Denne videoen laget jeg i forbindelse med lanseringen av bokserien Tidløs.
bok
Fakta om emigrantskipet De Zee Ploeg
Den store tilstrømmingen av emigranter skapte et nytt marked for de hollandske skipseiere, befraktere og skippere.
De Zee Ploeg (Sjøplogen) ble bygget fra 1803 og utover av Pieter Duyn, på oppdrag av verftseier og skipsbygger Engel van de Stadt (1746–1819). Sistnevnte var ordfører i Zaandam, der skipet ble bygget. Byggingen stanset opp etter noen år, da alle ressurser ble flyttet til bygging av Napoleons krigsflåte. Først i 1815 var skipet ferdig.
De Zee Ploeg var en pink, eller et fløyteskip, et tradisjonelt lasteskip. På grunn av sin lille kjøl kunne skipet gå i grunne farvann og i kanaler.
De Zee Ploeg ble før ferdigstillelsen forsterket sammenlignet med vanlige pinkskip. Den fikk en solid kjøl for å bli mer sjødyktig.
Pinken var bygget i eiketømmer og hadde tre master. Den var 42 meter lang (136 fot lang), 10 meter bred (32 fot bred) og drøyt 16 fot høy. Drektighet var 329 kommerselester, eller ca 700 tonn.
Da det ble bestemt at skipet skulle brukes til å frakte emigranter til Amerika, ble det bygget om, blant annet med en bysse i lasterommet der flesteparten av passasjerene skulle bo. Noen få, velhavende passasjerer bodde i kahytter. Akter på dekket var det en stor kahytt for mannskapet.
I september 1815 gjennomførte det en prøveseilas til Surinam med Jan Poul Manzelmann som kaptein, og de returnerte den 4. juli 1816.
På oppdrag fra befrakteren Handelshuis Zwichler & Comp. skulle De Zee Ploeg nå frakte 560 emigranter til Philadelphia, Amerika. Kaptein var Jan Poul Manzelmann, men han ble syk like før avreise, og hans sønn Heinrich Christian Manzelmann skulle overta som kaptein. Han hadde vært med på prøveseilasen.
Skipet satte seil i slutten av august, men råket ut for storm i Nordsjøen. Det klarte strabasene, men kom seg aldri til Philadelphia. I slutten av september endte De Zee Ploeg opp i Bergen, Norge. Selv om skipets historie sluttet der, var det ikke over for passasjerene.
Liste over mannskapet som var med på den siste ferden i 1817:
- Kaptein Hendrich Christopher Manzelmann, 35 år fra Lübeck
- Overstyrmann Hans Thomsen, 34 år fra Danmark, bosatt i Amsterdam
- Styrmann Peter Sivers, 23 år fra Holstein
- Båtsmann Johan M. Schönfeldt, 28 år fra Danzig
- Tømmermann Carl Jachlin, 36 år fra Hannover
- Jungmann HeinrichSchalinski, 21 år frs Memeln
- Jahn H. Wischo, 20 år
- Skriver/loggfører Johann Friedrich Strei, 21 år fra Württemberg
- Skipslege Dr. Perschau, fra Baden
- Kokk Jahn Hanssen, 23 år fra Amsterdam
- Matros Heinrich Gründahl, 28 år fra det Hannoverske
- Matros Arentz Helmers, 24 år fra det Hannoverske
- Matros Jochum Ernst Braun, 21 år fra Pommern
- Jörgen Nimrod, 28 år Libau
- Kahyttsmatros Niels, fra det Hannoverske
• • •
Kilder
- Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
- Artikkelen De tyske emigranter i Bergen 1817–18 av Ingrid Semmingsen, publisert i Bergens Historiske Forenings skrifter nr 75/76 1976
- Wikipedia: De Zee Ploeg
May Lis Ruus 2019
De fremmede – basert på virkelige hendelser
Historien om emigrantskipet De Zee Ploeg er så dramatisk at det nesten overgår hva som er sannsynlig. Hva er fakta, og hva er oppdiktet?
Den historien jeg forteller i De fremmede er basert på virkeligheten. Jeg har tatt for meg små og store hendelser som skjedde om bord, og latt det bli fortalt gjennom en oppdiktet person, Hedda Fischer. Det som skjer med andre enn hennes familie, er fakta.
De navngitte passasjerene var faktiske personer, og familierelasjonene og ting som skjedde med dem, er korrekte. Deres ord og bevegelser er dramatisert i historien, men enkelte utsagn er gjengitte sitater fra skriftlige kilder.
Kaptein Manzelmann er ikke fiksjonalisert, og ikke dramatisert. Han fremstår i kildene som en tyrann, og ble av passasjerene omtalt som en djevel. Med hyppig og uprovosert bruk av vold og trusler skapte han et skrekkregime om bord. Han nektet passasjerene vann, mat og frisk luft. Han lot folk dø uten å gi dem det de trengte. På bønner og krav om hjelp, svarte han med vold og utskjelling, og skapte et skrekkregime blant passasjerene. Det er så ille som det blir beskrevet, og det har ikke vært nødvendig å dikte mye når det gjelder hans handlinger.
Manzelmanns motiver kan man bare spekulere i, men trolig var det grådighet som drev ham. Hvis emigrantene døde, kunne han ta verdiene deres. Derfor sa han nei til å ta imot hjelp fra andre skip mens De Zee Ploeg var i drift, og han unnlot å få nødmast satt opp slik at de kunne seile mot land. Han og mannskapet hadde mer enn nok forsyninger til å klare seg lenge, og Manzelmann så at passasjerene var svake og at de døde. At styrmennene til slutt fikk nok, og fikk en ende på sjøreisen, er også fakta.
I Bergen får vi høre om byens til dels vanskelige situasjon. Den fortelles gjennom politimesteren. Worm har jeg fiksjonalisert for å kunne være friere med karakteren. Noe er fakta, som reprimanden han fikk av magistraten i forbindelse med utvisning av en jøde. Den virkelige politimesteren, Friele, var med i komiteen som ble nedsatt for å hjelpe de nødstilte menneskene som kom til byen. Gjennom den oppdiktede politimester Worm får vi vite hva som ble gjort fra stiftets side.
Også politiadjutanten er basert på en virkelig person, men han er fiksjonalisert fordi jeg ikke har gått i dybden på hans bakgrunn og familieforhold.
Julius Reus er oppdiktet. Han representerer allmuen i Bergen, og gjennom ham ser vi resultatet av den nøden folk flest opplevde, i årene etter Napoleonskrigene.
Gjennom den 112 sider lange forhandlingsprotokollen for Komiteen for å hjelpe emigrantene på skipet De Zee-Ploug er hendelsene om bord og i tiden etter at de kom til Bergen, dokumentert. I vitneutsagn fortalte de overlevende om hendelsene om bord på skipet, og komitemedlemmene beskriver hva som skjedde videre i Bergen.
Foto: May Lis Ruus 2017
Mine kilder i skrivingen av De fremmede:
- Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
- Artikkelen De tyske emigranter i Bergen 1817–18 av Ingrid Semmingsen, publisert i Bergens Historiske Forenings skrifter nr 75/76 1976
- Forhandlingsprotokoll fra komiteen for å hjelpe emigrantene på skipet De Zee-Ploug, Bergen Byarkiv. Se også side hos Bergen kommune om de forliste emigrantene
- Heftet 200-årsmarkering for De Zee Ploegs ankomst til Bergen 1817–2017
- Boken Historien om en bedrift av Carl O. Gram Gjesdal, 1984
- Marianne M. Rieber
- Statsarkivar Yngve Nedrebø ved Statsarivet i Bergen
- Foredrag av Edvard Rieber-Mohn på Byarkivet 2017
- Foredrag av Christian Rieber på Gamle Bergen 2019
May Lis Ruus 2019
Omtale og utdrag fra sesong 1
Et historisk drama basert på virkelige hendelser
I 1817 forlater 560 tyske emigranter sine hjem, etter krig og nødsår. Blant dem som mønstrer på emigrantskipet De Zee Ploeg er Hedda Fischer og hennes familie. Målet er Amerika, og håpet er en ny og bedre fremtid.
Avreisen trekker ut. Da de omsider kommer av gårde, får de kjenne vanskelighetene på kroppen.
Etter at skipet blir skadet i en storm i Nordsjøen havner de i Bergen, Norge. Byen har sine egne utfordringer etter uårene, og er ikke rustet til å ta seg av så mange mennesker.
De fremmede er basert på den sanne historien om skipet De Zee Ploeg, trolig den mest dramatiske hendelsen i Bergen på 1800-tallet. Vi følger menneskene tett på, med gleder og sorger, håp og motløshet. Men viljen til å klare seg står sterkere enn noe annet.
Drama / Historisk drama • Innlest av Lykke Kristine Moen
Lydføljetongen De fremmede av May Lis Ruus er utgitt av Cappelen Damm i 2019. Sesong 1 består av 10 episoder med tilsammen 10 timers spilletid.
Alle ti episodene vil bli utgitt som digitale lydbøker i løpet av våren 2019. Du finner dem i din nettbokhandel eller i CappelenDamm.no
Hver episode har en spilletid på ca 1 time, og veiledende pris er kr 49,-
Utdrag fra De fremmede sesong 1 episode 1
Innen de nådde frem, var blåtimen over. Himmelen var mørk, og nordstjernen hadde fått mange venner.
Det var et etterlengtet glimt av lykke som fant Hedda da de gikk inn i landsbyen. I vinduene på bindingsverkshusene skinte det i vokslys og oljelamper. Det røk fra skorsteinene i de største husene, men de aller fleste hadde ikke tilgang til brensel, og Hedda skjønte at selv landsbyborgerne måtte spare veden til matlaging, ikke oppvarming.
Lukten av nystekte pepperkaker sivet ut fra bakergården, og slakteren holdt åpent, for Hedda så folk i de opplyste vinduene hans. Gjørtleren på hjørnet stod utenfor butikkdøren og snakket med vinhandleren ved siden av. De lo muntert mens de trakk jakkene sammen over brystet.
«Ta inn synet. Det kan være siste gang vi ser dette. Om et år har kanskje alle reist sin vei, og landsbyen ligger mørk og tom.»
Adelheids ord var nok ikke dystert ment, men Hedda innså at søsteren hadde rett. Det var en spådom med sannhet i seg.
På Sankt Nikolausaften var det julemarked i landsbyen. Fakler brant livlig og utallige lyset skinte fra alle lyktene som hang fra takene på bodene. Det luktet sot og voks og talg, etterlengtede dufter som før var dagligdags, men i disse dager sjeldne.
I bodene på torget solgte bøndene og småselgere klær, sko, krager, luer og hansker, broderte puter og klokkestrenger, primstaver og almanakker, husgeråd og redskaper, og vakre gjenstander i glass og keramikk.
Også selgekoner med varer i kurver og kremmere med håndvogner ropte ut varene sine. Med pelsluer og skinnjakker holdt de ut kulden i håp om å selge litt mer denne kvelden. Men fingrene som stakk ut av fingervantene var frostrøde.
«Se alt det gode de selger,» utbrøt Hedda og så på bakerkonens utvalg. Det var smultringer med strøsukker, sirupsnipper med mandel, tebrød med eggekrem og glaserte epler.
«Og karamellknekk og marsipankuler,» sukket Maike. «Jeg håper Sankt Nikolaus har vært her og fylt kurven sin.»
Judith snudde seg og så opp på søsteren. «Må Sankt Nikolaus kjøpe godteriet han skal gi til barna?»
«Nei, da,» fortet Adelheid seg å si. «Det er Guds belønning til dem som er snille, så godteriet er nok laget av englene i himmelen. Ikke sant, Maike?»
Storesøsteren sendte Maike et strengt blikk. «Kom nå, vi må finne et godt sted og stille oss opp så vi får sett Sankt Nikolaus.» Adelheid førte an forbi bodene og ut i hovedgaten.
Landsbyens innbyggere og egnens bønder flokket seg sammen langs hovedgaten, mens de ventet spent på Sankt Nikolaus og hans nifse hjelper.
Hedda og søsknene stilte seg opp utenfor et av de siste husene, der den gamle skomakeren bodde. Huset hans var mørkt, men i vinduet så Hedda noen småbarn som prøvde å se ut mens pusten deres gjorde glasset ugjennomsiktig.
«Jeg hører dem! Nå kommer Nikolaus og den stygge Belsnickel!» utbrøt Maike, og skubbet til Heine. «Ser du dem?»
Åtteåringen strakte hals, men måtte tre ut i den frosne rennesteinen for å se noe. Det tynne islaget ga etter, og støvelen hans ble fuktig. Hedda håpet at han ikke ble våt igjennom.
Adelheid bar på Judith, som med store, blanke øyne skottet rundt seg. Den lille kroppen dirret lett av spenningen. Forgangen jul hadde brødrene skremt henne med sine redselshistorier om hvor gyselig uvesenet var. Ikke dyr, ikke menneske, men noe fra en ukjent verden.
Hedda strøk lillesøsteren over ryggen og smilte beroligende mot henne. «Bare la være å se på udyret.»
Gjennom stemmesurret hørtes med ett et vevert pling, og de fremmøtte snudde seg mot lyden. Så hørtes et til. Lyden var høy og klar, som om den stammet fra en kirkeklokke langt borte. Det tredje kom like etter.
Så lødet ras av støyende kubjeller, etterfulgt av hyl og skrik og brøl.
«Det er ikke bare ett udyr, men mange! Det er et helt opptog!» ropte en høy mann ved siden av dem.
«Det er … det er Krampus! Mange av dem!» ropte en annen.
«Krampus? Han er den skumleste av dem alle!» Den høye mannen gapte og så på sin unge kone.
Kvinnen prøvde å gripe fast i sønnen, som løp ut i gaten for å se. Gutten hoppet opp og ned i begeistring.
Høylytte, men frydefulle gisp bølget gjennom den ventende forsamlingen da opptoget nærmet seg. Noen småbarns forskrekkede hyl hvinte gjennom luften, og latter runget.
Selv Hedda kjente spenningen øke i kroppen mens hun skimtet Sankt Nikolaus’ lykt. Den røde kappen så ut som om den glødet i skinnet av lyset. Bispeluen raget høyt opp i luften og fikk mannen til å virke unaturlig høyreist. Bak ham blinket det i en lang rad med fakler.
Klokkeklangen kunne høres når Sankt Nikolaus hevet hånden og ristet på den. Selv på denne avstanden skinte klokken som om den var av gull.
Men hele tiden ble den himmelske kimingen forstyrret av de bråkete kubjellene.
Nikolaus fortsatte å gå med verdige, lange steg oppover gaten, mens hans lavtstående hjelpere holdt seg lydig bak ham.
«Der er han, Judith.» Adelheid hadde latter i stemmen. «Ser du Sankt Nikolaus? Han har en stor kurv med godteri! Du får nok smake.»
Maike snudde seg halvt mot Hedda. «Å, bare jeg ikke blir straffet for at jeg ikke kunne bibelverset utenat da jeg gikk for presten. Husker du jeg fortalte det? Hva tror du vil skje? Vil han kjenne meg igjen? Jeg vil ikke ha straff!»
«Jeg duppet av under en aftenmesse, så da er vi to som får kull eller ris,» mumlet Hedda, og kjente seg med ett tåpelig. Hun var ikke et barn. Men den spente stemningen hadde noe tyngende over seg.
Denne skikken var gammel, og man kunne le av den, men det var likefullt mye alvor i den. Gud belønnet de gode, djevelen straffet de onde. Det gjaldt å holde sin sti ren, og ikke minst, å være våken når Herrens ord ble forkynt.
Følget passerte torget, og tok fatt på den siste delen av gaten. De nærmet seg enden, der de skulle stille seg opp og la barna komme og motta sin dom.
Modige gutter løp ut i gaten og viste at de våget å berøre de demonlignende vesenene, og fikk rasende brøl tilbake. Folk lo.
Sankt Nikolaus var nesten helt fremme nå. Hans ansikt var hvitt som porselen, og halsen var usedvanlig lang. Det var klokkeren som var årets hellige mann, så Hedda. Blikket var rettet fremover, og han fortrakk ikke en mine mens han skred fremover med taktfaste steg.
Kling! Kling! Kling! lød messingklokken hans.
Svermen av vesener bak ham var alt annet enn behersket. De hoppet og spratt, svingte seg rundt, og styrtet frem mot folk, som hylte av skrekkblandet fryd. Uvesenene som hadde fakler holdt seg mer i ro i midten, og lot de andre spøke for landsbyboerne.
Noen barn gråt hysteriske, og foreldrene smilte overbærende, mens de prøvde å trøste.
Fakkelbærerne lignet den enslige tjeneren folk var vant til å se, Belsnickel. Det var syv stykker av dem, og det eneste Hedda kunne skimte, var de lodne pelsluene de bar. Men hun visste at Belsnickel hadde en pisk i hånden, som han ville slå etter de slemme barna med.
De uvesenene som befant seg ytterst var åpenbart krampuser. De var mye mer fryktinngytende enn villmannen Belsnickel.
De fleste av krampusene bar masker av dyreskinn, med påmalte hoggtenner og med store, svarte hull til øyne. Blodrøde tunger hang ut av kjeften og rakk dem nesten til brystet. Noen av dem hadde nøyd seg med å sote ansiktet med sverte eller kull, men de så ikke mindre skumle utav den grunn. Alle hadde store bukkehorn på hodet, og raggete skinnfeller på seg. Fingrene var lange, spisse klør, og de slo ut i luften mot folk mens de ristet på bjellene. Om armene deres hang lenker, som de av og til fikk til å rasle.
Det var virkelig noe av det mest skremmende Hedda hadde sett, og hun skjønte at både Judith og Heine var for små til dette.
«Kanskje vi skal …» begynte hun, men klarte nesten ikke å ta blikket bort fra de ville beistene.
De var så mange, og de var overalt. De brølte som rovdyr, ringte med kubjellene, og klukklo opp i ansiktene på de fremmøtte.
Og alle jublet, klappet i hendene og vinket begeistret.
Da en av krampusene stanset opp foran Judith og Adelheid, og slo etter dem med den store, stygge klohånden sin, satte Judith i et øredøvende, hvinende skrik. Med øynene hardt knepet sammen hylte hun det hun var god for.
Den stakkars gutten i krampuskostymet kvapp og hoppet bakover. Han rygget inn i en annen skikkelse, som veivet med armene og falt bakover. Han traff nesten en av belsnickelene, og fakkelen hans falt i bakken.
Latteren ble til forskrekkede utrop.
De andre udyrene rundt hoppet unna for ikke å få ilden på seg. I forfjamselsen falt en etter en ned på bakken, mens andre kom seg vekk.
«Det er Flemming!» ropte Heine med ett. «Flemming! Flemming!»
«Og Peter!» utbrøt Adelheid.
Maike pekte på en av skikkelsene i opptoget. «Og der er far! Han med fakkelen. Ser du, Judith?»
Først da sluttet Judith å skrike.
Flemming, Peter og en tredje ung mann lå på gaten rett foran Hedda og søsknene. Maskene hadde falt av dem, og de lo så tårene trillet. Resten av følget kom seg på bena, og de minnet om slukørede hunder som tuslet vekk med halen mellom bena.
Lattermild bøyde Hedda seg for å hjelpe opp stakkaren som hadde blitt skremt av Judith.
«Takk,» mumlet krampusen, og så ille til mote ut.
Hedda hadde aldri sett gutten før, så hun antok at han var fra Waiblingen eller en av de nærliggende landsbyene.
Flemming slo kameraten i ryggen. «Tenk at en fireårings hyl skulle ødelegge opptoget vårt,» skrålte han.
May Lis Ruus 2019
Personer som er med i De fremmede
For enkelhets skyld, her er personer som dukker opp i De fremmede.
Familien Fischer
Jeremias Fischer, gartner fra Endersbach og hans barn:
Adelheid
Hedda
Flemming
Maike
Hansel
Heine
Judith
Noen av passasjerene
Albert Rademacher fra Waiblingen
Eberhard Brandt og sønnen Peter Brandt fra Endersbach
Rieber-familien fra Erbingen: (*)
Gottlieb Christian (feltkirurg) og fru Marie, med 7 barn:
Anne Maria 13 år, Agnes 12 år, Gottliebe 10 år, Paul Gottlieb 8 år, Anna Barbara 5 år, Elisabeth 4 år, Frederica 2 år
Kuhnle-familien fra Beutelsbach: (*)
Georg Friederich (vindyrker) og fru Johanna, med 8 barn, deriblant Joseph 18 år, Johan Gottlieb, Gottfried 16 år, Jacob Georg 13 år
Kokken Leyr (*)
Magdalena Raucherin, jordmor (*)
I tillegg er andre navngitte med.
Mannskap
Kaptein Hendrich Christopher Manzelmann, 35 år fra Lübeck (*)
Overstyrmann Ulriksen, 31 år fra Danmark, bosatt i Amsterdam (**)
Styrmannen (*)
Jungmannen (*)
Båtsmannen (*)
Skriveren/loggføreren (*)
Skipslegen (*)
I Bergen
Politimester Jørgen Worm (**)
Politiadjutant Tønder (**)
Julius Reus
Maren
(*) = Faktisk person, er dramatisert
(**) = Fiksjonalisert; navn er endret
De andre er oppdiktet.
Bakgrunnen for utvandringen
Hvorfor valgte De Zee Ploeg-emigrantene å bryte opp fra det livet de var vant med, og begi seg ut på en farlig ferd til et ukjent sted? Det var mange årsaker til utvandringen. Uår og sviktende avlinger som førte til hungersnød, dyrtid etter krigsårene, myndighetenes vanstyre, høye skatter og arbeidsledighet. Og rekruttering fra kvekere og separatister som hadde emigrert tidligere, og bygget opp samfunn i Amerika.
Det verserte rykter om at man fikk gratis reise fra Amsterdam til Amerika, gratis mat og brensel om bord på skipet, og fri jord når man kom frem.
Men det var ikke så enkelt. Reisen var ikke gratis. Fraktprisen kostet en årslønn per person, og når de kom frem ble det «solgt» til arbeidsgivere på slavekontrakter som kunne vare i opptil syr år.
Historie
Baden-Württemberg, som før lå under regionen Schwaben, var i hundrevis av år delt inn i mindre grevskap, eller hertugdømmer. Fredrik 2 var hertug av Württemberg 1797, og da han fikk kongetittel i 1806, ble Württemberg et kongerike.
Kongedømmet Württemberg ble med i Rhin-forbundet, som en av 16 tyske småstater. De ble allierte med Napoleon, og fikk fred og beskyttelse. Til gjengjeld måtte de stille med soldater mot Preussen, Østerrike og Russland. Soldatene ble vervet frivillig eller tvangsutskrevet.
I 1813 vendte Fredrik seg mot Napoleon, som led et avgjørende nederlag. I 1814 hørte Württemberg med i det tyske forbund, og de tyske konge- og hertugdømmene var selvstendige stater.
Da Fredrik døde i 1816, overtok hans sønn Wilhelm 1. Det var hungersnød og uår etter kriging og dyrtid, og Wilhelm 1 igangsatte reelle forhandlinger om styresettet. Men myndighetenes hjelpetiltak førte ikke til bedring tidsnok.
Det førte til en stor utvandringsbølge våren 1817.
Brytningstid
På slutten av 1700-tallet skjedde det en banebrytende omveltning innen produksjonen av varer og mat, den industrielle revolusjon.
Tradisjonelt ble størsteparten av produksjonen utført av mennesker som arbeidet alene eller i små grupper (bondefamilier eller håndverksmestere med svenner og læregutter). Drivkraften var muskelkraft eller vannkraft (møller), og redskapene var enkle. Målet var å dekke sine egne behov, eller en liten krets av kjøpere som stort sett var kjent.
Med den industrielle revolusjon ble den karakteristiske produksjonsformen «fabrikkmessig», det vil si at opptil flere hundre mennesker arbeidet sammen under felles ledelse. Det ble tatt i bruk mekanisk drivkraft (for eksempel dampmaskiner) og arbeidsmaskiner. Varene ble produsert i store mengder for salg til et stort og ukjent publikum.
På begynnelsen på 1800-tallet var arbeidslivet i Syd-Tyskland fremdeles tradisjonelt, og det ble vanskelig å imøtegå konkurransen fra andre tilbydere som kunne selge varer rimeligere, som tekstil- og metallvarer. Høye skatter og tidkrevende pliktarbeid tynget både håndverkerne og bøndene, og det var vanskelig å livnære seg. De hadde liten innflytelse mot eliten av stormenn som styrte, og misnøyen mot myndighetene økte. Uår førte til stor arbeidsledighet i vindistriktene.
Verst var året 1816. Alle avlingene i landbruket sviktet, og det ble en alvorlig matmangel, som førte til hungersnød. En annen stor drivkraft for utvandringen var myndighetenes vanstyre. Det var høye skatter og avgifter, men ingen penger å betale med. Bøndene følte at de ikke ble hørt, og håndverkerne hadde liten innflytelse. Når de sendte klager, fikk de ikke svar.
Utvandring
På 1700-tallet blomstret den pietistiske bevegelse, og nye impulser innenfor filosofi, vitenskap, humanisme og politikk strømmet frem i opplysningstiden. I Amerika var borgerrettigheter og likhet nedfelt i Frihetserklæringen i Nord-Amerika i 1776.
Men stor befolkningsvekst i Tyskland på 1700-tallet førte til utvandring. Gårdene var ofte små, og hadde ikke utkomme nok til å brødfø mange. Eiendommene kunne ikke stykkes opp til yngre søsken, og derfor var det mange som emigrerte.
Utvandringen hadde gått østover på Donau til Østerrike-Ungarn, Polen og Russland, og vestover til Amerika. Særlig hadde kvekere og separatister utvandret, for å bygge opp egne samfunn der de kunne utøve sin religion.
I Amerika var det fri innvandring, og man kunne betale reisen på kreditt og arbeide det inn igjen ved å inngå arbeidskontrakter i Amerika. Dette ble kalt redemptioner-systemet, og var rene slavekontrakter som man ble bundet på i opptil syv år. Men det ga fattige en mulighet til å ta med seg familien sin og reise, i håp om bedre kår for fremtiden.
I en periode var det utvandringsforbud fra Württemberg, men da det ble opphevet i 1815, var det mange som reiste.
I årene 1801-1805 reiste 17 500 personer fra Württemberg. Mange av disse var medlem av en religiøs-kommunistisk menighet som kalte seg rappister, eller harmonister. Andre var kvekere. Fra 1807-1815 var det igjen utvandringsforbud, men da det ble opphevet, var det en stor mengde mennesker som brøt opp og emigrerte. Trolig oppimot 20 000 reiste mellom 1816 og 1817.
• • •
Kilder:
- Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
- Semmingsen
- Store norske leksikon: Den industrielle revolusjon / Bull, Edvard & Tvedt, Knut Are. (2018, 25. april). Den Industrielle Revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet 30. mars 2019 fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
- Bilder fra Wikipedia, Shutterstock og Collection of Maggie Land Blanck
May Lis Ruus 2019
Waiblingen og landsbyene
Emigrantene på De Zee Ploeg kom fra Syd-Tyskland, i delstaten Baden-Württemberg. Landskapet var frodig, med åser, daler og elver som strakte seg i et nettverk av vannveier i det sentrale Europa. Pittoreske byborger og landsbyer lå tett, omgitt av vin- og fruktgårder.
Rundt byene Waiblingen og Schorndorf lå flere landsbyer; Beutelsbach, Endersbach, Schnait, Strümpfelbach. Området går i dag under fellesbetegnelsen Weinstadt (Vinbyen).
Mange av De Zee Ploeg-emigrantene kom herfra. I tillegg bodde andre i Baach, Kirchheim og Ebingen.
I tillegg til vin- og fruktdyrkning livnærte folk i Württemberg seg av håndverk og hjemmeindustri som tilleggsnæring, for eksempel veving.
Utdrag fra De fremmede, episode 2
Hedda hadde bestandig vært glad i Waiblingen, som var deres nærmeste by. Hun likte de små, vennlige husene, som var innpakket i hvitkalket mur, med brunt bindingsverk og røde teglstenstak. Byen hadde trange gater fulle av alle slags mennesker som syslet med sitt. Utallige små allmenninger med brønner, drikkevannfontener, vaskekar, benker og blomster i potter og bed. I byen var det forretninger og verksteder, der var rådhus, kirker og gravplass.
Waiblingen var en gammel festningsborg som var innrammet av høye steinmurer fra fordums tider. Tre tårn med bueganger var veien inn og ut av borgen.
Beinsteiner Tor var hovedporten. Gjennom tårnets buegang drev bøndene sine hjorder av sauer, kyr og griser. Her fraktet vinbøndene tønner med edle dråper. Av og til kom omreisende gjøglere og teatertrupper som underholdt med musikk og dukketeater.
Endersbach
Familien Fischer har jeg valgt at kommer fra landsbyen Endersbarch. Blant annet hadde Kuhnle-familien bodd i Endersbach, men de flyttet til nabolandsbyen Beutelsbach, og var registrert der da de emigrerte.
Endersbach ligger ikke langt fra byen Waiblingen. Elven Rems renner forbi, og det ble drevet vindyrking i området. Endersbach hørte til Waiblingen da emigrantene gikk om bord De Zee Ploeg i 1817.
Kart over Endersbach og Waiblingen (Google maps, åpnes i nytt vindu)
• Les egen sak om bakgrunnen for utvandringen fra kongedømmet Württemberg
• • •
Kilder:
- Wikipedia: Waiblingen – Schwaben – Weinstadt
- Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
- Artikkelen De tyske emigranter i Bergen 1817–18 av Ingrid Semmingsen, BHFS 1976
May Lis Ruus 2019
«disse fremmede» – brevet fra Bergen stiftamt til regjeringen
«disse fremmede» – brevet fra Bergen stiftamt til regjeringen
Tittelen på historien min, De fremmede, kom tidlig i skriveprosessen. Og det ble den hetende. Derfor var det spesielt at jeg over et halvt år senere fikk i hende det aller første brevet fra myndighetene i Bergen til regjeringen om skipet som lå utenfor byen. Der omtales de nødstilte emigrantene et sted som «disse fremmede».
Da emigrantskipet De Zee Ploeg søkte nødhavn ved gården Skjelanger utenfor Bergen, dro kaptein H.C. Manzelmann til den hollandske generalkonsul for å varsle om det hollandske skipets tilstedeværelse. Generalkonsulen sendte i sin tur brev til Bergen stiftamt (det som nå tilsvarer fylket). Stiftamtmannen sendte brev til Christiania for å be regjeringen om råd. Alt dette skjedde den 25. september 1817.
Brevet fra stiftet til regjeringen befinner seg på Statsarkivet i Bergen.
Jeg har deltatt i et kurs i gotisk håndskrift der, og statsarkivar Yngve Nedrebø sendte brevet til meg digitalt. Jeg er ikke særlig stødig på gotisken min ennå, og det er ikke alltid lett å skille bokstaver fra hverandre, eller se hvor et ord slutter og et annet begynner. Men jeg satt en del timer med det, og tok litt og litt.
Så plutselig dukket ordet «fremmede» opp i brevet. Jeg oppdaget at emigrantene ble omtalt som «disse fremmede».
Tittelen jeg hadde valgt – De fremmede – fikk en større betydning da det også fantes referanse til det i skriftlige kilder.
En del har jeg klart å tyde, men ennå mangler jeg mye før brevet er ferdig tolket. Det er to sider jeg har fått, og når det er ferdig transkribert og kontrollert, skal jeg legge ut teksten her.
Her er brevet digitalt, før jeg begynte med mine skriblerier.
May Lis Ruus 2019
Nærkontakt med emigrantene
På en og samme dag fikk jeg se og ta på en gjenstand som var med skipet De Zee Ploeg, besøke familiegraven til Paul Gottlieb Rieber, som var åtte år da skipet havarerte i Nordjøen, og se og fotografere en modell av skipet. Jeg fikk også se familietreet til Rieber-slekten, og dessuten mange malerier som var til stor inspirasjon.
Min venninne Marianne Rieber var den som vekket min interesse for De Zee Ploeg da hun fortalte meg at de om noen måneder skulle arrangere 200-årsmarkering for emigrantenes ankomst i Bergen. Jeg så for meg et historisk drama i bokform i løpet av noen få minutter, og visste at jeg ville skrive den boken. Samme høst fikk jeg en bok og et hefte av henne, og jeg fikk tak i enda en bok fra et antikvariat.
Så snart jeg hadde avsluttet Papirslottet, romanserien jeg holdt på med, kunne jeg sette i gang med skrivingen av De fremmede. Etter noen måneder inviterte Marianne meg på en omvisning i De Zee Ploegs ånd.
Vi var først på graven til Paul Gottfried Rieber på Møllendal gravplass. Den var nylig restaurert.
(Foto: Marianne M Rieber)
Etterpå kjørte vi til Kalfaret. De gamle kontorene til Hansa Bryggerier fra 1920-tallet er nå eid av Bjarne Rieber med familie, og de har kontor der. Et av selskapene deres er oppkalt etter emigrantskipet deres forfar ankom Bergen med.
Bjarne Rieber har fått laget en kopi av skipet De Zee Ploeg. Skipsmodellen har mange detaljer, og mens jeg så på det, kunne jeg se for meg hendelsene som hadde utspilt seg der. Fall. Vannkar. Klesvask. Begravelser til sjøs. Mennesker som stod ved relingen og så utover land, senere havet. Jeg så for meg hvor de forskjellige stedene var, som passasjerene som bodde i lasterommet, mannskapslugaren, kapteinens lugar og kahyttene noen få av passasjerene bodde i.
Historien jeg hadde i hodet ble mer synlig og virkelig. Det er ikke bare ord i bøker, protokoller og brev. Det var ekte mennesker som tilbrakte noen grusomme måneder om bord i et skip som nok fulgte dem resten av livet.
Jeg tok bilder av skipsmodellen i alle vinkler og har brukt dem i den videre skrivingen.
Modell av De Zee Ploeg (Foto: May Lis Ruus)
Modell av De Zee Ploeg (Foto: May Lis Ruus)
Jeg fikk også se bibelen som familien Gottfried Chr. Rieber hadde med seg på skipet. Den var fra 1705, en tid jeg har under huden etter min første bokserie, Nattmannens datter. En bibel var kostbar på den tiden. Så boken var allerede gammel da den ble pakket og tatt om bord på De Zee Ploeg. Den hadde nok fulgt flere generasjoner, og må ha betydd mye for familien. Så da de kom til Bergen, har de nok hatt et sterkt ønske om å få beholde den.
Jeg fikk se den på nært hold, og til og med berøre den. Noe som har vært om bord i de grufulle ukene på De Zee Ploeg, og som må ha vært til trøst for menneskene som på den tiden la sin lit til høyere makter.
Bibelen var stor og tykk, med jernbeslag og lås. Inni lå det noen håndskrevne notater fra 1705 og til 1714. Min tyskhukommelse og min gotisk-håndskrift-kunnskap er ikke god nok til at jeg klarer å forstå mer en enkelte ord. Men jeg tror husherren har nedtegnet når han med sin kjære fru Margaretha har fått barn. Og at noen har dødd, for det står «salig» der.
Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk sett disse tingene. Det gir historien til emigrantene på De Zee Ploeg en ny dimensjon.
Tusen takk til Marianne for omvisningen.
Tekst: May Lis Ruus 2019. Alle foto er tatt av May Lis Ruus om ikke annet er oppgitt.
Opptakten til De fremmede
Historien om emigrantskipet De Zee Ploeg som skulle til Amerika men havnet i Bergen, hadde jeg såvidt kjennskap til for flere år siden. Men da jeg våren 2017 fikk høre mer om hendelsene, kom ideen til å dramatisere den i bokform.
Det var en mild, men regnvåt vårdag i slutten av april 2017 at jeg hadde en avtale med min venninne Marianne Rieber i Bergen sentrum. Vi skulle ta en lunsj sammen, og møttes på Godt Brød i Vaskerelven. Mens vi spiste rundstykker og drakk varm sjokolade, snakket vi litt om hva vi hadde gjort siden sist.
Marianne fortalte at hun var med på planleggingen av et arrangement de skulle ha, i forbindelse med skipet familiens stamfar kom til Bergen med. Den kommende høsten ville det være 200 år siden emigrantskipet De Zee Ploeg søkte nødhavn utenfor Skjelanger, og ble slept inn til Bergen. De skulle ha en markering for etterkommerne av slektene som ble værende i Bergen.
Jeg lyttet fascinert da Marianne fortalte om 8-åringen Paul Gottlieb Rieber, og hans skjebne. Gutten overlevde den fatale sjøreisen og tiden etterpå. Han ble læregutt på Bryggen og bodde på loftet sammen med en mann som drakk mye. Det var et hardt liv for en ung gutt. Etter noen få år reiste Paul tilbake til hjemstedet i Tyskland, og gikk til fots store deler av veien. Han fikk se igjen hjembyen som familien hadde forlatt. Men han savnet sine søstre i Bergen, og vendte tilbake. Som voksen bygget han seg opp, og gjorde det godt som kjøpmann.
Jeg hadde lest om skipet, husket jeg. I forbifarten og innimellom mens jeg gjorde research for annen skriving, men jeg visste ikke mye om det.
Bilder i hodet
Da jeg kom hjem den dagen, lette jeg frem noen lokalhistoriske bøker og googlet. Kort og faktamessig ble de grusomme hendelsene beskrevet. Storm, ulykker, sult, sykdom og en kaptein som gjorde alt verre.
Dramatikken tegnet seg som bilder for mitt indre blikk. Jeg så dem for meg. Jeg kjente håpløsheten og avmakten i lasterommet der menneskene led seg gjennom timer, dager og uker. Uten å få nok mat. Uten å få gå opp på dekk og kjenne vinden mot ansiktet.
Jeg tenkte på hvordan passasjerene virkelig hadde det om bord. Mer enn 560 mennesker, som etter nødsår hadde forlatt alt de kjente, alt de hadde kjært, og lagt ut på en farefull ferd og mot en ukjent fremtid i et fremmed land. Farene var mange for dem som utvandret. Kaperskip, uvær, sykdom.
Men for disse menneskene skulle den største trusselen bli en tyrannisk kaptein, som holdt fyllefester for seg og mannskapet og utsatte avreisen i tre måneder. Emigrantene kom seg bare til Nordsjøen. En storm tok masten og riggen, men kapteinen unnlot å få satt opp nødmasten de hadde om bord. Skipet drev for vær og vind. To skip tilbød hjelp, men kapteinen takket nei.
Passasjerene var syke, sultne, tørste, redde. Mange døde. Det skjedde ulykker. Og kapteinen var hensynsløs, truende og voldelig. Vitnesbyrdene fra passasjerene som gjenfortalte hendelsene var knapt til å tro.
Da redningen endelig kom, var det på ingen måte over. Nå var de fremmede i en ukjent by, i et fremmed land, som hadde sine egne utfordringer etter de dårlige årene. Og fremdeles var mange av emigrantene syke, skadde og døende.
Jeg ble oppslukt av den dramatiske historien. Jeg ville vite mer, og jeg visste at jeg ville skrive om den.
Foredrag
Bergen Byarkiv skulle ha foredrag om De Zee Ploeg den 5. september 2017. Det måtte jeg få med meg. Marianne skulle også.
Det var typisk bergensvær med sidelengs regn da jeg gikk i de våte gatene. Det var ikke vanskelig å se for meg hvordan emigrantene må ha hatt det nøyaktig den dagen for 200 år siden da de befant seg i en storm ute i havgapet.
I den fullsatte salen satt jeg ved siden av Marianne. Det var interessant å høre på foredraget. Vi fikk se en liten film, og bilder. Byarkivet hadde til og med lagt frem protokollen som hjelpekomiteen i Bergen hadde skrevet, da myndighetene fikk ansvaret for å hjelpe over 550 mennesker i nød.
Vi kunne gå frem og se protokollen. En tykk bok innpakket i tøy. Med sirlig skrift hadde embedsmennene skrevet rapport hver gang de hadde møte, og på grunn av dem er menneskene på De Zee Ploegs skjebne kjent.
Marianne presenterte meg for Christian G. Rieber, som også stammer fra 8-åringen Paul Gottlieb, og jeg slo av en prat to lesere av bøkene mine.
Noen uker senere fikk jeg referat og bilder fra De Zee Ploeg-markeringen fra Marianne. De hadde en fantastisk kake laget som skipet, og alt på den var spiselig. Det var skuespillere som opptrådte. Skuespiller Lykke Kristine Moen spilte en av de unge mødrene som ba om mat til sitt barn, men ble hundset av kapteinen. Hun la ut et bilde på Facebook, og det var utrolig inspirerende.
Lykke Kristine Moen var skuespiller på markeringen av 200 årsdagen for ankomsten til Bergen. (Foto: Bernhard Winther-Sørensen)
Selma Indine og Benjamin spilte noen av barnene som var om bord. Foto: Janneche Strønen
Kaken som ble laget til 200-årsmarkeringen (Foto: Marianne Rieber)
200-årsmarkeringen (Foto: Marianne Rieber)
Senere på høsten fikk jeg en bok av Marianne, som jeg ikke hadde lyktes å få fatt i selv. Den handlet om De Zee Ploeg og hvordan det gikk med de forulykkede i Bergen.
Jeg brant etter å begynne å skrive De fremmede, men hadde kontrakt på en bokserie, og måtte skrive den ferdig. Så jeg måtte dempe skrivefeberen, men visste hva mitt neste prosjekt skulle være.
De fremmedes tur
Sommeren 2018 tok jeg beslutningen. Tiden for De fremmede var inne. Jeg måtte skrive den dramatiske historien. I tankene lusket min nye hovedperson. Siden jeg skulle dramatisere hendelsene, ville jeg fortelle den gjennom en oppdiktet ung kvinnes øyne. Hun fikk navnet Hedda, etter et tegneserieblad fra barndommen min. Hedda fra Lykkedalen handlet om emigranter på 1600-tallet.
Hedda Fischer fikk en familie. De fikk navn, og en bakgrunnshistorie. Gjennom henne var jeg klar til å sette meg inn i de vanskelige kårene som fikk dem til å reise fra sine hjem i Tyskland, og til å stige om bord i De Zee Ploeg. I fantasien skulle jeg ta innover meg hvordan deres opplevelser.
Lydserie
Men jeg ville ikke skrive det som en bok. Jeg ville skrive det som en serie, med episoder og sesonger. Det hadde jeg brent for siden 2013. Jeg har sett TV-serier i mange år, og husker fremdeles hvordan det var på begynnelsen av 2000-tallet da vi måtte vente på en ny episode av action-serien 24, med de ulidelig spennende cliffhangerne. Jeg liker serier med fortsettelse, det å følge en historie i episode etter episode, og å håpe på en ny sesong når den er slutt.
Det er ikke så lett å få til i bokverdenen, men kanskje i Storytel?
Jeg sendte en mail til Tomas Algard, som var forlagssjef i NorskeSerier i årene jeg skrev Nattmannens datter. Nå var han i Storytel.
Vi mailet frem og tilbake om mulighetene for å skrive noe eksklusivt for Storytel, noe som ikke var bok først. Han sa at svenske Storytel holdt på med det, og han ville gjerne ta imot et manus fra meg med tanke på Storytel Original.
Så snart jeg var ferdig å skrive siste bok i Papirslottet, begynte jeg på De fremmede sesong 1. Bildet av Lykke inspirerte fremdeles, og jeg ønsket henne som innleser. Jeg hadde sett henne i TV-serien Aber Bergen og synes at hun passet til å gi stemme til min Hedda Fischer.
Det ble ikke mulig å skrive en lydserie som ble publisert som en Storytel Original, den norske Bokavtalen hindrer det. Så det blir lydbok istedet. Men reglene vil nok bli endret med tiden, vi er bare for tidlig ute.
Sult som inspirasjon
Jeg rakk knapt å komme i gang med skrivingen før jeg fikk blindtarmbetennelse og ble innlagt på sykehus. Med smerter og uten mulighet til å gå noen steder, tenkte jeg på Hedda og de andre som var henvist til et lasterom og ikke kunne gå ut og få frisk luft eller bevege seg fritt der de ville.
Mens jeg ventet på operasjonen og måtte faste, kjente jeg på kroppen hvordan det var å være sulten og ikke få verken vått eller tørt på et døgn. Og De Zee Ploeg-emigrantene måtte holde ut i hele fire dager uten vann og mat. Tre–fire dager er det lengste et menneske kan gå uten vann.
Sent på høsten leste jeg i Bergens Tidende at historien om historien om De Zee Ploeg også skal bli teaterforestilling på Den nationale scene i Bergen. Jeg kjøpte billetter så snart de ble lagt ut, og i mai skal jeg se stykket med familien min, og Marianne og venninnen Irene. Det blir spennende å se Dns’ storsatning, så det gleder vi oss til.
Inspirasjonsstrømmer
Desember kom, jeg var bra igjen, og juleforberedelsene gikk for lut og kaldt vann mens jeg skrev. Inspirasjonen strømmet til fra alle kanter. Som på julemarked i byen. Det ble til en fin scene om Hedda, Albert og familien som ble skrevet inn i 1. episode av De fremmede.
Bergen til inspirasjon
Julemarked i Bergen til inspirasjon
En annen dag dro Marianne og jeg ut i havgapet til Herdla, der det er satt opp et minnesmerke for De Zee Ploeg. Det var et fint sted, som den dagen vi var der, lå innhyllet i frost og rim. (Se egen sak om Herdla-turen)
Så kom juleforkjølelsen, som varte i to lange uker, men skrivefeberen hindret meg i å holde sengen de dagene jeg var som slappest. Jeg tok kun skrivefri lille julaften og julaften, ellers jobbet jeg på med historien.
En fin julegave fra NorskeSerier/Cappelen Damm ble også til inspirasjon i De fremmede. Dette søte julekurv-hjertet ble skrevet inn da Hedda er på julemarked.
Tett på emigrantene
Første arbeidsdag i det nye året sendte jeg første sesong av De fremmede til Tomas i Storytel, og måtte smøre meg med tålmodighet mens de leste.
Dagen etter tok Marianne meg med på tur for å se familieklenodier Rieber-familien har. (Se egen sak).
Jeg fikk ta bilder av en modell av De Zee Ploeg. Jeg hadde allerede fått bilder av den fra Marianne, som jeg så på mens jeg skrev.
Veldig spesielt var det å se en 300 år gammel bibel som var om bord på De Zee Ploeg. Bibelen var fra 1705, tykk, stor og velbrukt. Allerede på sjøreisen i 1817 var den gammel, 112 år. Det var en av eiendelene som familien Rieber skulle ha med seg på sin ferd til Amerika.
Den var også verdifull. En bibel på den tiden kostet 8 riksdaler, mens en tjenestepike tjente 6 riksdaler. Selv om de nødstilte måtte gi fra seg det meste av sine eiendeler i Bergen mot å få hjelp, klarte de å beholde den verdifulle bibelen. Sammen med familien havnet den i Bergen, Norge. Og den er fremdeles i familiens eie.
Jeg berørte den såvidt, så nå har jeg tatt på noe som var om bord på De Zee Ploeg.
Jeg fikk også besøke familiegraven til Paul Christian Rieber, som var 8 år om bord på den skjebnesvangre ferden. Et velholdt gravsted, omkranset av hekk og belagt med skifer. Fire andre gravstener med slektninger var også stedt til hvile nær han som trosset sult, frykt, sykdom og sorg i sin oppvekst, og fikk et langt liv som satte dype spor etter seg.
Å kunne fordype seg i, og leve seg inn i denne dramatiske og gripende historien, er en ære.
May Lis Ruus 2019
May Lis Ruus 