Personer som er med i De fremmede

For enkelhets skyld, her er personer som dukker opp i De fremmede.

Familien Fischer
Jeremias Fischer, gartner fra Endersbach og hans barn:
Adelheid
Hedda
Flemming
Maike
Hansel
Heine
Judith

Noen av passasjerene
Albert Rademacher fra Waiblingen

Eberhard Brandt og sønnen Peter Brandt fra Endersbach

Rieber-familien fra Erbingen: (*)
Gottlieb Christian (feltkirurg) og fru Marie, med 7 barn:
Anne Maria 13 år, Agnes 12 år, Gottliebe 10 år, Paul Gottlieb 8 år, Anna Barbara 5 år, Elisabeth 4 år, Frederica 2 år

Kuhnle-familien fra Beutelsbach: (*)
Georg Friederich (vindyrker) og fru Johanna, med 8 barn, deriblant Joseph 18 år, Johan Gottlieb, Gottfried 16 år, Jacob Georg 13 år

Kokken Leyr (*)

Magdalena Raucherin, jordmor (*)

I tillegg er andre navngitte med.

Mannskap
Kaptein Hendrich Christopher Manzelmann, 35 år fra Lübeck (*)
Overstyrmann Ulriksen, 31 år fra Danmark, bosatt i Amsterdam (**)
Styrmannen (*)
Jungmannen (*)
Båtsmannen (*)
Skriveren/loggføreren (*)
Skipslegen (*)

I Bergen
Politimester Jørgen Worm (**)
Politiadjutant Tønder (**)

Julius Reus
Maren

(*) = Faktisk person, er dramatisert
(**) = Fiksjonalisert; navn er endret
De andre er oppdiktet.

Bakgrunnen for utvandringen

Hvorfor valgte De Zee Ploeg-emigrantene å bryte opp fra det livet de var vant med, og begi seg ut på en farlig ferd til et ukjent sted? Det var mange årsaker til utvandringen. Uår og sviktende avlinger som førte til hungersnød, dyrtid etter krigsårene, myndighetenes vanstyre, høye skatter og arbeidsledighet. Og rekruttering fra kvekere og separatister som hadde emigrert tidligere, og bygget opp samfunn i Amerika.

Det verserte rykter om at man fikk gratis reise fra Amsterdam til Amerika, gratis mat og brensel om bord på skipet, og fri jord når man kom frem.

Men det var ikke så enkelt. Reisen var ikke gratis. Fraktprisen kostet en årslønn per person, og når de kom frem ble det «solgt» til arbeidsgivere på slavekontrakter som kunne vare i opptil syr år.

Emigranter (Shutterstock)

 

Historie

Kong Fredrik I av Württemberg (fritt)

Baden-Württemberg, som før lå under regionen Schwaben, var i hundrevis av år delt inn i mindre grevskap, eller hertugdømmer. Fredrik 2 var hertug av Württemberg 1797, og da han fikk kongetittel i 1806, ble Württemberg et kongerike.

Kongedømmet Württemberg ble med i Rhin-forbundet, som en av 16 tyske småstater. De ble allierte med Napoleon, og fikk fred og beskyttelse. Til gjengjeld måtte de stille med soldater mot Preussen, Østerrike og Russland. Soldatene ble vervet frivillig eller tvangsutskrevet.

I 1813 vendte Fredrik seg mot Napoleon, som led et avgjørende nederlag. I 1814 hørte Württemberg med i det tyske forbund, og de tyske konge- og hertugdømmene var selvstendige stater.

Kong Wilhelm I av Württemberg (fritt)

Da Fredrik døde i 1816, overtok hans sønn Wilhelm 1. Det var hungersnød og uår etter kriging og dyrtid, og Wilhelm 1 igangsatte reelle forhandlinger om styresettet. Men myndighetenes hjelpetiltak førte ikke til bedring tidsnok.

Det førte til en stor utvandringsbølge våren 1817.

 

Brytningstid

På slutten av 1700-tallet skjedde det en banebrytende omveltning innen produksjonen av varer og mat, den industrielle revolusjon.

Tradisjonelt ble størsteparten av produksjonen utført av mennesker som arbeidet alene eller i små grupper  (bondefamilier eller håndverksmestere med svenner og læregutter). Drivkraften var muskelkraft eller vannkraft (møller), og redskapene var enkle. Målet var å dekke sine egne behov, eller en liten krets av kjøpere som stort sett var kjent.

Stråhatt-verksted i Tyskland (Shutterstock)

Med den industrielle revolusjon ble den karakteristiske produksjonsformen «fabrikkmessig», det vil si at opptil flere hundre mennesker arbeidet sammen under felles ledelse. Det ble tatt i bruk mekanisk drivkraft (for eksempel dampmaskiner) og arbeidsmaskiner. Varene ble produsert i store mengder for salg til et stort og ukjent publikum.

På begynnelsen på 1800-tallet var arbeidslivet i Syd-Tyskland fremdeles tradisjonelt, og det ble vanskelig å imøtegå konkurransen fra andre tilbydere som kunne selge varer rimeligere, som tekstil- og metallvarer. Høye skatter og tidkrevende pliktarbeid tynget både håndverkerne og bøndene, og det var vanskelig å livnære seg. De hadde liten innflytelse mot eliten av stormenn som styrte, og misnøyen mot myndighetene økte. Uår førte til stor arbeidsledighet i vindistriktene.

Verst var året 1816. Alle avlingene i landbruket sviktet, og det ble en alvorlig matmangel, som førte til hungersnød. En annen stor drivkraft for utvandringen var myndighetenes vanstyre. Det var høye skatter og avgifter, men ingen penger å betale med. Bøndene følte at de ikke ble hørt, og håndverkerne hadde liten innflytelse. Når de sendte klager, fikk de ikke svar.

Høye skatter og pliktarbeid var en stor byrde. Illustrasjonsbilde. (Collection of Maggie Land Blanck – fritt)

 

Utvandring

På 1700-tallet blomstret den pietistiske bevegelse, og nye impulser innenfor filosofi, vitenskap, humanisme og politikk  strømmet frem i opplysningstiden. I Amerika var borgerrettigheter og likhet nedfelt i Frihetserklæringen i Nord-Amerika i 1776.

Men stor befolkningsvekst i Tyskland på 1700-tallet førte til utvandring. Gårdene var ofte små, og hadde ikke utkomme nok til å brødfø mange. Eiendommene kunne ikke stykkes opp til yngre søsken, og derfor var det mange som emigrerte.

Mange hadde allerede tatt farvel med familie og venner som emigrerte. (Collection of Maggie Land Blanck – fritt)

Utvandringen hadde gått østover på Donau til Østerrike-Ungarn, Polen og Russland, og vestover til Amerika. Særlig hadde kvekere og separatister utvandret, for å bygge opp egne samfunn der de kunne utøve sin religion.

I Amerika var det fri innvandring, og man kunne betale reisen på kreditt og arbeide det inn igjen ved å inngå arbeidskontrakter i Amerika. Dette ble kalt redemptioner-systemet, og var rene slavekontrakter som man ble bundet på i opptil syv år. Men det ga fattige en mulighet til å ta med seg familien sin og reise, i håp om bedre kår for fremtiden.

I en periode var det utvandringsforbud fra Württemberg, men da det ble opphevet i 1815, var det mange som reiste.

I årene 1801-1805 reiste 17 500 personer fra Württemberg. Mange av disse var medlem av en religiøs-kommunistisk menighet som kalte seg rappister, eller harmonister. Andre var kvekere. Fra 1807-1815 var det igjen utvandringsforbud, men da det ble opphevet, var det en stor mengde mennesker som brøt opp og emigrerte. Trolig oppimot 20 000 reiste mellom 1816 og 1817.

Avreise (Illustrasjonsbilde. Collection of Maggie Land Blanck – fritt)

• • •

Kilder:

 

May Lis Ruus 2019

Waiblingen og landsbyene

 

Waiblingen 2016 (Foto: Lutz Blohm/Flickr/(CC BY-SA 2.0))

Emigrantene på De Zee Ploeg kom fra Syd-Tyskland, i delstaten Baden-Württemberg. Landskapet var frodig, med åser, daler og elver som strakte seg i et nettverk av vannveier i det sentrale Europa. Pittoreske byborger og landsbyer lå tett, omgitt av vin- og fruktgårder. 

Rundt byene Waiblingen og Schorndorf lå flere landsbyer; Beutelsbach, Endersbach, Schnait, Strümpfelbach. Området går i dag under fellesbetegnelsen Weinstadt (Vinbyen).

Mange av De Zee Ploeg-emigrantene kom herfra. I tillegg bodde andre i Baach, Kirchheim og Ebingen.

I tillegg til vin- og fruktdyrkning livnærte folk i Württemberg seg av håndverk og hjemmeindustri som tilleggsnæring, for eksempel veving.

Waiblingen i år 1685 av Andreas Kieser (Fritt)

Utdrag fra De fremmede, episode 2

Hedda hadde bestandig vært glad i Waiblingen, som var deres nærmeste by. Hun likte de små, vennlige husene, som var innpakket i hvitkalket mur, med brunt bindingsverk og røde teglstenstak. Byen hadde trange gater fulle av alle slags mennesker som syslet med sitt. Utallige små allmenninger med brønner, drikkevannfontener, vaskekar, benker og blomster i potter og bed. I byen var det forretninger og verksteder, der var rådhus, kirker og gravplass.

Waiblingen var en gammel festningsborg som var innrammet av høye steinmurer fra fordums tider. Tre tårn med bueganger var veien inn og ut av borgen.

Beinsteiner Tor var hovedporten. Gjennom tårnets buegang drev bøndene sine hjorder av sauer, kyr og griser. Her fraktet vinbøndene tønner med edle dråper. Av og til kom omreisende gjøglere og teatertrupper som underholdt med musikk og dukketeater.

 

Rems med Beinsteiner Torturm om kvelden. Postkort fra 1914.

 

Endersbach

Familien Fischer har jeg valgt at kommer fra landsbyen Endersbarch. Blant annet hadde Kuhnle-familien bodd i Endersbach, men de flyttet til nabolandsbyen Beutelsbach, og var registrert der da de emigrerte.

Endersbach ligger ikke langt fra byen Waiblingen. Elven Rems renner forbi, og det ble drevet vindyrking i området. Endersbach hørte til Waiblingen da emigrantene gikk om bord De Zee Ploeg i 1817.

Endersbach i år 1900 (fritt)

Kart over Endersbach og Waiblingen (Google maps, åpnes i nytt vindu)

• Les egen sak om bakgrunnen for utvandringen fra kongedømmet Württemberg

• • •

Kilder:

  • Wikipedia: Waiblingen – Schwaben – Weinstadt
  • Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
  • Artikkelen De tyske emigranter i Bergen 1817–18 av Ingrid Semmingsen, BHFS 1976

Fjær-ML4

May Lis Ruus 2019

«disse fremmede» – brevet fra Bergen stiftamt til regjeringen

«disse fremmede» – brevet fra Bergen stiftamt til regjeringen

Tittelen på historien min, De fremmede, kom tidlig i skriveprosessen. Og det ble den hetende. Derfor var det spesielt at jeg over et halvt år senere fikk i hende det aller første brevet fra myndighetene i Bergen til regjeringen om skipet som lå utenfor byen. Der omtales de nødstilte emigrantene et sted som «disse fremmede». 

«Disse fremmede», blir emigrantene omtalt som i brevet fra stiftamtmannen i Bergen til regjeringen i Christiania i 1817.

Da emigrantskipet De Zee Ploeg søkte nødhavn ved gården Skjelanger utenfor Bergen, dro kaptein H.C. Manzelmann til den hollandske generalkonsul for å varsle om det hollandske skipets tilstedeværelse. Generalkonsulen sendte i sin tur brev til Bergen stiftamt (det som nå tilsvarer fylket). Stiftamtmannen sendte brev til Christiania for å be regjeringen om råd. Alt dette skjedde den 25. september 1817.

Brevet fra stiftet til regjeringen befinner seg på Statsarkivet i Bergen.

Jeg har deltatt i et kurs i gotisk håndskrift der, og statsarkivar Yngve Nedrebø sendte brevet til meg digitalt. Jeg er ikke særlig stødig på gotisken min ennå, og det er ikke alltid lett å skille bokstaver fra hverandre, eller se hvor et ord slutter og et annet begynner. Men jeg satt en del timer med det, og tok litt og litt.

Så plutselig dukket ordet «fremmede» opp i brevet. Jeg oppdaget at emigrantene ble omtalt som «disse fremmede».

Tittelen jeg hadde valgt – De fremmede – fikk en større betydning da det også fantes referanse til det i skriftlige kilder.

En del har jeg klart å tyde, men ennå mangler jeg mye før brevet er ferdig tolket. Det er to sider jeg har fått, og når det er ferdig transkribert og kontrollert, skal jeg legge ut teksten her.

Brevet fra Bergen til Christiania 25. september 1817 delvis transkribert av en nybegynner i gotisk håndskrift.

 

Her er brevet digitalt, før jeg begynte med mine skriblerier.

Brev angående De Zee Ploeg, 25. september 1817

May Lis Ruus 2019

Nærkontakt med emigrantene

På en og samme dag fikk jeg se og ta på en gjenstand som var med skipet De Zee Ploeg, besøke familiegraven til Paul Gottlieb Rieber, som var åtte år da skipet havarerte i Nordjøen, og se og fotografere en modell av skipet. Jeg fikk også se familietreet til Rieber-slekten, og dessuten mange malerier som var til stor inspirasjon. 

Min venninne Marianne Rieber var den som vekket min interesse for De Zee Ploeg da hun fortalte meg at de om noen måneder skulle arrangere 200-årsmarkering for emigrantenes ankomst i Bergen. Jeg så for meg et historisk drama i bokform i løpet av noen få minutter, og visste at jeg ville skrive den boken.  Samme høst fikk jeg en bok og et hefte av henne, og jeg fikk tak i enda en bok fra et antikvariat.

Så snart jeg hadde avsluttet Papirslottet, romanserien jeg holdt på med, kunne jeg sette i gang med skrivingen av De fremmede. Etter noen måneder inviterte Marianne meg på en omvisning i De Zee Ploegs ånd.

Vi var først på graven til Paul Gottfried Rieber på Møllendal gravplass. Den var nylig restaurert.

Paul Gottfried Riebers familiegrav.
Marianne M. Rieber ved P.G. Riebers grav
Ved Paul Gottlieb Riebers grav
(Foto: Marianne M Rieber)

Etterpå kjørte vi til Kalfaret. De gamle kontorene til Hansa Bryggerier fra 1920-tallet er nå eid av Bjarne Rieber med familie, og de har kontor der. Et av selskapene deres er oppkalt etter emigrantskipet deres forfar ankom Bergen med.

Bjarne Rieber har fått laget en kopi av skipet De Zee Ploeg. Skipsmodellen har mange detaljer, og mens jeg så på det, kunne jeg se for meg hendelsene som hadde utspilt seg der. Fall. Vannkar. Klesvask. Begravelser til sjøs. Mennesker som stod ved relingen og så utover land, senere havet. Jeg så for meg hvor de forskjellige stedene var, som passasjerene som bodde i lasterommet, mannskapslugaren, kapteinens lugar og kahyttene noen få av passasjerene bodde i.

Historien jeg hadde i hodet ble mer synlig og virkelig. Det er ikke bare ord i bøker, protokoller og brev. Det var ekte mennesker som tilbrakte noen grusomme måneder om bord i et skip som nok fulgte dem resten av livet.

Jeg tok bilder av skipsmodellen i alle vinkler og har brukt dem i den videre skrivingen.

Jeg fikk også se bibelen som familien Gottfried Chr. Rieber hadde med seg på skipet. Den var fra 1705, en tid jeg har under huden etter min første bokserie, Nattmannens datter. En bibel var kostbar på den tiden. Så boken var allerede gammel da den ble pakket og tatt om bord på De Zee Ploeg. Den hadde nok fulgt flere generasjoner, og må ha betydd mye for familien. Så da de kom til Bergen, har de nok hatt et sterkt ønske om å få beholde den.

Jeg fikk se den på nært hold, og til og med berøre den. Noe som har vært om bord i de grufulle ukene på De Zee Ploeg, og som må ha vært til trøst for menneskene som på den tiden la sin lit til høyere makter.

Bibelen var stor og tykk, med jernbeslag og lås. Inni lå det noen håndskrevne notater fra 1705 og til 1714. Min tyskhukommelse og min gotisk-håndskrift-kunnskap er ikke god nok til at jeg klarer å forstå mer en enkelte ord. Men jeg tror husherren har nedtegnet når han med sin kjære fru Margaretha har fått barn. Og at noen har dødd, for det står «salig» der.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk sett disse tingene. Det gir historien til emigrantene på De Zee Ploeg en ny dimensjon.

Tusen takk til Marianne for omvisningen.

Tekst: May Lis Ruus 2019. Alle foto er tatt av May Lis Ruus om ikke annet er oppgitt.

Opptakten til De fremmede

Historien om emigrantskipet De Zee Ploeg som skulle til Amerika men havnet i Bergen, hadde jeg såvidt kjennskap til for flere år siden. Men da jeg våren 2017 fikk høre mer om hendelsene, kom ideen til å dramatisere den i bokform. 

Byturen min 27. april 2017

Det var en mild, men regnvåt vårdag i slutten av april 2017 at jeg hadde en avtale med min venninne Marianne Rieber i Bergen sentrum. Vi skulle ta en lunsj sammen, og møttes på Godt Brød i Vaskerelven. Mens vi spiste rundstykker og drakk varm sjokolade, snakket vi litt om hva vi hadde gjort siden sist.

Marianne fortalte at hun var med på planleggingen av et arrangement de skulle ha, i forbindelse med skipet familiens stamfar kom til Bergen med. Den kommende høsten ville det være 200 år siden emigrantskipet De Zee Ploeg søkte nødhavn utenfor Skjelanger, og ble slept inn til Bergen. De skulle ha en markering for etterkommerne av slektene som ble værende i Bergen.

Jeg lyttet fascinert da Marianne fortalte om 8-åringen Paul Gottlieb Rieber, og hans skjebne. Gutten overlevde den fatale sjøreisen og tiden etterpå. Han ble læregutt på Bryggen og bodde på loftet sammen med en mann som drakk mye. Det var et hardt liv for en ung gutt. Etter noen få år reiste Paul tilbake til hjemstedet i Tyskland, og gikk til fots store deler av veien. Han fikk se igjen hjembyen som familien hadde forlatt. Men han savnet sine søstre i Bergen, og vendte tilbake. Som voksen bygget han seg opp, og gjorde det godt som kjøpmann.

Jeg hadde lest om skipet, husket jeg. I forbifarten og innimellom mens jeg gjorde research for annen skriving, men jeg visste ikke mye om det.

Dette bildet fra boken Bergen Bys historie bind II avfotograferte jeg i 2016.

 

Bilder i hodet

Da jeg kom hjem den dagen, lette jeg frem noen lokalhistoriske bøker og googlet. Kort og faktamessig ble de grusomme hendelsene beskrevet. Storm, ulykker, sult, sykdom og en kaptein som gjorde alt verre.

Dramatikken tegnet seg som bilder for mitt indre blikk. Jeg så dem for meg. Jeg kjente håpløsheten og avmakten i lasterommet der menneskene led seg gjennom timer, dager og uker. Uten å få nok mat. Uten å få gå opp på dekk og kjenne vinden mot ansiktet.

Jeg tenkte på hvordan passasjerene virkelig hadde det om bord. Mer enn 560 mennesker, som etter nødsår hadde forlatt alt de kjente, alt de hadde kjært, og lagt ut på en farefull ferd og mot en ukjent fremtid i et fremmed land. Farene var mange for dem som utvandret. Kaperskip, uvær, sykdom.

Men for disse menneskene skulle den største trusselen bli en tyrannisk kaptein, som holdt fyllefester for seg og mannskapet og utsatte avreisen i tre måneder. Emigrantene kom seg bare til Nordsjøen. En storm tok masten og riggen, men kapteinen unnlot å få satt opp nødmasten de hadde om bord. Skipet drev for vær og vind. To skip tilbød hjelp, men kapteinen takket nei.

Passasjerene var syke, sultne, tørste, redde. Mange døde. Det skjedde ulykker. Og kapteinen var hensynsløs, truende og voldelig. Vitnesbyrdene fra passasjerene som gjenfortalte hendelsene var knapt til å tro.

Da redningen endelig kom, var det på ingen måte over. Nå var de fremmede i en ukjent by, i et fremmed land, som hadde sine egne utfordringer etter de dårlige årene. Og fremdeles var mange av emigrantene syke, skadde og døende.

Jeg ble oppslukt av den dramatiske historien. Jeg ville vite mer, og jeg visste at jeg ville skrive om den.

Foredrag

Foredrag om De Zee Ploeg på Bergen Byarkiv 5. september 2017 (Foto: MLR)

Bergen Byarkiv skulle ha foredrag om De Zee Ploeg den 5. september 2017. Det måtte jeg få med meg. Marianne skulle også.

Det var typisk bergensvær med sidelengs regn da jeg gikk i de våte gatene. Det var ikke vanskelig å se for meg hvordan emigrantene må ha hatt det nøyaktig den dagen for 200 år siden da de befant seg i en storm ute i havgapet.

I den fullsatte salen satt jeg ved siden av Marianne. Det var interessant å høre på foredraget. Vi fikk se en liten film, og bilder. Byarkivet hadde til og med lagt frem protokollen som hjelpekomiteen i Bergen hadde skrevet, da myndighetene fikk ansvaret for å hjelpe over 550 mennesker i nød.

Skjermbilde fra Bergen Byarkivs Facebook-side 5. september 2017
Den originale protokollen til komiteen i Bergen som skulle hjelpe de fremmede. (Foto: May Lis Ruus)

Vi kunne gå frem og se protokollen. En tykk bok innpakket i tøy. Med sirlig skrift hadde embedsmennene skrevet rapport hver gang de hadde møte, og på grunn av dem er menneskene på De Zee Ploegs skjebne kjent.

Marianne presenterte meg for Christian G. Rieber, som også stammer fra 8-åringen Paul Gottlieb, og jeg slo av en prat to lesere av bøkene mine.

Noen uker senere fikk jeg referat og bilder fra De Zee Ploeg-markeringen fra Marianne. De hadde en fantastisk kake laget som skipet, og alt på den var spiselig. Det var skuespillere som opptrådte. Skuespiller Lykke Kristine Moen spilte en av de unge mødrene som ba om mat til sitt barn, men ble hundset av kapteinen. Hun la ut et bilde på Facebook, og det var utrolig inspirerende.

Bøker om De Zee Ploeg.

Senere på høsten fikk jeg en bok av Marianne, som jeg ikke hadde lyktes å få fatt i selv. Den handlet om De Zee Ploeg og hvordan det gikk med de forulykkede i Bergen.

Jeg brant etter å begynne å skrive De fremmede, men hadde kontrakt på en bokserie, og måtte skrive den ferdig. Så jeg måtte dempe skrivefeberen, men visste hva mitt neste prosjekt skulle være.

De fremmedes tur

Sommeren 2018 tok jeg beslutningen. Tiden for De fremmede var inne. Jeg måtte skrive den dramatiske historien. I tankene lusket min nye hovedperson. Siden jeg skulle dramatisere hendelsene, ville jeg fortelle den gjennom en oppdiktet ung kvinnes øyne. Hun fikk navnet Hedda, etter et tegneserieblad fra barndommen min. Hedda fra Lykkedalen handlet om emigranter på 1600-tallet.

Hedda Fischer fikk en familie. De fikk navn, og en bakgrunnshistorie. Gjennom henne var jeg klar til å sette meg inn i de vanskelige kårene som fikk dem til å reise fra sine hjem i Tyskland, og til å stige om bord i De Zee Ploeg. I fantasien skulle jeg ta innover meg hvordan deres opplevelser.

En skisse jeg tegnet som ble passert på et foto fra Herdla. Familien Fischer ser utover havgapet etter at skipet har søkt nødhav på Skjelanger.

 

Lydserie

Men jeg ville ikke skrive det som en bok. Jeg ville skrive det som en serie, med episoder og sesonger. Det hadde jeg brent for siden 2013. Jeg har sett TV-serier i mange år, og husker fremdeles hvordan det var på begynnelsen av 2000-tallet da vi måtte vente på en ny episode av action-serien 24, med de ulidelig spennende cliffhangerne. Jeg liker serier med fortsettelse, det å følge en historie i episode etter episode, og å håpe på en ny sesong når den er slutt.

Det er ikke så lett å få til i bokverdenen, men kanskje i Storytel?

Jeg sendte en mail til Tomas Algard, som var forlagssjef i NorskeSerier i årene jeg skrev Nattmannens datter. Nå var han i Storytel.

Vi mailet frem og tilbake om mulighetene for å skrive noe eksklusivt for Storytel, noe som ikke var bok først. Han sa at svenske Storytel holdt på med det, og han ville gjerne ta imot et manus fra meg med tanke på Storytel Original.

Så snart jeg var ferdig å skrive siste bok i Papirslottet, begynte jeg på De fremmede sesong 1. Bildet av Lykke inspirerte fremdeles, og jeg ønsket henne som innleser. Jeg hadde sett henne i TV-serien Aber Bergen og synes at hun passet til å gi stemme til min Hedda Fischer.

Det ble ikke mulig å skrive en lydserie som ble publisert som en Storytel Original, den norske Bokavtalen hindrer det. Så det blir lydbok istedet. Men reglene vil nok bli endret med tiden, vi er bare for tidlig ute.

Sult som inspirasjon

Jeg rakk knapt å komme i gang med skrivingen før jeg fikk blindtarmbetennelse og ble innlagt på sykehus. Med smerter og uten mulighet til å gå noen steder, tenkte jeg på Hedda og de andre som var henvist til et lasterom og ikke kunne gå ut og få frisk luft eller bevege seg fritt der de ville.

Mens jeg ventet på operasjonen og måtte faste, kjente jeg på kroppen hvordan det var å være sulten og ikke få verken vått eller tørt på et døgn. Og De Zee Ploeg-emigrantene måtte holde ut i hele fire dager uten vann og mat. Tre–fire dager er det lengste et menneske kan gå uten vann.

Sent på høsten leste jeg i Bergens Tidende at historien om historien om De Zee Ploeg også skal bli teaterforestilling på Den nationale scene i Bergen. Jeg kjøpte billetter så snart de ble lagt ut, og i mai skal jeg se stykket med familien min, og Marianne og venninnen Irene. Det blir spennende å se Dns’ storsatning, så det gleder vi oss til.

Inspirasjonsstrømmer

Desember kom, jeg var bra igjen, og juleforberedelsene gikk for lut og kaldt vann mens jeg skrev. Inspirasjonen strømmet til fra alle kanter. Som på julemarked i byen. Det ble til en fin scene om Hedda, Albert og familien som ble skrevet inn i 1. episode av De fremmede.

En annen dag dro Marianne og jeg ut i havgapet til Herdla, der det er satt opp et minnesmerke for De Zee Ploeg. Det var et fint sted, som den dagen vi var der, lå innhyllet i frost og rim. (Se egen sak om Herdla-turen)

Minnesmerket over De Zee Ploeg på Herdla. (Foto: May Lis Ruus)
På kirkegården utenfor Herdla kirke. (Foto: May Lis Ruus)

Så kom juleforkjølelsen, som varte i to lange uker, men skrivefeberen hindret meg i å holde sengen de dagene jeg var som slappest. Jeg tok kun skrivefri lille julaften og julaften, ellers jobbet jeg på med historien.

En fin julegave fra NorskeSerier/Cappelen Damm ble også til inspirasjon i De fremmede. Dette søte julekurv-hjertet ble skrevet inn da Hedda er på julemarked.

Tett på emigrantene

Første arbeidsdag i det nye året sendte jeg første sesong av De fremmede til Tomas i Storytel, og måtte smøre meg med tålmodighet mens de leste.

Dagen etter tok Marianne meg med på tur for å se familieklenodier Rieber-familien har. (Se egen sak).

Jeg fikk ta bilder av en modell av De Zee Ploeg. Jeg hadde allerede fått bilder av den fra Marianne, som jeg så på mens jeg skrev.

Veldig spesielt var det å se en 300 år gammel bibel som var om bord på De Zee Ploeg. Bibelen var fra 1705, tykk, stor og velbrukt. Allerede på sjøreisen i 1817 var den gammel, 112 år. Det var en av eiendelene som familien Rieber skulle ha med seg på sin ferd til Amerika.

Den var også verdifull. En bibel på den tiden kostet 8 riksdaler, mens en tjenestepike tjente 6 riksdaler. Selv om de nødstilte måtte gi fra seg det meste av sine eiendeler i Bergen mot å få hjelp, klarte de å beholde den verdifulle bibelen. Sammen med familien havnet den i Bergen, Norge. Og den er fremdeles i familiens eie.

Jeg berørte den såvidt, så nå har jeg tatt på noe som var om bord på De Zee Ploeg.

Jeg fikk også besøke familiegraven til Paul Christian Rieber, som var 8 år om bord på den skjebnesvangre ferden. Et velholdt gravsted, omkranset av hekk og belagt med skifer. Fire andre gravstener med slektninger var også stedt til hvile nær han som trosset sult, frykt, sykdom og sorg i sin oppvekst, og fikk et langt liv som satte dype spor etter seg.

Å kunne fordype seg i, og leve seg inn i denne dramatiske og gripende historien, er en ære.

May Lis Ruus 2019

Alvøens historie del 4

Fasmer til Alvøen

Jan Hendrichsen Fasmer (1727–1791) og Karen Fasmer (1740–1790) hadde fire barn, men kun én nådde voksen alder.

Sønnen Hendrich Jansen Fasmer var født i 1766. Han var 4 år da foreldrene overtok Strandgaten 129.

Som 15-åring skrev han nyttårsbrev til sin mor (utdrag):

Høystærede Allerkiæreste Moder!
[…] Gud give jeg kunde udtrykke min Siels Følelser, som ikke ønsker noget saa meget som Deres med min bedste Faders Velgaaende. […] Ieg er med den dybeste Ærbødighed og Lydighet 
Høystærede
Allerkiæreste Moders 
lydigste Søn
Hendrik Jansen Fasmer
Bergen den 1. Januari 1781

Hendrich var 25 år gammel da foreldrene døde. Han arvet alt, og ble dermed det tredje slektsleddet som eide Alvøen.

Etter sin far ble han hollandsk generalkonsul, og samme år som farens død, i 1793, giftet Hendrich seg med Modesta Berentine Forman, født 1765. Hun var i syvende ledd i slekt med Anne Richartsdatter (Pett-Anne), som 157 år tidligere ble eier av Alvøen.

HJ og Modesta Fasmer
Hans B. Fasmer og Modesta Berentine Forman. Maleriene henger i Alvøen Hovedbygning. (Foto: May Lis Ruus)

De ble boende i Strandgaten, men i Alvøen fikk han bygget en oljemølle nr. 2, og den kom i gang året etter, i 1793.

Hendrich Jansen Fasmer hadde omfattende kunnskaper og interesser; kunstneriske, politiske og sosiale. Hans ordspråk var: «Når hoved og hjerte kommer i strid, så adlyd hjertets stemme.» Av skikkelse var han kraftig, og hadde en mektig røst. Og han var sterkt imot drikk og svir.

Han var interessert i både litteratur og teater, og i 1793, da han var 29 år, var han en av stifterne av herreklubben Den Gode Hensigt, og i 1795 teateret Det dramatiske Selskab. Damer hadde adgang når det var baller og assembleer. Andre klubber var Det harmoniske Selskab, som den dag i dag er orkesteret Harmonien i Bergen. Alle klubbene og selskapene holdt en rekke aviser og tidsskrifter fra innland og utland, og slik holdt de seg oppdatert på hva som foregikk.

Johan Nordahl Brun, presten i Korskirken, var en dominerende figur i disse selskapene. Han hadde mange talenter, han skrev skuespill til teateroppsetningene, og diktet og holdt taler.

I 1794 åpnet Det dramatiske Selskab sitt teater, og i 1800 flyttet de inn i det nybygde hus, Komediehuuset paa Engen, med 800-900 tilskuerplasser.

Disse driftige bergenserne vekket oppsikt utenfor landets grenser. Tyske og danske aviser skrev om disse «dagdrivere som ikke hadde annet å gjøre enn å bygge private teatere» og kante det en nasjonal ydmykelse.

I disse kretser var det mye selskapelighet og festlighet, med sang og musikk og dans.

Lystgården i Alvøen var i bruk, for i 1795 skrev Fasmer et brev til sin kone. Han var i Bergen og hun i Alvøen.

Etter faren arvet Hendrich mange eiendommer i byen, og fikk flere fordi han kausjonerte og ga lån. Ikke alle klarte å gjøre opp for seg, og etterhvert satt han med 30 hus. Han viste ettergivenhet ved flere tilfeller for at ikke skyldnerne skulle miste alt de hadde.

Firmaet hadde skiftet navn til H. J. Fasmer & Søn, og opparbeidet det videre. Han drev handel på inn- og utland, drev skipsrederi, og spekulasjonsforetak som Grønlandsekspedisjoner og gruvedrift.

Men ufred i Europa førte til store tap i form av kaprede skip og forlis, og med de verdifulle lastene. De gode årene tok slutt. Danmark-Norge ble trukket inn i krigen mellom franskmennene og britene, og ulykker og nødsår fulgte.

I 1806 forfremmet Fasmer sin 26-årige kjøpmannskarl Prahl til handelsfullmektig og deltager i firmaet.

HJ Fasmer-profil
Generalkonsul Hendrich Jansen Fasmer (Fra boken Alvøen og Fasmerslekten)

Fasmer hadde vært eneeier og deleier i mange skip.  Men frem til 1807 mistet han mange av dem, og med dem mannskap, som omkom eller ble tatt som krigsfanger.

Både handelshuset i Bergen og fabrikkene på Alvøen brakte tap. I 1808 var Fasmer så lei av det hele at han i en bråvending solgte Fasmergården og firmaet i Strandgaten til fullmektigen sin, Prahl, for i alt 17 000 riksdaler.

Husstanden som måtte bryte opp, hadde noen år tidligere bestått av (ifølge folketellingen i 1801):

  • Hendrik Jansen Fasmer, 35 år, kjøpmann og den bataviske republiks commissair
  • Modesta berentine Forman Fasmer, 36 år, hans kone
  • Hans Berent Fasmer, 7 år, sønn
  • Michal Dyrhuus Prahl, 21 år, kjøpmannskarl
  • Christopher von Tangen, 27 år, handelsforvalter
  • Jacob Thies, 15 år, skipsdreng
  • Ole Holstad, 35 år, tjenestedreng
  • Elias Eliassen, 23 år, tjenestedreng
  • Gunikke, 56 år, tjenestepige
  • Anne Schuemeyer, 26 år, tjenestepige
  • Ane Bergesdatter, 47 år, tjenestepige
  • Abelone Larsdatter, 54 år, tjenestepige

Kort tid etter salget av den gamle praktboligen og det gamle handelsforetaket i 1808, flyttet Fasmer og hans huslyd for godt til Alvøen. Han var da 42 år gammel.

Utover på 1800-tallet blomstret Alvøen, og det kan leses på Store norske leksikon, under Hendrik Jansen Fasmer (1835-1930) 

• • •

Kilde: Alvøen og Fasmerslekten av Christian Gierløff 1944
May Lis Ruus 2018

Alvøens historie del 3

Fasmer-slekten på 1700-tallet

Brødrene Didrich og Hendrich Jansen Fasmer

Alvøen: De neste fem årene skiftet Alvøen eier flere ganger. Christopher Garman solgte halvparten av kruttmøllen til Didrich Jansen Fasmer den 25. juni 1744, for 500 riksdaler. De to drev den sammen i ti år. Men da ulykken igjen rammet, ga Garman opp, og Fasmer kjøpte resten av Alvøen for 400 riksdaler i 1754.

Didrich satte istand kruttmøllen, og sørget for avtaler om leveranser til sjøfart og militære, noe som ga et godt grunnlag for driften.

Bergen: På samme tid, i 1755, dannet hans eldre bror, Hendrich Jansen Fasmer sammen med sin sønn Jan handelshuset H. J. Fasmer & Søn med kontor i Strandgaten 129 i Bergen.

En ny brann rammet strandsiden i 1756. I alt 964 hus fra Torgallmenningen til Tollboden gikk tapt i den store brannen. Det var i disse strøkene at de flere pakkhus, sjøboder og handelshus lå, og store varelagere gikk også tapt. Både Hendrich og Didrich mistet sine hus og handelsgård.

I 1760 var husene gjenoppbygget til et toetasjers tømret våningshus med to kjellere og to arker. Bakenfor lå det en bygning med ildhus under. Lenger nede i gården var det to pakkhus med boder og loft og et toetasjers nøst. Hestestallen var oppe ved Fredriksberg festning. Eiendommen ble taksert til 3000 riksdaler.

Dette året ble det holdt vielse og bryllup i Strandgaten 129, for de to brødrenes barn. Hendrichs sønn Jan giftet seg med Didrichs datter Karen.

Det var ikke gode år, og begge brødrene opplevde mye motgang. Hendrich fikk privilegium til å drive hval- og kobbefangst på Grønland, men noen av skipene forliste. Didrichs kruttmølle ga ikke et godt utbytte, for ulykkene forfulgte dem. Med både dag- og nattdrift laget de 1500 centner krutt i året, som tilsvarer 75 000 kilo.

I 1768 hadde Didrich to kruttmøller på Alvøen, men i september det året brant begge ned, og årsaken ble ikke kjent fordi drengene som arbeidet der omkom.

I Bergen eide Didrich en eiendom på Nordnes, samt Strandgaten 129, der broren Hendrich hadde kontor, pakkhus og sjøboder. Didrich hadde eierinteresser i tre kobberverk, og ved siden av en annen var han byens største importør.

Hendrich drev omfattende pangeutlån. Han hadde førsteprioritet i en mengde eiendommer i Bergen, deriblant handelsstuer på Bryggen. Også Dridrich lånte ut penger, blant annet til fogden over Sunnhordland og til stiftamtskriveren. Fasmer-brødrene ga betydelige midler til byggingen av et nytt hus for Stranges stiftelse, med rom for 31 fattiglemmer. De to brødrene var også en av byens 16 eligerede menn, slik deres far hadde vært.

Didrich Fasmer hadde en stor boksamling, som ved hans død ble bortauksjonert i auksjonshuset Altona. Han døde i 1770, 64 år gammel, ble begravet i Nykirken, til ringing fra alle byens kirkeklokker.

Hendrich ble 81 år gammel, og døde i 1779, også gravsatt i Nykirken med ringing fra alle kirker.

Tollbodallmenning, med Tollboden til venstre, og Nykirken med tårnet. Fasmers eiendom, Strandgaten 129, er det hvite huset med blågrønt tak. (Tegning av Peder Haugen ca 1900 etter J.F.L Dreiers original fra ca 1810. Privat eie. Foto: May Lis Ruus)

• • •

Hendrich Jansen Fasmer (1698–1779) og hans kone Cornelia Ross (1698–1744) hadde seks barn, og det var sønnen Jan som førte slekten og dens tradisjoner videre.

Jan Hendrichsen Fasmer var født i 1727, og ble som elleveåring sendt til utlandet for å bli utdannet til kjømann. Han vendte hjem igjen for godt i 1745, atten år gammel.

Han ble med i farens firma Hendrich J. Fasmer & Søn i 1755.

I 1760 ble han gift med sin kusine, onkelen Didrich Fasmers datter Karen.

Også Jan ble en av de 16 eligerede menn i Bergen.

Etter sin onkel og svigerfar arvet Jan Alvøen og dens fabrikker i 1770. Møllen gikk ofte i luften, men til tross for mange uhell gjorde han det godt. Han fikk blant annet bygget en oljemølle der ute.

Jan og hans kone Karen arvet huset i Strandgaten 129, da hennes far og hans onkel Didrich døde i 1770, og de flyttet inn der. Da hadde de vært gift i 10 år, og Jan var 43 år gammel. De hadde en sønn på 4 år.

Fasmer-gården i Strandgaten 129. (Tegning av Peder Haugen ca 1900 etter J.F.L Dreiers original fra ca 1810. Privat eie. Foto: May Lis Ruus)

Huset ble i en takstforretning i 1807 beskrevet slik (med en lett forenklet skrivemåte):
Et tømret våningshus på to etasjer med kvist, inneholdende 10 værelser og kjøkken. 22 vinduer, under huset to hvelvede kjellere.
Fra dette hovedhus; en trappesval til et i øst liggende tømret tverrhus på to etasjer. I dettes underste etasje; et bryggerhus med innmuret kobberkjel. I anden etasje; 2 værelser med 8 vinduer og kjøkken. 
Umiddelbart ved dette; et toetasjers materialhus.
Nede i gården til Vågen; et pakkhus på to etasjer, 50 alen langt og 14 alen dypt, inneholdende 5 pakkstuer, 5 loft, 1 kontor med et vindu, 2 vinder. 
På den nordre side  av våningshuset; et mindre hus, også på to etasjer med kvist, 3 værelser og kjøkken.
I øst for dette; et pakkhus med 2 pakkrom, 2 lofter og vinde. 

Det ble taksert til 6630 speciedaler (specie er riksdaler i sølvmynt).

En del av husets utsmykning og interiør er fredet, og utstilt i Rasmus Meyers samlinger i Bergen.

Carl Gustav Blumenthals veggmalerier fra Fasmer-slektens hus i Strandgaten 129 er bevart og kan sees i Rasmus Meyers samlinger i Bergen. (Foto: May Lis Ruus)

Jan ble hollandsk generalkonsul i 1780, etter sin fars død.

Karen døde 50 år gammel i 1790, og Jan H. Fasmer døde året etter, i 1791 etter et kort sykeleie, 63 år gammel. Også han ble gravlagt i Nykirkens kjeller, i Fasmers familiegrav.

Fortsettelse: Alvøens historie – del 4

• • •

Kilde: Alvøen og Fasmerslekten av Christian Gierløff 1944
May Lis Ruus 2018

Alvøens historie del 1

Pett-Anne

Alvøen er et av landets eldste og best bevarte industristeder, og på stedet lå Alvøens Papirfabrik, som ble grunnlagt av Fasmer-slekten. Gjennom 184 år produserte Alvøen finpapir og pengeseddelpapir til Norges Bank, fra 1797 til 1981. 

Men historien spenner lengre tilbake. Allerede i tidlig kristen tid lå gården under kongsgården Alrekstad, og senere ble den krongods. Da var det en kornmølle ved den brusende fossen, som ble benyttet av de lokale bøndene.

mollestein-MLR
Gammel møllestein i Alvøen. Foto: May Lis Ruus

Fra forlening til privat eie

Alvøens industrihistorie begynner i 1626 da lesemester ved Latinskolen i Bergen, Hans Søffrenssøn fikk Alvøen i forlening, det vil si at inntekter fra gården var hans lønn. Sammen med borgermester, kjøpmann og skipsreder Claus Ratken og Jochum Bunde fikk de i 1626 kongenlig confirmation og stadfæstelse til å få bygget en mølle som kunne gavne allmennheten. Ratken var også den som for egen formue fikk bygget Nykirken i Bergen, og den sto ferdig i 1622.

Samme år søkte Søffrenssøn, Bunde og Ratken kongen om å få bygge en kruttmølle.

Siden Bergens borgervæpning var blitt etablert i år 1600, kunne borgermester Ratken sikre Alvøen Krudtværk bestillinger. Soldatene i borgervæpningen skulle ha krutt, kuler og bly i sine hus. Det var urolige tider, og også defensjonsskipene skulle utstyres med krutt til sine kanoner og skytevåpen.

Alvøens kruttmølle og kornmølle var viktige for folks dagligliv og for samfunnet som helhet.

Men i 1631 sprang kruttmøllen i luften, og kornmøllen brant ned.

På det tidspunktet var det den formuende Anne Richardsdatter i Bergen som hadde overtatt Ratkens del av Alvøens møller. Hun hadde først vært gift med Cornelius Olsen, og da han døde, giftet hun seg med Ratken. Da kuttmøllen ekspolderte, var det hun som sto som eier, så Ratken må ha vært død før 1631.

Anne ble kalt Pet-Ane (Pett-Anne; tante eller gudmor). Hun ble hedret av sine bysbarn som «gudmor og tante» til en hel bydel. Hun må ha vært godt likt og avholdt av alle, og at hun var en ruvende forretningskvinne har ikke blitt holdt imot henne.

Anne lot seg ikke skremme av eksplosjonen. Et halvt år senere, i februar 1632, ble hun eier av Alvøen, med hus, jord, åkere, eng, mark, lutter og lunder, fiskevann og fegang, innmark og utmark.

Anne hadde en forvalter til å ta seg av 20 dyr av storfe, og hun fikk kornmøllen gjenoppbygget. Til tross for at det var stor etterspørsel av krutt, ble ikke kruttmøllen bygget opp igjen.

I Bergen hadde Anne hus med sjøboder, fem bortleide hus. Huset hennes lå ved Nykirken, og allmenningen utenfor var oppkalt etter henne; Peti Annas Almenning, og bryggen ble kalt Petanebryggen.

I 1645 flyttet Anne til Alvøen, og bodde der de siste årene av sitt liv. I 1653 blir hun omtalt som salig. Hun ble gravlagt i Nykirken.

I sitt første ekteskap hadde Anne tre barn; Gierche (–1669), Joris (–1668) og Richard.

I sitt andre ekteskap hadde hun også tre barn; Anne (ca 1597–1686), Wilchen Clausen Ratken og Thomas Clausen Ratken (–1668)

Petanebryggen på Strandsiden i Bergen (Foto: ukjent, ubb-bros-01477)

Anne Richartsdatter fikk med sin første ektemann, Cornelius Olsen, tre barn; Gierche, Joris og Richard.

Richard Cornelison ble rådmann i Bergen. Han var en rik mann, med hus og grunner verdsatt til 7230 daler, og annen formue til 1700 daler. Bare to andre borgere hadde større formue enn ham på den tiden.

Joris Cornelison hadde betydelig mindre enn sin yngre bror. Han hadde i 1645 måttet løskjøpe seg fra Tyrkia, og brukte med det opp alle sine midler. Han bygget seg opp igjen, og i 1657 var han ikke verd mer enn 1720 daler. I 1647 var han i slagsmål i sin mors bod og gård. Også hans sønn, Claus, var innblandet i et større slagsmål på Kongshavn.

Joris ble Alvøens nye eier. Hans halvsøster fra morens andre ekteskap med Ratken, Anne Clausdatter, eide halvparten, men Joris kjøpte henne ut.

Senere ble det en rettstvist der Anne Clausdatter mente at den var solgt av hennes avdøde ektemann uten hennes vitende og samtykke.  Retten ga henne medhold, og tilkjente henne ny odelspart i Milde gård, som hun og mannen hadde kjøpt. Hun lot sine skoger på Store og Lille Milde bli fredet.

Alvøens eier Joris Cornelison ble 30. april 1668 gravsatt i Nykirken ved siden av sin salige mor Pet-Anes grav.

Gierche Cornelisdatter ble gift med Willads Madsen fra Ålborg. Han hadde tatt borgerskap i Bergen i 1625, og ble begravet i Nykirken i 1669.

De fikk fem barn, og datteren Maren Willadsdatter, født 3. desember 1636, ble gift med Hendrich Jansen Forman, født 1624.

Fra Maren stammer slekter som Fasmer i Alvøen, Janson på Damsgård, Ibsen (Henrik), Sem og Kroepelien.

Fortsettelsen: Alvøens historie – del 2

• • •

Kilder: Alvøen og Fasmerslekten av Christian Gierløff 1944, Bergen Byleksikon, hanseater.no
May Lis Ruus 2018

Alvøens historie del 2

Fasmer-slekten i Bergen

Fasmer-slekten er en viktig del av Alvøen. Da de kom inn på eiersiden i 1740-årene, var Alvøen ikke utviklet som industristed. Kruttmøllen hadde ikke blitt gjenoppbygget etter at den sprang i luften i 1631, og Alvøen var et stille sted med en kornmølle for bøndene og et lyststed for byborgere. 

Hendrich Jansen Fasmer var født i Bergen i 1632. Han var sønn av Jan Hendrichsen Fasmer (ca. 1610–1691), og skotske Maria Dundas.

Hendrich tok borgerskap som skipper i Bergen i 1665. Han var medeier i flere skip, og var kjøpmann på skipet han seilte.

Det var oppgangstider for skipsfarten. I 1676 kom det 214 utenlandske skip til Bergen, men bare 155 innenlandske. På tolv år hadde det snudd, kun 40 utenlandske skip ankom Bergen i 1689, men hele 310 innenlandske.

Med jevne mellomrom ble byen rammet av branner. I 1686 brant strøket mellom Nykirken og Muren. I tillegg ble skipsfarten rammet av forlis og kaperier.

I 1697 mistet Hendrich Jansen Fasmer sin far, Jan. Hendrich trakk seg tilbake fra sin forretning. Etter at kreditorene hadde fått sitt, var det ikke mye igjen, men Hendrich solgte resten av det han eide til sin sønn.

I 1702 rammet enda en ny ulykke, da nesten hele Bergen brant.

I 1708 døde Hendrich Jansen Fasmer, og hans enke, Anne Danchertsdatter, levde til 1721. I skiftet etter henne var det så lite igjen at det ikke engang var nok til å dekke begravelsen hennes.

Bybrannen i Bergen 1702. Illustrasjon: Vebjørn Strømmen (Nattmannens datter nr 21 og 22)

Sønnen deres, Jan Hendrichsen Fasmer var født ca 1670 og tok borgerskap som skipper som 22-åring, i 1692. Han ble også skipper på eget skip, og hadde større hell enn sin far i fraktfart på England, Holland og Østersjøen.  I 1706 kjøpte han i Holland blå glasserte panner for kemneren, til bruk til Rådhuset i Bergen.

I 1708 slo Jan seg ned i sin fødeby Bergen. Han var eneeier av tre skip, og eide Strandgaten 96 med pakkhus og boder i en gård. Et par år senere begynte han med utlånsvirksomhet. Med sikkerhet i fast eiendom lånte han ut penger. Et av utlånene var til et bryllups fullførelse, på 400 riksdaler. Da ikke låntakeren klarte å betale, overtok Jan Hendrichsen Fasmer huset han hadde pant i. På samme måte ble han også eier av Bredsgården på Bryggen. Der drev han sine forretninger sammen med en fullmektig, Johan Cordt Harmens.

Jan Hendrichsen Fasmer og hans kone Didericha hadde 10 barn, og de bodde i Strandgaten 96. Han døde 59 år gammel i 1729, og ble gravlagt i Nykirken med klokkeringing både fra Nykirken og fra Mariakirkens tårn.

Enken Didericha fortsatte nordlandshandelen fra Bredsgården, med en fullmektig.

To av sønnene deres var  Hendrich, født 1698, og Didrich, født 1706.

Hendrich Jansen Fasmer (1698-1779). Malt av Mathias Blumenthal 1758. Maleriet henger i Alvøen Hovedbygning. (Foto: May Lis Ruus)

Hendrich Jansen Fasmer var 25 år da han i 1723 tok borgerskap som skipper, som hans far og farfar før ham.  Han seilte med fisk og skinn til Amsterdam, og tilbake igjen til Bergen hadde han tobakk, seilduk, kolonialvarer lær og annet.

Da faren døde, slo han seg ned i Bergen som kjøpmann. I 1733 ble han medlem av byens øverste styre, de 16 eligerede menn, som vi nå ville kalt formannskap. Det vervet hadde han i fjorten år. I 1747 ble han nederlandsk generalkonsul.

Frem til 1814 var det kun tre konsuler i Bergen, det var den nederlandske, den franske og den engelske. Vervet innehadde Fasmer-slekten  i tre slektsledd, og i nesten hundre år, til 1836.

I 1743 var Hendrich Bergens nest rikeste mann. Han eide våningshus med pakkboder i begge Altonagårder, to sjøpakkboder i Sandviken og fire loft med nøst, og et stort pakkhus i sjøkanten nedenfor Strangehagen. Han var også en av de få i byen som hadde hest og carrosse, en staselig vogn.

Hendrich var gift med Cornelia Ros, og de hadde seks barn. I et bryllupsdikt fra 1723 er hun omtalt som Dyd-Ædle og Gud-Hengivne Mademoiselle.

Seglet til Hendrich Jansen Fasmer (Fra boken Alvøen og Fasmerslekten)

Didrich Jansen Fasmer ble styrmann i 1725 og tok borgerbrev som skipper i 1731. I 1743 hadde han slått seg ned i Bergen som kjøpmann, og bodde på Nordnes. Det gikk godt med ham også.

Han var gift med Maren Hansdatter Formann, født 1719, datter av Hans Henrichsen Formann og Karen Lindegaard. Også de hadde seks barn.

Både Hendrich og Didrich mistet sine hustruer i 1744. Samme år kjøpte Didrich halvparten av Alvøen.

Det var med disse at Alvøen igjen blomstret opp som et betydelig industristed.

• • •

Alvøen før Fasmer

Anne Richartsdatters arvinger eide Alvøen i femten år, til ca 1675. Etter det var det flere eiere over kortere perioder.

I 1703 var det fire kornmøller, en bondekverner og en valkemølle i Alvøen.

I 1709 ble Alvøen kjøpt av Seeverin Seehusen, som i 1711 var stiftamtskriver, og i 1720 adlet  Svanenhielm.

Hans svigersønn Wilhelm Hansen satt på den gamle setegården Stend i Fana. Hansen hadde i 1706 søkt om å få bygge salpetersyderier og kruttmøller i Norge, men først etter ti år, og med Seehusen fikk han kongelig brev på det.

I 1718 ser det ut til at kruttmøllen var bygget, og Hansen stod som eier av Alvøen i 1726. På ny sprang kruttmøllen i luften, i 1733. Den den ble gjenreist året etter, var det 103 år siden den første kruttmøllen eksploderte.

Wilhelm Hansen ble stiftamtskriver etter sin svigerfar Svanenhielm.

Denne tidsepoken er inspirasjonen til en novelle jeg skrev til novellesamlingen Sommerstemning, som handler om Lucie fra Nattmannens datter som i 1727 møter Lorte-Lovinda i Papirslottet som barn. Novellen er lest inn som lydbok, og hele novellesamlingen kan kjøpes som pocketbok eller som e-bok.

• • •

Fortsettelse:  Alvøens historie – del 3

Kilder: Alvøen og Fasmerslekten av Christian Gierløff 1944, Zinow Genealogy Website
May Lis Ruus 2018