Fakta om emigrantskipet De Zee Ploeg 

 

Modell av De Zee Ploeg (Foto: May Lis Ruus)

Den store tilstrømmingen av emigranter skapte et nytt marked for de hollandske skipseiere, befraktere og skippere.

De Zee Ploeg (Sjøplogen) ble bygget fra 1803 og utover av Pieter Duyn, på oppdrag av verftseier og skipsbygger Engel van de Stadt (1746–1819). Sistnevnte var ordfører i Zaandam, der skipet ble bygget. Byggingen stanset opp etter noen år, da alle ressurser ble flyttet til bygging av Napoleons krigsflåte. Først i 1815 var skipet ferdig.

De Zee Ploeg var en pink, eller et fløyteskip, et tradisjonelt lasteskip. På grunn av sin lille kjøl kunne skipet gå i grunne farvann og i kanaler.

De Zee Ploeg ble før ferdigstillelsen forsterket sammenlignet med vanlige pinkskip. Den fikk en solid kjøl for å bli mer sjødyktig.

Modell av De Zee Ploeg (Foto: May Lis Ruus)

Pinken var bygget i eiketømmer og hadde tre master. Den var 42 meter lang (136 fot lang), 10 meter bred (32 fot bred) og drøyt 16 fot høy. Drektighet var 329 kommerselester, eller ca 700 tonn.

Da det ble bestemt at skipet skulle brukes til å frakte emigranter til Amerika, ble det bygget om, blant annet med en bysse i lasterommet der flesteparten av passasjerene skulle bo. Noen få, velhavende passasjerer bodde i kahytter. Akter på dekket var det en stor kahytt for mannskapet.

I september 1815 gjennomførte det en prøveseilas til Surinam med Jan Poul Manzelmann som kaptein, og de returnerte den 4. juli 1816.

På oppdrag fra befrakteren Handelshuis Zwichler & Comp. skulle De Zee Ploeg nå frakte 560 emigranter til Philadelphia, Amerika. Kaptein var Jan Poul Manzelmann, men han ble syk like før avreise, og hans sønn Heinrich Christian Manzelmann skulle overta som kaptein. Han hadde vært med på prøveseilasen.

Skipet satte seil i slutten av august, men råket ut for storm i Nordsjøen. Det klarte strabasene, men kom seg aldri til Philadelphia. I slutten av september endte De Zee Ploeg opp i Bergen, Norge. Selv om skipets historie sluttet der, var det ikke over for passasjerene.

Modell av De Zee Ploeg (Foto: Marianne M. Rieber)

 

Liste over mannskapet som var med på den siste ferden i 1817:

  • Kaptein Hendrich Christopher Manzelmann, 35 år fra Lübeck
  • Overstyrmann Hans Thomsen, 34 år fra Danmark, bosatt i Amsterdam
  • Styrmann Peter Sivers, 23 år fra Holstein
  • Båtsmann Johan M. Schönfeldt, 28 år fra Danzig
  • Tømmermann Carl Jachlin, 36 år fra Hannover
  • Jungmann HeinrichSchalinski, 21 år frs Memeln
  • Jahn H. Wischo, 20 år
  • Skriver/loggfører Johann Friedrich Strei, 21 år fra Württemberg
  • Skipslege Dr. Perschau, fra Baden
  • Kokk Jahn Hanssen, 23 år fra Amsterdam
  • Matros Heinrich Gründahl, 28 år fra det Hannoverske
  • Matros Arentz Helmers, 24 år fra det Hannoverske
  • Matros Jochum Ernst Braun, 21 år fra Pommern
  • Jörgen Nimrod, 28 år Libau
  • Kahyttsmatros Niels, fra det Hannoverske

• • •

Kilder

  • Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
  • Artikkelen De tyske emigranter i Bergen 1817–18 av Ingrid Semmingsen, publisert i Bergens Historiske Forenings skrifter nr 75/76 1976
  • Wikipedia: De Zee Ploeg

May Lis Ruus 2019

Personer som er med i De fremmede

For enkelhets skyld, her er personer som dukker opp i De fremmede.

Familien Fischer
Jeremias Fischer, gartner fra Endersbach og hans barn:
Adelheid
Hedda
Flemming
Maike
Hansel
Heine
Judith

Noen av passasjerene
Albert Rademacher fra Waiblingen

Eberhard Brandt og sønnen Peter Brandt fra Endersbach

Rieber-familien fra Erbingen: (*)
Gottlieb Christian (feltkirurg) og fru Marie, med 7 barn:
Anne Maria 13 år, Agnes 12 år, Gottliebe 10 år, Paul Gottlieb 8 år, Anna Barbara 5 år, Elisabeth 4 år, Frederica 2 år

Kuhnle-familien fra Beutelsbach: (*)
Georg Friederich (vindyrker) og fru Johanna, med 8 barn, deriblant Joseph 18 år, Johan Gottlieb, Gottfried 16 år, Jacob Georg 13 år

Kokken Leyr (*)

Magdalena Raucherin, jordmor (*)

I tillegg er andre navngitte med.

Mannskap
Kaptein Hendrich Christopher Manzelmann, 35 år fra Lübeck (*)
Overstyrmann Ulriksen, 31 år fra Danmark, bosatt i Amsterdam (**)
Styrmannen (*)
Jungmannen (*)
Båtsmannen (*)
Skriveren/loggføreren (*)
Skipslegen (*)

I Bergen
Politimester Jørgen Worm (**)
Politiadjutant Tønder (**)

Julius Reus
Maren

(*) = Faktisk person, er dramatisert
(**) = Fiksjonalisert; navn er endret
De andre er oppdiktet.

«disse fremmede» – brevet fra Bergen stiftamt til regjeringen

«disse fremmede» – brevet fra Bergen stiftamt til regjeringen

Tittelen på historien min, De fremmede, kom tidlig i skriveprosessen. Og det ble den hetende. Derfor var det spesielt at jeg over et halvt år senere fikk i hende det aller første brevet fra myndighetene i Bergen til regjeringen om skipet som lå utenfor byen. Der omtales de nødstilte emigrantene et sted som «disse fremmede». 

«Disse fremmede», blir emigrantene omtalt som i brevet fra stiftamtmannen i Bergen til regjeringen i Christiania i 1817.

Da emigrantskipet De Zee Ploeg søkte nødhavn ved gården Skjelanger utenfor Bergen, dro kaptein H.C. Manzelmann til den hollandske generalkonsul for å varsle om det hollandske skipets tilstedeværelse. Generalkonsulen sendte i sin tur brev til Bergen stiftamt (det som nå tilsvarer fylket). Stiftamtmannen sendte brev til Christiania for å be regjeringen om råd. Alt dette skjedde den 25. september 1817.

Brevet fra stiftet til regjeringen befinner seg på Statsarkivet i Bergen.

Jeg har deltatt i et kurs i gotisk håndskrift der, og statsarkivar Yngve Nedrebø sendte brevet til meg digitalt. Jeg er ikke særlig stødig på gotisken min ennå, og det er ikke alltid lett å skille bokstaver fra hverandre, eller se hvor et ord slutter og et annet begynner. Men jeg satt en del timer med det, og tok litt og litt.

Så plutselig dukket ordet «fremmede» opp i brevet. Jeg oppdaget at emigrantene ble omtalt som «disse fremmede».

Tittelen jeg hadde valgt – De fremmede – fikk en større betydning da det også fantes referanse til det i skriftlige kilder.

En del har jeg klart å tyde, men ennå mangler jeg mye før brevet er ferdig tolket. Det er to sider jeg har fått, og når det er ferdig transkribert og kontrollert, skal jeg legge ut teksten her.

Brevet fra Bergen til Christiania 25. september 1817 delvis transkribert av en nybegynner i gotisk håndskrift.

 

Her er brevet digitalt, før jeg begynte med mine skriblerier.

Brev angående De Zee Ploeg, 25. september 1817

May Lis Ruus 2019

Opptakten til De fremmede

Historien om emigrantskipet De Zee Ploeg som skulle til Amerika men havnet i Bergen, hadde jeg såvidt kjennskap til for flere år siden. Men da jeg våren 2017 fikk høre mer om hendelsene, kom ideen til å dramatisere den i bokform. 

Byturen min 27. april 2017

Det var en mild, men regnvåt vårdag i slutten av april 2017 at jeg hadde en avtale med min venninne Marianne Rieber i Bergen sentrum. Vi skulle ta en lunsj sammen, og møttes på Godt Brød i Vaskerelven. Mens vi spiste rundstykker og drakk varm sjokolade, snakket vi litt om hva vi hadde gjort siden sist.

Marianne fortalte at hun var med på planleggingen av et arrangement de skulle ha, i forbindelse med skipet familiens stamfar kom til Bergen med. Den kommende høsten ville det være 200 år siden emigrantskipet De Zee Ploeg søkte nødhavn utenfor Skjelanger, og ble slept inn til Bergen. De skulle ha en markering for etterkommerne av slektene som ble værende i Bergen.

Jeg lyttet fascinert da Marianne fortalte om 8-åringen Paul Gottlieb Rieber, og hans skjebne. Gutten overlevde den fatale sjøreisen og tiden etterpå. Han ble læregutt på Bryggen og bodde på loftet sammen med en mann som drakk mye. Det var et hardt liv for en ung gutt. Etter noen få år reiste Paul tilbake til hjemstedet i Tyskland, og gikk til fots store deler av veien. Han fikk se igjen hjembyen som familien hadde forlatt. Men han savnet sine søstre i Bergen, og vendte tilbake. Som voksen bygget han seg opp, og gjorde det godt som kjøpmann.

Jeg hadde lest om skipet, husket jeg. I forbifarten og innimellom mens jeg gjorde research for annen skriving, men jeg visste ikke mye om det.

Dette bildet fra boken Bergen Bys historie bind II avfotograferte jeg i 2016.

 

Bilder i hodet

Da jeg kom hjem den dagen, lette jeg frem noen lokalhistoriske bøker og googlet. Kort og faktamessig ble de grusomme hendelsene beskrevet. Storm, ulykker, sult, sykdom og en kaptein som gjorde alt verre.

Dramatikken tegnet seg som bilder for mitt indre blikk. Jeg så dem for meg. Jeg kjente håpløsheten og avmakten i lasterommet der menneskene led seg gjennom timer, dager og uker. Uten å få nok mat. Uten å få gå opp på dekk og kjenne vinden mot ansiktet.

Jeg tenkte på hvordan passasjerene virkelig hadde det om bord. Mer enn 560 mennesker, som etter nødsår hadde forlatt alt de kjente, alt de hadde kjært, og lagt ut på en farefull ferd og mot en ukjent fremtid i et fremmed land. Farene var mange for dem som utvandret. Kaperskip, uvær, sykdom.

Men for disse menneskene skulle den største trusselen bli en tyrannisk kaptein, som holdt fyllefester for seg og mannskapet og utsatte avreisen i tre måneder. Emigrantene kom seg bare til Nordsjøen. En storm tok masten og riggen, men kapteinen unnlot å få satt opp nødmasten de hadde om bord. Skipet drev for vær og vind. To skip tilbød hjelp, men kapteinen takket nei.

Passasjerene var syke, sultne, tørste, redde. Mange døde. Det skjedde ulykker. Og kapteinen var hensynsløs, truende og voldelig. Vitnesbyrdene fra passasjerene som gjenfortalte hendelsene var knapt til å tro.

Da redningen endelig kom, var det på ingen måte over. Nå var de fremmede i en ukjent by, i et fremmed land, som hadde sine egne utfordringer etter de dårlige årene. Og fremdeles var mange av emigrantene syke, skadde og døende.

Jeg ble oppslukt av den dramatiske historien. Jeg ville vite mer, og jeg visste at jeg ville skrive om den.

Foredrag

Foredrag om De Zee Ploeg på Bergen Byarkiv 5. september 2017 (Foto: MLR)

Bergen Byarkiv skulle ha foredrag om De Zee Ploeg den 5. september 2017. Det måtte jeg få med meg. Marianne skulle også.

Det var typisk bergensvær med sidelengs regn da jeg gikk i de våte gatene. Det var ikke vanskelig å se for meg hvordan emigrantene må ha hatt det nøyaktig den dagen for 200 år siden da de befant seg i en storm ute i havgapet.

I den fullsatte salen satt jeg ved siden av Marianne. Det var interessant å høre på foredraget. Vi fikk se en liten film, og bilder. Byarkivet hadde til og med lagt frem protokollen som hjelpekomiteen i Bergen hadde skrevet, da myndighetene fikk ansvaret for å hjelpe over 550 mennesker i nød.

Skjermbilde fra Bergen Byarkivs Facebook-side 5. september 2017
Den originale protokollen til komiteen i Bergen som skulle hjelpe de fremmede. (Foto: May Lis Ruus)

Vi kunne gå frem og se protokollen. En tykk bok innpakket i tøy. Med sirlig skrift hadde embedsmennene skrevet rapport hver gang de hadde møte, og på grunn av dem er menneskene på De Zee Ploegs skjebne kjent.

Marianne presenterte meg for Christian G. Rieber, som også stammer fra 8-åringen Paul Gottlieb, og jeg slo av en prat to lesere av bøkene mine.

Noen uker senere fikk jeg referat og bilder fra De Zee Ploeg-markeringen fra Marianne. De hadde en fantastisk kake laget som skipet, og alt på den var spiselig. Det var skuespillere som opptrådte. Skuespiller Lykke Kristine Moen spilte en av de unge mødrene som ba om mat til sitt barn, men ble hundset av kapteinen. Hun la ut et bilde på Facebook, og det var utrolig inspirerende.

Bøker om De Zee Ploeg.

Senere på høsten fikk jeg en bok av Marianne, som jeg ikke hadde lyktes å få fatt i selv. Den handlet om De Zee Ploeg og hvordan det gikk med de forulykkede i Bergen.

Jeg brant etter å begynne å skrive De fremmede, men hadde kontrakt på en bokserie, og måtte skrive den ferdig. Så jeg måtte dempe skrivefeberen, men visste hva mitt neste prosjekt skulle være.

De fremmedes tur

Sommeren 2018 tok jeg beslutningen. Tiden for De fremmede var inne. Jeg måtte skrive den dramatiske historien. I tankene lusket min nye hovedperson. Siden jeg skulle dramatisere hendelsene, ville jeg fortelle den gjennom en oppdiktet ung kvinnes øyne. Hun fikk navnet Hedda, etter et tegneserieblad fra barndommen min. Hedda fra Lykkedalen handlet om emigranter på 1600-tallet.

Hedda Fischer fikk en familie. De fikk navn, og en bakgrunnshistorie. Gjennom henne var jeg klar til å sette meg inn i de vanskelige kårene som fikk dem til å reise fra sine hjem i Tyskland, og til å stige om bord i De Zee Ploeg. I fantasien skulle jeg ta innover meg hvordan deres opplevelser.

En skisse jeg tegnet som ble passert på et foto fra Herdla. Familien Fischer ser utover havgapet etter at skipet har søkt nødhav på Skjelanger.

 

Lydserie

Men jeg ville ikke skrive det som en bok. Jeg ville skrive det som en serie, med episoder og sesonger. Det hadde jeg brent for siden 2013. Jeg har sett TV-serier i mange år, og husker fremdeles hvordan det var på begynnelsen av 2000-tallet da vi måtte vente på en ny episode av action-serien 24, med de ulidelig spennende cliffhangerne. Jeg liker serier med fortsettelse, det å følge en historie i episode etter episode, og å håpe på en ny sesong når den er slutt.

Det er ikke så lett å få til i bokverdenen, men kanskje i Storytel?

Jeg sendte en mail til Tomas Algard, som var forlagssjef i NorskeSerier i årene jeg skrev Nattmannens datter. Nå var han i Storytel.

Vi mailet frem og tilbake om mulighetene for å skrive noe eksklusivt for Storytel, noe som ikke var bok først. Han sa at svenske Storytel holdt på med det, og han ville gjerne ta imot et manus fra meg med tanke på Storytel Original.

Så snart jeg var ferdig å skrive siste bok i Papirslottet, begynte jeg på De fremmede sesong 1. Bildet av Lykke inspirerte fremdeles, og jeg ønsket henne som innleser. Jeg hadde sett henne i TV-serien Aber Bergen og synes at hun passet til å gi stemme til min Hedda Fischer.

Det ble ikke mulig å skrive en lydserie som ble publisert som en Storytel Original, den norske Bokavtalen hindrer det. Så det blir lydbok istedet. Men reglene vil nok bli endret med tiden, vi er bare for tidlig ute.

Sult som inspirasjon

Jeg rakk knapt å komme i gang med skrivingen før jeg fikk blindtarmbetennelse og ble innlagt på sykehus. Med smerter og uten mulighet til å gå noen steder, tenkte jeg på Hedda og de andre som var henvist til et lasterom og ikke kunne gå ut og få frisk luft eller bevege seg fritt der de ville.

Mens jeg ventet på operasjonen og måtte faste, kjente jeg på kroppen hvordan det var å være sulten og ikke få verken vått eller tørt på et døgn. Og De Zee Ploeg-emigrantene måtte holde ut i hele fire dager uten vann og mat. Tre–fire dager er det lengste et menneske kan gå uten vann.

Sent på høsten leste jeg i Bergens Tidende at historien om historien om De Zee Ploeg også skal bli teaterforestilling på Den nationale scene i Bergen. Jeg kjøpte billetter så snart de ble lagt ut, og i mai skal jeg se stykket med familien min, og Marianne og venninnen Irene. Det blir spennende å se Dns’ storsatning, så det gleder vi oss til.

Inspirasjonsstrømmer

Desember kom, jeg var bra igjen, og juleforberedelsene gikk for lut og kaldt vann mens jeg skrev. Inspirasjonen strømmet til fra alle kanter. Som på julemarked i byen. Det ble til en fin scene om Hedda, Albert og familien som ble skrevet inn i 1. episode av De fremmede.

En annen dag dro Marianne og jeg ut i havgapet til Herdla, der det er satt opp et minnesmerke for De Zee Ploeg. Det var et fint sted, som den dagen vi var der, lå innhyllet i frost og rim. (Se egen sak om Herdla-turen)

Minnesmerket over De Zee Ploeg på Herdla. (Foto: May Lis Ruus)
På kirkegården utenfor Herdla kirke. (Foto: May Lis Ruus)

Så kom juleforkjølelsen, som varte i to lange uker, men skrivefeberen hindret meg i å holde sengen de dagene jeg var som slappest. Jeg tok kun skrivefri lille julaften og julaften, ellers jobbet jeg på med historien.

En fin julegave fra NorskeSerier/Cappelen Damm ble også til inspirasjon i De fremmede. Dette søte julekurv-hjertet ble skrevet inn da Hedda er på julemarked.

Tett på emigrantene

Første arbeidsdag i det nye året sendte jeg første sesong av De fremmede til Tomas i Storytel, og måtte smøre meg med tålmodighet mens de leste.

Dagen etter tok Marianne meg med på tur for å se familieklenodier Rieber-familien har. (Se egen sak).

Jeg fikk ta bilder av en modell av De Zee Ploeg. Jeg hadde allerede fått bilder av den fra Marianne, som jeg så på mens jeg skrev.

Veldig spesielt var det å se en 300 år gammel bibel som var om bord på De Zee Ploeg. Bibelen var fra 1705, tykk, stor og velbrukt. Allerede på sjøreisen i 1817 var den gammel, 112 år. Det var en av eiendelene som familien Rieber skulle ha med seg på sin ferd til Amerika.

Den var også verdifull. En bibel på den tiden kostet 8 riksdaler, mens en tjenestepike tjente 6 riksdaler. Selv om de nødstilte måtte gi fra seg det meste av sine eiendeler i Bergen mot å få hjelp, klarte de å beholde den verdifulle bibelen. Sammen med familien havnet den i Bergen, Norge. Og den er fremdeles i familiens eie.

Jeg berørte den såvidt, så nå har jeg tatt på noe som var om bord på De Zee Ploeg.

Jeg fikk også besøke familiegraven til Paul Christian Rieber, som var 8 år om bord på den skjebnesvangre ferden. Et velholdt gravsted, omkranset av hekk og belagt med skifer. Fire andre gravstener med slektninger var også stedt til hvile nær han som trosset sult, frykt, sykdom og sorg i sin oppvekst, og fikk et langt liv som satte dype spor etter seg.

Å kunne fordype seg i, og leve seg inn i denne dramatiske og gripende historien, er en ære.

May Lis Ruus 2019