Fakta om emigrantskipet De Zee Ploeg 

 

Modell av De Zee Ploeg (Foto: May Lis Ruus)

Den store tilstrømmingen av emigranter skapte et nytt marked for de hollandske skipseiere, befraktere og skippere.

De Zee Ploeg (Sjøplogen) ble bygget fra 1803 og utover av Pieter Duyn, på oppdrag av verftseier og skipsbygger Engel van de Stadt (1746–1819). Sistnevnte var ordfører i Zaandam, der skipet ble bygget. Byggingen stanset opp etter noen år, da alle ressurser ble flyttet til bygging av Napoleons krigsflåte. Først i 1815 var skipet ferdig.

De Zee Ploeg var en pink, eller et fløyteskip, et tradisjonelt lasteskip. På grunn av sin lille kjøl kunne skipet gå i grunne farvann og i kanaler.

De Zee Ploeg ble før ferdigstillelsen forsterket sammenlignet med vanlige pinkskip. Den fikk en solid kjøl for å bli mer sjødyktig.

Modell av De Zee Ploeg (Foto: May Lis Ruus)

Pinken var bygget i eiketømmer og hadde tre master. Den var 42 meter lang (136 fot lang), 10 meter bred (32 fot bred) og drøyt 16 fot høy. Drektighet var 329 kommerselester, eller ca 700 tonn.

Da det ble bestemt at skipet skulle brukes til å frakte emigranter til Amerika, ble det bygget om, blant annet med en bysse i lasterommet der flesteparten av passasjerene skulle bo. Noen få, velhavende passasjerer bodde i kahytter. Akter på dekket var det en stor kahytt for mannskapet.

I september 1815 gjennomførte det en prøveseilas til Surinam med Jan Poul Manzelmann som kaptein, og de returnerte den 4. juli 1816.

På oppdrag fra befrakteren Handelshuis Zwichler & Comp. skulle De Zee Ploeg nå frakte 560 emigranter til Philadelphia, Amerika. Kaptein var Jan Poul Manzelmann, men han ble syk like før avreise, og hans sønn Heinrich Christian Manzelmann skulle overta som kaptein. Han hadde vært med på prøveseilasen.

Skipet satte seil i slutten av august, men råket ut for storm i Nordsjøen. Det klarte strabasene, men kom seg aldri til Philadelphia. I slutten av september endte De Zee Ploeg opp i Bergen, Norge. Selv om skipets historie sluttet der, var det ikke over for passasjerene.

Modell av De Zee Ploeg (Foto: Marianne M. Rieber)

 

Liste over mannskapet som var med på den siste ferden i 1817:

  • Kaptein Hendrich Christopher Manzelmann, 35 år fra Lübeck
  • Overstyrmann Hans Thomsen, 34 år fra Danmark, bosatt i Amsterdam
  • Styrmann Peter Sivers, 23 år fra Holstein
  • Båtsmann Johan M. Schönfeldt, 28 år fra Danzig
  • Tømmermann Carl Jachlin, 36 år fra Hannover
  • Jungmann HeinrichSchalinski, 21 år frs Memeln
  • Jahn H. Wischo, 20 år
  • Skriver/loggfører Johann Friedrich Strei, 21 år fra Württemberg
  • Skipslege Dr. Perschau, fra Baden
  • Kokk Jahn Hanssen, 23 år fra Amsterdam
  • Matros Heinrich Gründahl, 28 år fra det Hannoverske
  • Matros Arentz Helmers, 24 år fra det Hannoverske
  • Matros Jochum Ernst Braun, 21 år fra Pommern
  • Jörgen Nimrod, 28 år Libau
  • Kahyttsmatros Niels, fra det Hannoverske

• • •

Kilder

  • Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
  • Artikkelen De tyske emigranter i Bergen 1817–18 av Ingrid Semmingsen, publisert i Bergens Historiske Forenings skrifter nr 75/76 1976
  • Wikipedia: De Zee Ploeg

May Lis Ruus 2019

Amsterdam, Texel og den Heldern

De Zee Ploeg-emigrantene fra Sør-Tyskland  måtte til Amsterdam for å gå om bord på skip som skulle ta dem til Amerika. Først reiste de trolig et par dager på landeveien til Heilbronn, og derfra på flåter oppover elven Neckar til Amsterdam.

I første halvdel av mai kom De Zee Ploeg-passasjerne til Amsterdam. Formalitetene om reisen og betaling ble avtalt med handelshuset Zwissler & Co i Amsterdam ca 23.-25. mai. Deretter kunne de gå om bord.

Amsterdam på 1800-tallet. Utsnitt. (Maleri av Eduard Alexander Hilverdink – Jodenbuurt in Amsterdam, fritt)

 

Betingelser og pris
Vanlig fraktpris til Amerika for en voksen over 14 år var 170 gylden. Barn fra 4-14 år var det halv pris for, og barn under 3 år reiste gratis. Foreldrene ga av sin mat til disse. Fraktprisen tilsvarte en liten årslønn. De fleste hadde ikke råd til å betale reisen, men mange betalte halvparten før avreise, og skulle betale resten ved ankomst i Amerika.

De ca hundre kvekerne og harmonistene som var med på De Zee Ploeg håpet nok at deres trosfeller som hadde etablert seg i Pennsylvania skulle hjelpe dem med å betale reisen.

De emigrantene som ikke hadde noe å betale før avreise, måtte ta hele reisen på kreditt, og den kostet da 190 gylden for en voksen. Disse skulle gjøre opp når de kom frem, ved å inngå arbeidskontrakter i Amerika. Kapteinen fikk betalt av arbeidsgiveren, på vegne av handelshuset, som var befrakteren. Det kunne ta opptil 7 års arbeid å nedbetale fraktkostnaden.

Dette ble kalt redemtion-systemet, og det fungerte så lenge antallet emigranter ikke var stort. Men med den store bølgen av tyske emigranter våren 1817, brøt systemet sammen. Det var ikke nok arbeid til alle, og arbeidsgivere kunne ikke ta imot flere, eller betale for frakten deres. Derfor ble redemtion-systemet avsluttet sommeren 1817. Da lå De Zee Ploeg fremdeles i Holland, og usikkerheten med betalingen var delvis årsakene til problemene som fulgte for passasjerene. Noen av de fattigste emigrantene måtte vende om i Amsterdam og reise tilbake til hjemstedet.

Inkludert i fraktprisen var proviant for tre måneder. Kapteinen stod for innkjøpene, i samråd med noen av passasjerene. Det ble uenighet om mengde og typer proviant de skulle ta om bord.

I Amsterdam ble kapteinen syk, og hans sønn, den 36 år gamle Heinrich Christian Manzelmann skulle overta og føre emigrantene til Philadelphia.

Nederlandske skip ved Texel i 1671. Maleri av Ludolf Bakhuizen. (Kilde: Wikipedia, fritt.)

 

Den Helder og Texel
Den 31. mai 1817 var de fleste emigrantene kommet om bord på De Zee Ploeg, og kaptein Manzelmann seilte ut til kysten. Der ankret skipet opp ved havnen den Helder mens det ble tatt om bord proviant, samt enda flere passasjerer.

Havnen den Helder ligger utenfor øyen Texel ved Norsjøen. Skip som skulle på langdistanseseilaser ankret opp der og tok om bord proviant, last og noen ganger mannskap, og ventet på godt seilvær. Det kunne ligge opptil 150 skip utenfor den Helder og Texel. Det var for det meste handelsskip, men også krigsskip og hvalfangstskuter som lå der.

Den Helder og Texel var med sitt åpne landskap og nærhet til havet, et forblåst sted. Hyppige stormer skadet eller sank skip, noen ganger et titalls skip på en dag. Mange liv gikk tapt, og døde og vrakdeler skylte opp på Texels sandstrender. I desember 1660 gikk 100 skip tapt i en storm, og til sammen anslår man at mellom 500 og 1000 skip har sunket i området.

Det fantes et fort på Texel, som nok var en av de mest travle havner i tiden mellom 1500 og 1800. I 1824 åpnet den nordhollandske kanal, og Texel og den Helder ble mindre viktig. I tillegg kom damskipene, som ikke var avhengig av seilevind for å reise.

Men i 1817 lå emigrantskipet De Zee Ploeg her hele sommeren. Avviklingen av redemption-systemet skapte usikkerhet, for handelshuset var avhengig av å få pengene sine. Kapteinen hadde det tydeligvis ikke travelt med å komme seg av gårde. Han og mannskapet holdt stadig vekk drikkelag, og etter hvert som ukene gikk, spiste og drakk de nesten 600 menneskene som var om bord, av proviantlageret.

Emigranter på dekk. (Illustrasjonsbilde. Collection of Maggie Land Blanck – fritt)

Det ble uenigheter om påfylling av proviant som var gått med etter hvert som ukene gikk, og i slutten av juni var et utvalg av ti passasjerer sammen med kaptein Manzelmann i møte med handelshuset Zwissler & Co om den saken. Kapteinen la inn formell klage til handelshuset den 27. juli, der han hevdet å ha 565 passasjerer om bord (utenom barna som reiste gratis), og nesten ikke mer mat. Og fremdeles hadde de tre måneders seilas foran seg.

Først i august lettet De Zee Ploeg anker og forlot Texel.

Fakta i De fremmede
En del av dette er tatt med i De fremmede, men ikke alt. Annet, som er fakta og ikke er nevnt her, er tatt med.

Kilder:

  • Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
  • Wikipedia: Rede van Texel

May Lis Ruus 2019

Personer som er med i De fremmede

For enkelhets skyld, her er personer som dukker opp i De fremmede.

Familien Fischer
Jeremias Fischer, gartner fra Endersbach og hans barn:
Adelheid
Hedda
Flemming
Maike
Hansel
Heine
Judith

Noen av passasjerene
Albert Rademacher fra Waiblingen

Eberhard Brandt og sønnen Peter Brandt fra Endersbach

Rieber-familien fra Erbingen: (*)
Gottlieb Christian (feltkirurg) og fru Marie, med 7 barn:
Anne Maria 13 år, Agnes 12 år, Gottliebe 10 år, Paul Gottlieb 8 år, Anna Barbara 5 år, Elisabeth 4 år, Frederica 2 år

Kuhnle-familien fra Beutelsbach: (*)
Georg Friederich (vindyrker) og fru Johanna, med 8 barn, deriblant Joseph 18 år, Johan Gottlieb, Gottfried 16 år, Jacob Georg 13 år

Kokken Leyr (*)

Magdalena Raucherin, jordmor (*)

I tillegg er andre navngitte med.

Mannskap
Kaptein Hendrich Christopher Manzelmann, 35 år fra Lübeck (*)
Overstyrmann Ulriksen, 31 år fra Danmark, bosatt i Amsterdam (**)
Styrmannen (*)
Jungmannen (*)
Båtsmannen (*)
Skriveren/loggføreren (*)
Skipslegen (*)

I Bergen
Politimester Jørgen Worm (**)
Politiadjutant Tønder (**)

Julius Reus
Maren

(*) = Faktisk person, er dramatisert
(**) = Fiksjonalisert; navn er endret
De andre er oppdiktet.

Bakgrunnen for utvandringen

Hvorfor valgte De Zee Ploeg-emigrantene å bryte opp fra det livet de var vant med, og begi seg ut på en farlig ferd til et ukjent sted? Det var mange årsaker til utvandringen. Uår og sviktende avlinger som førte til hungersnød, dyrtid etter krigsårene, myndighetenes vanstyre, høye skatter og arbeidsledighet. Og rekruttering fra kvekere og separatister som hadde emigrert tidligere, og bygget opp samfunn i Amerika.

Det verserte rykter om at man fikk gratis reise fra Amsterdam til Amerika, gratis mat og brensel om bord på skipet, og fri jord når man kom frem.

Men det var ikke så enkelt. Reisen var ikke gratis. Fraktprisen kostet en årslønn per person, og når de kom frem ble det «solgt» til arbeidsgivere på slavekontrakter som kunne vare i opptil syr år.

Emigranter (Shutterstock)

 

Historie

Kong Fredrik I av Württemberg (fritt)

Baden-Württemberg, som før lå under regionen Schwaben, var i hundrevis av år delt inn i mindre grevskap, eller hertugdømmer. Fredrik 2 var hertug av Württemberg 1797, og da han fikk kongetittel i 1806, ble Württemberg et kongerike.

Kongedømmet Württemberg ble med i Rhin-forbundet, som en av 16 tyske småstater. De ble allierte med Napoleon, og fikk fred og beskyttelse. Til gjengjeld måtte de stille med soldater mot Preussen, Østerrike og Russland. Soldatene ble vervet frivillig eller tvangsutskrevet.

I 1813 vendte Fredrik seg mot Napoleon, som led et avgjørende nederlag. I 1814 hørte Württemberg med i det tyske forbund, og de tyske konge- og hertugdømmene var selvstendige stater.

Kong Wilhelm I av Württemberg (fritt)

Da Fredrik døde i 1816, overtok hans sønn Wilhelm 1. Det var hungersnød og uår etter kriging og dyrtid, og Wilhelm 1 igangsatte reelle forhandlinger om styresettet. Men myndighetenes hjelpetiltak førte ikke til bedring tidsnok.

Det førte til en stor utvandringsbølge våren 1817.

 

Brytningstid

På slutten av 1700-tallet skjedde det en banebrytende omveltning innen produksjonen av varer og mat, den industrielle revolusjon.

Tradisjonelt ble størsteparten av produksjonen utført av mennesker som arbeidet alene eller i små grupper  (bondefamilier eller håndverksmestere med svenner og læregutter). Drivkraften var muskelkraft eller vannkraft (møller), og redskapene var enkle. Målet var å dekke sine egne behov, eller en liten krets av kjøpere som stort sett var kjent.

Stråhatt-verksted i Tyskland (Shutterstock)

Med den industrielle revolusjon ble den karakteristiske produksjonsformen «fabrikkmessig», det vil si at opptil flere hundre mennesker arbeidet sammen under felles ledelse. Det ble tatt i bruk mekanisk drivkraft (for eksempel dampmaskiner) og arbeidsmaskiner. Varene ble produsert i store mengder for salg til et stort og ukjent publikum.

På begynnelsen på 1800-tallet var arbeidslivet i Syd-Tyskland fremdeles tradisjonelt, og det ble vanskelig å imøtegå konkurransen fra andre tilbydere som kunne selge varer rimeligere, som tekstil- og metallvarer. Høye skatter og tidkrevende pliktarbeid tynget både håndverkerne og bøndene, og det var vanskelig å livnære seg. De hadde liten innflytelse mot eliten av stormenn som styrte, og misnøyen mot myndighetene økte. Uår førte til stor arbeidsledighet i vindistriktene.

Verst var året 1816. Alle avlingene i landbruket sviktet, og det ble en alvorlig matmangel, som førte til hungersnød. En annen stor drivkraft for utvandringen var myndighetenes vanstyre. Det var høye skatter og avgifter, men ingen penger å betale med. Bøndene følte at de ikke ble hørt, og håndverkerne hadde liten innflytelse. Når de sendte klager, fikk de ikke svar.

Høye skatter og pliktarbeid var en stor byrde. Illustrasjonsbilde. (Collection of Maggie Land Blanck – fritt)

 

Utvandring

På 1700-tallet blomstret den pietistiske bevegelse, og nye impulser innenfor filosofi, vitenskap, humanisme og politikk  strømmet frem i opplysningstiden. I Amerika var borgerrettigheter og likhet nedfelt i Frihetserklæringen i Nord-Amerika i 1776.

Men stor befolkningsvekst i Tyskland på 1700-tallet førte til utvandring. Gårdene var ofte små, og hadde ikke utkomme nok til å brødfø mange. Eiendommene kunne ikke stykkes opp til yngre søsken, og derfor var det mange som emigrerte.

Mange hadde allerede tatt farvel med familie og venner som emigrerte. (Collection of Maggie Land Blanck – fritt)

Utvandringen hadde gått østover på Donau til Østerrike-Ungarn, Polen og Russland, og vestover til Amerika. Særlig hadde kvekere og separatister utvandret, for å bygge opp egne samfunn der de kunne utøve sin religion.

I Amerika var det fri innvandring, og man kunne betale reisen på kreditt og arbeide det inn igjen ved å inngå arbeidskontrakter i Amerika. Dette ble kalt redemptioner-systemet, og var rene slavekontrakter som man ble bundet på i opptil syv år. Men det ga fattige en mulighet til å ta med seg familien sin og reise, i håp om bedre kår for fremtiden.

I en periode var det utvandringsforbud fra Württemberg, men da det ble opphevet i 1815, var det mange som reiste.

I årene 1801-1805 reiste 17 500 personer fra Württemberg. Mange av disse var medlem av en religiøs-kommunistisk menighet som kalte seg rappister, eller harmonister. Andre var kvekere. Fra 1807-1815 var det igjen utvandringsforbud, men da det ble opphevet, var det en stor mengde mennesker som brøt opp og emigrerte. Trolig oppimot 20 000 reiste mellom 1816 og 1817.

Avreise (Illustrasjonsbilde. Collection of Maggie Land Blanck – fritt)

• • •

Kilder:

 

May Lis Ruus 2019

Waiblingen og landsbyene

 

Waiblingen 2016 (Foto: Lutz Blohm/Flickr/(CC BY-SA 2.0))

Emigrantene på De Zee Ploeg kom fra Syd-Tyskland, i delstaten Baden-Württemberg. Landskapet var frodig, med åser, daler og elver som strakte seg i et nettverk av vannveier i det sentrale Europa. Pittoreske byborger og landsbyer lå tett, omgitt av vin- og fruktgårder. 

Rundt byene Waiblingen og Schorndorf lå flere landsbyer; Beutelsbach, Endersbach, Schnait, Strümpfelbach. Området går i dag under fellesbetegnelsen Weinstadt (Vinbyen).

Mange av De Zee Ploeg-emigrantene kom herfra. I tillegg bodde andre i Baach, Kirchheim og Ebingen.

I tillegg til vin- og fruktdyrkning livnærte folk i Württemberg seg av håndverk og hjemmeindustri som tilleggsnæring, for eksempel veving.

Waiblingen i år 1685 av Andreas Kieser (Fritt)

Utdrag fra De fremmede, episode 2

Hedda hadde bestandig vært glad i Waiblingen, som var deres nærmeste by. Hun likte de små, vennlige husene, som var innpakket i hvitkalket mur, med brunt bindingsverk og røde teglstenstak. Byen hadde trange gater fulle av alle slags mennesker som syslet med sitt. Utallige små allmenninger med brønner, drikkevannfontener, vaskekar, benker og blomster i potter og bed. I byen var det forretninger og verksteder, der var rådhus, kirker og gravplass.

Waiblingen var en gammel festningsborg som var innrammet av høye steinmurer fra fordums tider. Tre tårn med bueganger var veien inn og ut av borgen.

Beinsteiner Tor var hovedporten. Gjennom tårnets buegang drev bøndene sine hjorder av sauer, kyr og griser. Her fraktet vinbøndene tønner med edle dråper. Av og til kom omreisende gjøglere og teatertrupper som underholdt med musikk og dukketeater.

 

Rems med Beinsteiner Torturm om kvelden. Postkort fra 1914.

 

Endersbach

Familien Fischer har jeg valgt at kommer fra landsbyen Endersbarch. Blant annet hadde Kuhnle-familien bodd i Endersbach, men de flyttet til nabolandsbyen Beutelsbach, og var registrert der da de emigrerte.

Endersbach ligger ikke langt fra byen Waiblingen. Elven Rems renner forbi, og det ble drevet vindyrking i området. Endersbach hørte til Waiblingen da emigrantene gikk om bord De Zee Ploeg i 1817.

Endersbach i år 1900 (fritt)

Kart over Endersbach og Waiblingen (Google maps, åpnes i nytt vindu)

• Les egen sak om bakgrunnen for utvandringen fra kongedømmet Württemberg

• • •

Kilder:

  • Wikipedia: Waiblingen – Schwaben – Weinstadt
  • Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
  • Artikkelen De tyske emigranter i Bergen 1817–18 av Ingrid Semmingsen, BHFS 1976

Fjær-ML4

May Lis Ruus 2019

Krampus

 

Julekort med Krampus-motiv fra tidlig 1900-tall. (Bilde: fritt)

Krampus er et nifst, demonlignende vesen som dukker opp i julen sammen med kirkens mann Sankt Nikolaus, som skal belønne de snille barna. Krampus sprer om seg med frykt, og med kull, ris og bortføring straffer han alle som har vært uskikkelige. 

Skikken med Sankt Nikolaus’ onde hjelpere stammer trolig fra 1400-tallet, og forskjellige land har sine skikkelser. Som Swarte-Piet i Nederland, Belsnickel i Syd-Tyskland, Knecht Rupert i Tyskland, og Krampus i Østerrike, der han ble en del av juleferingen på 1600-tallet.

 

Illustrasjon av Ronald Jakobsen fra boken Skrekkelig jul av Sveinung Lutro, Cappelen Damm 2016. (Gjengitt med tillatelse)

 

I De fremmede er det Nikolausmesseaften den 5. desember 1816. Hedda Fischer og søsknene går til landsbyen Endersbach på julemarked og for å se på Sankt Nikolaus og hans onde hjelper Belsnickel. Men denne gangen er ikke de to alene. Gjennom gaten stormer det frem et helt opptog av skumle skikkelser.

Utdrag fra De fremmede, sesong 1

De fleste av krampusene bar masker av dyreskinn, med påmalte hoggtenner og med store, svarte hull til øyne. Blodrøde tunger hang ut av kjeften og rakk dem nesten til brystet. Noen av dem hadde nøyd seg med å sote ansiktet med sverte eller kull, men de så ikke mindre skumle ut av den grunn. Alle hadde store bukkehorn på hodet, og raggete skinnfeller på seg. Fingrene var lange, spisse klør, og de slo ut i luften mot folk mens de ristet på bjellene. Om armene deres hang lenker, som de av og til fikk til å rasle.
Det var virkelig noe av det mest skremmende Hedda hadde sett, og hun skjønte at både Judith og Heine var for små til dette.
«Kanskje vi skal …» begynte hun, men klarte nesten ikke å ta blikket bort fra de ville beistene.
De var så mange, og de var overalt. De brølte som rovdyr, ringte med kubjellene, og klukklo opp i ansiktene på de fremmøtte.
Og alle jublet, klappet i hendene og vinket begeistret.

 

Krampus

Krampus minner om en geitebukk, med pels og store bukkehorn, spisse ører, en lang tunge og hale. Han er muskuløs og kan være opptil 2 meter høy. På fingrene har han lange, skarpe klør, og den ene foten er en hov, mens den andre er en mannsfot.

Krampus kan enten opptre alene sammen med Sankt Nikolaus, eller det kan være en hel skokk med Krampuser som løper gjennom byen med ståk og støy.

Krampus er utstyrt med en kurv, og ned i den putter han de slemme barna og bortfører dem til svovelrike, hvis han ikke like gjerne drukner dem på stedet. Han kan også ha lenker som han rasler med, og bjørkeris som han riser barna med. Mens Sankt Nikolaus gir godteri til snille barn, gir Krampus kullstykker til de slemme. For å beskytte seg mot Krampus må man kunne sine bønner, salmer og bibelvers.

Julebukken

Norge og de skandinaviske landene har lignende skikkelser, som julebukken som dukket opp i julestuer frem til midt på 1800-tallet. Her i nord ble den demoniske julebukken til julebukken, enten som stråbukker, eller som utkledde barn som synger julesanger og ber om snop i romjulen.

Alle disse skikkelsene har til felles at de har hatt oppdragende virkning. Det kan være en motivasjon til å få barn (og voksne) til å oppføre seg godt, arbeide flittig og hardt, og følge regler.

Fra Petter og Lottas jul av Elsa Beskow (Faksimile fra boken Elsa Beskows eventyrverden, Tripp, Trapp, Trull, Cappelen Damm 2014. Gjengitt med tillatelse?)

 

Faksimile fra boken Elsa Beskows eventyrverden, Tripp, Trapp, Trull, Cappelen Damm

Julebukken dukker opp i stuen hos Tante Grønn, Tante Brun og Tante Fiolett.

• • •

Kilder:

May Lis Ruus 2019

«disse fremmede» – brevet fra Bergen stiftamt til regjeringen

«disse fremmede» – brevet fra Bergen stiftamt til regjeringen

Tittelen på historien min, De fremmede, kom tidlig i skriveprosessen. Og det ble den hetende. Derfor var det spesielt at jeg over et halvt år senere fikk i hende det aller første brevet fra myndighetene i Bergen til regjeringen om skipet som lå utenfor byen. Der omtales de nødstilte emigrantene et sted som «disse fremmede». 

«Disse fremmede», blir emigrantene omtalt som i brevet fra stiftamtmannen i Bergen til regjeringen i Christiania i 1817.

Da emigrantskipet De Zee Ploeg søkte nødhavn ved gården Skjelanger utenfor Bergen, dro kaptein H.C. Manzelmann til den hollandske generalkonsul for å varsle om det hollandske skipets tilstedeværelse. Generalkonsulen sendte i sin tur brev til Bergen stiftamt (det som nå tilsvarer fylket). Stiftamtmannen sendte brev til Christiania for å be regjeringen om råd. Alt dette skjedde den 25. september 1817.

Brevet fra stiftet til regjeringen befinner seg på Statsarkivet i Bergen.

Jeg har deltatt i et kurs i gotisk håndskrift der, og statsarkivar Yngve Nedrebø sendte brevet til meg digitalt. Jeg er ikke særlig stødig på gotisken min ennå, og det er ikke alltid lett å skille bokstaver fra hverandre, eller se hvor et ord slutter og et annet begynner. Men jeg satt en del timer med det, og tok litt og litt.

Så plutselig dukket ordet «fremmede» opp i brevet. Jeg oppdaget at emigrantene ble omtalt som «disse fremmede».

Tittelen jeg hadde valgt – De fremmede – fikk en større betydning da det også fantes referanse til det i skriftlige kilder.

En del har jeg klart å tyde, men ennå mangler jeg mye før brevet er ferdig tolket. Det er to sider jeg har fått, og når det er ferdig transkribert og kontrollert, skal jeg legge ut teksten her.

Brevet fra Bergen til Christiania 25. september 1817 delvis transkribert av en nybegynner i gotisk håndskrift.

 

Her er brevet digitalt, før jeg begynte med mine skriblerier.

Brev angående De Zee Ploeg, 25. september 1817

May Lis Ruus 2019