristiske produksjonsformen «fabrikkmessig», det vil si at opptil flere hundre mennesker arbeidet sammen under felles ledelse. Det ble tatt i bruk mekanisk drivkraft (for eksempel dampmaskiner) og arbeidsmaskiner. Varene ble produsert i store mengder for salg til et stort og ukjent publikum.

På begynnelsen på 1800-tallet var arbeidslivet i Syd-Tyskland fremdeles tradisjonelt, og det ble vanskelig å imøtegå konkurransen fra andre tilbydere som kunne selge varer rimeligere, som tekstil- og metallvarer. Høye skatter og tidkrevende pliktarbeid tynget både håndverkerne og bøndene, og det var vanskelig å livnære seg. De hadde liten innflytelse mot eliten av stormenn som styrte, og misnøyen mot myndighetene økte. Uår førte til stor arbeidsledighet i vindistriktene.

Verst var året 1816. Alle avlingene i landbruket sviktet, og det ble en alvorlig matmangel, som førte til hungersnød. En annen stor drivkraft for utvandringen var myndighetenes vanstyre. Det var høye skatter og avgifter, men ingen penger å betale med. Bøndene følte at de ikke ble hørt, og håndverkerne hadde liten innflytelse. Når de sendte klager, fikk de ikke svar.

Høye skatter og pliktarbeid var en stor byrde. Illustrasjonsbilde. (Collection of Maggie Land Blanck – fritt)

 

Utvandring

På 1700-tallet blomstret den pietistiske bevegelse, og nye impulser innenfor filosofi, vitenskap, humanisme og politikk  strømmet frem i opplysningstiden. I Amerika var borgerrettigheter og likhet nedfelt i Frihetserklæringen i Nord-Amerika i 1776.

Men stor befolkningsvekst i Tyskland på 1700-tallet førte til utvandring. Gårdene var ofte små, og hadde ikke utkomme nok til å brødfø mange. Eiendommene kunne ikke stykkes opp til yngre søsken, og derfor var det mange som emigrerte.

Mange hadde allerede tatt farvel med familie og venner som emigrerte. (Collection of Maggie Land Blanck – fritt)

Utvandringen hadde gått østover på Donau til Østerrike-Ungarn, Polen og Russland, og vestover til Amerika. Særlig hadde kvekere og separatister utvandret, for å bygge opp egne samfunn der de kunne utøve sin religion.

I Amerika var det fri innvandring, og man kunne betale reisen på kreditt og arbeide det inn igjen ved å inngå arbeidskontrakter i Amerika. Dette ble kalt redemptioner-systemet, og var rene slavekontrakter som man ble bundet på i opptil syv år. Men det ga fattige en mulighet til å ta med seg familien sin og reise, i håp om bedre kår for fremtiden.

I en periode var det utvandringsforbud fra Württemberg, men da det ble opphevet i 1815, var det mange som reiste.

I årene 1801-1805 reiste 17 500 personer fra Württemberg. Mange av disse var medlem av en religiøs-kommunistisk menighet som kalte seg rappister, eller harmonister. Andre var kvekere. Fra 1807-1815 var det igjen utvandringsforbud, men da det ble opphevet, var det en stor mengde mennesker som brøt opp og emigrerte. Trolig oppimot 20 000 reiste mellom 1816 og 1817.

Avreise (Illustrasjonsbilde. Collection of Maggie Land Blanck – fritt)

• • •

Kilder:

 

May Lis Ruus 2019

Waiblingen og landsbyene

 

Waiblingen 2016 (Foto: Lutz Blohm/Flickr/(CC BY-SA 2.0))

Emigrantene på De Zee Ploeg kom fra Syd-Tyskland, i delstaten Baden-Württemberg. Landskapet var frodig, med åser, daler og elver som strakte seg i et nettverk av vannveier i det sentrale Europa. Pittoreske byborger og landsbyer lå tett, omgitt av vin- og fruktgårder. 

Rundt byene Waiblingen og Schorndorf lå flere landsbyer; Beutelsbach, Endersbach, Schnait, Strümpfelbach. Området går i dag under fellesbetegnelsen Weinstadt (Vinbyen).

Mange av De Zee Ploeg-emigrantene kom herfra. I tillegg bodde andre i Baach, Kirchheim og Ebingen.

I tillegg til vin- og fruktdyrkning livnærte folk i Württemberg seg av håndverk og hjemmeindustri som tilleggsnæring, for eksempel veving.

Waiblingen i år 1685 av Andreas Kieser (Fritt)

Utdrag fra De fremmede, episode 2

Hedda hadde bestandig vært glad i Waiblingen, som var deres nærmeste by. Hun likte de små, vennlige husene, som var innpakket i hvitkalket mur, med brunt bindingsverk og røde teglstenstak. Byen hadde trange gater fulle av alle slags mennesker som syslet med sitt. Utallige små allmenninger med brønner, drikkevannfontener, vaskekar, benker og blomster i potter og bed. I byen var det forretninger og verksteder, der var rådhus, kirker og gravplass.

Waiblingen var en gammel festningsborg som var innrammet av høye steinmurer fra fordums tider. Tre tårn med bueganger var veien inn og ut av borgen.

Beinsteiner Tor var hovedporten. Gjennom tårnets buegang drev bøndene sine hjorder av sauer, kyr og griser. Her fraktet vinbøndene tønner med edle dråper. Av og til kom omreisende gjøglere og teatertrupper som underholdt med musikk og dukketeater.

 

Rems med Beinsteiner Torturm om kvelden. Postkort fra 1914.

 

Endersbach

Familien Fischer har jeg valgt at kommer fra landsbyen Endersbarch. Blant annet hadde Kuhnle-familien bodd i Endersbach, men de flyttet til nabolandsbyen Beutelsbach, og var registrert der da de emigrerte.

Endersbach ligger ikke langt fra byen Waiblingen. Elven Rems renner forbi, og det ble drevet vindyrking i området. Endersbach hørte til Waiblingen da emigrantene gikk om bord De Zee Ploeg i 1817.

Endersbach i år 1900 (fritt)

Kart over Endersbach og Waiblingen (Google maps, åpnes i nytt vindu)

• Les egen sak om bakgrunnen for utvandringen fra kongedømmet Württemberg

• • •

Kilder:

  • Wikipedia: Waiblingen – Schwaben – Weinstadt
  • Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
  • Artikkelen De tyske emigranter i Bergen 1817–18 av Ingrid Semmingsen, BHFS 1976

Fjær-ML4

May Lis Ruus 2019