23. mars 2023 lanseres min nyeste serie. I Blåmåne får du bli med til etterkrigstidens Bergen og året 1949.
I Nøstegaten 43 har søstrene Erle og Nora en trygg og god oppvekst. Men da faren dør av tuberkulosen han pådro seg som krigsseiler, endres alt. Moren krever at Erle slutter på skolen for å finne seg arbeid. Skrekken er å måtte slave på sardinfabrikken fra morgen til kveld – mens drømmen er en fremtid på et av de stilfulle varehusene i byen.
I sommer skrev jeg siste bok av Tidløs, nummer 18. Det har vært en sann fryd å være med Malin på tidsreise. Jeg håper allesom følger serien er med til siste slutt. 🙂
Dette skrev NorskeSerier/Cappelen Damm da de publiserte at antallet var bestemt:
May Lis har allerede skrevet ferdig alle bøkene, og da redaktøren hennes leste den 18. og siste boken, skrev hun dette til May Lis:
«Dette er og blir enestående, og her i siste bok har du overgått deg selv – den er og blir fullkommen i mine øyne. For en heidundrende avslutning på denne serien. Den er dypt gripende.»
Så gled deg og nyt de siste bøkene om Malin og hennes forrykende tidsreise!
Nattmannens datter skal leses inn som lydbok og kommer på Storytel etter 1. mai 2022. Da er det ti år siden serien ble lansert.
Skuespiller Lykke Kristine Moen skal lese bøkene inn, hun er også oppleser på Papirslottet og på De fremmede. Nattmannens datter er på 40 bøker og er utsolgt fra forlaget, men finnes som ebok. Hver bok kommer i salg som lydbok etterhvert som de er klare utover dette året.
Jernbanefrua: Bokanmeldelse. Et friskt pust. Serieromanen Tidløs, av May Lis Ruus. «Jeg ble slukt inn i den levende historien fra første stund, akkurat slik jeg liker det. Handlingen lar ikke vente på seg, helt plutselig er historien i en ny tid – eller fortid om du vil. Utrolig spennende hvordan May Lis fletter sammen en karakter i nåtid i en historisk fortid. En herlig idé med uante muligheter. Veldig gøy, men også spennende og høyst uforutsigbart. Dette vil jeg ha mer av!» Terningkast 6 Les mer på Jernbanefruas blogg
• • •
MinBokverden: Hvis du kunne reise i tid, ville du reist fremover eller bakover? «Å få bli med på den ufattelige reisen tilbake i tid, og alt det Malin ser men ikke forstår, er rett og slett elegant gjort.» «Noe som virkelig gir meg gåsehud når jeg leser er når flyten mellom dialoger og skildringer, og hovedpersonen(e)s tanker er så godt arbeidet med at det rett og slett gir et driv i seg selv. Her er dette tilstede hele veien! Jeg både ser og lukter Bergen by i 1591!» Les hele anmeldelsen på MinBokverden
• • •
Betraktninger om romanserier: Tidløs bok 1 «May Lis Ruus har gjort det igjen! Fått meg til å miste nattesøvn fordi jeg ikke kunne legge fra meg boka. For en story du har kokt sammen! Det er noe av det beste jeg har lest! Denne boka har alt: Alt blir så levende at karakterene blir til virkelige skikkelser, og jeg lar meg bergta av deres skjebner.» «Få kan skrive så spennende som May Lis, og samtidig er det gjort så grundig research.» «Synes May Lis har sammenlignet 1500-tallet mot 2000-tallet på en fortreffelig måte. Boka er en ren nytelse å lese.» Terningkast 6 Les mer på Serieromanbetraktninger
• • •
Omtaler
Bergens Tidende 13. november 2020 Leseren slynges tilbake til Bergen på 1500-tallet En nykommer i det store serieroman-markedet er May Lis Ruus’ nye serie, «Tidløs». I god «Outlander»-stil sender hun en kvinne tilbake i tid, til et samfunn der påstått trolldomskunst og klasseskiller dominerer. Ruus, som er én av Bergens mestselgende forfattere, er blant annet kjent for serieromanen «Nattmannens datter». Om den nye bokserien sier hun blant annet at hun ville utfordre sjangeren med sin tidsreiseserie – og skriver det hun omtaler som sesonger. Les hele omtalen her (bak betalingsmur/abonnent)
• • •
Ringeriksavisa 12. november 2020 Utfordrer serieroman-segmentet med tidsreiser og sesonger Les hele saken (åpen)
Hvis du kunne reise i tid, ville du reist fremover eller bakover? ⏳
Hurra, hurra, hurra! ✨ 30. oktober kommer May Lis Ruus, forfatteren av «Nattmannens datter» og «Papirslottet», med en ny romanserie! 💜
TIDLØS er både magisk og spektakulær, ulikt alt annet du har lest før! 🎉 Serien utgis i sesonger, og første sesong er på 12 bøker. 📚 Dersom du abonnerer på en serie fra oss, får du selvfølgelig første bok i postkassen din. 📯
I TIDLØS møter du Malin, en ung arkeologistudent som jobber som omviser i Rosenkrantztårnet i Bergen. Ved stengetid på Allehelgensaften tar hun en runde ned i den dunkle kjelleren for å se til at alle har gått. I fangehullet er det mørkt og tomt, og med ett hugger en fornemmelse tak i henne. En følelse av ikke å være alene … 😱 🎃
Vil du lese mer om serien eller abonnere? Det kan du gjøre her: https://bit.ly/30zCC2x ⭐️
Fasmer-slekten, som bodde i Strandgaten i Bergen, hadde eid verket i Alvøen siden 1744. Hovedhuset ble oppført som et lyststed i 1795, og ble brukt til sommerhus og festligheter for forretningsforbindelser. I tilknytning til huset var det stabbur, stall og en paviljong som ble oppført i 1797, samt hage og grønnsakshage, og det hele var omgitt av en park.
I 1797 stod Alvøen Papirfabrik ferdig, og i tillegg var der kruttmøller, kornmølle og oljemølle. 34 mennesker arbeidet i Alvøen ved folketellingen i 1801.
Det var gode tider på slutten av 1700-tallet og inn på 1800-tallet, og kunst, diktning, musikk og teater ble dyrket. Borgerskapet i Bergen opprettet fattighus, og stiftet selskaper som Det harmoniske Selskab, Det nyttige Selskab, og bygget teateret Komediehuset på Engen.
Med Napoleonskrigen ble det nedgangstider, og mange av Bergens kjøpmenn opplevde store økonomiske tap. Det samme gjorde Hendrich Jansen Fasmer, som eide en handelsgård i Strandgaten 129. I 1808 solgte Fasmer sin forretning og eiendommer i Bergen til sin handelsfullmektig for 17 000 riksdaler, og med sin kone Modesta Berentine Forman og deres sønn flyttet han til Alvøen.
Fasmer-slekten ble boende i Alvøen og videreutviklet verket til en hjørnesteinsbedrift. Slekten eier fremdeles Alvøen verk, mens hovedhuset er donert til Bergen og er åpent som museum.
Huset inneholder en rekke gjenstander etter familien Fasmer som har eid Alvøen siden 1744 og som bygget opp bedriftene. Her finnes møbler fra 1700- og 1800-tallet, et porselenskammer med kinesisk porselen, sølvgjenstander, en stor boksamling med bøker fra 1500-tallet, malerier, franske landskapstapeter med jaktscener, og en rekke andre gjenstander. Også kanonkuler fra Slaget ved Alvøen er bevart, og befinner seg i Storsalen.
Alvøen hovedhus har jeg også med i De fremmede, som har handling i 1817.
1830: Hovedhuset ble ombygget og påbygget, og fikk hesteskoformen det har i dag.
1923: Hovedhuset ble det fredet
1931-32: Hovedhuset ble utvidet og modernisert.
1955: Stiftelsen Alvøen Hovedgård ble opprettet ved et gavebrev fra Hans B. og Frieda Fasmer, og eiendommen og det meste av innholdet ble bevart for ettertiden som et kulturminne.
1983: Alvøen Hovedbygning ble åpnet for publikum som museum. Det er Bymuseet i Bergen som har ansvaret for driften, og det er åpent for omvisning i sommersesongen.
• • •
Kilder: Alvøen – Historisk tilbakeblikk og barndomserindringer av Karen Malene Fasmer Waaler og Jussi Fasmer Hammerich, utgitt på Mangschou forlag 2001 • Alvøen og Fasmerslekten av Christian Gierløff, 1944 • Litt om Alvøen, 1957 • wikipedia • Alvøen Gamle Mølle AS • Digitalt Museum •
Jan Hendrichsen Fasmer (1727–1791) og Karen Fasmer (1740–1790) hadde fire barn, men kun én nådde voksen alder.
Sønnen Hendrich Jansen Fasmer var født i 1766. Han var 4 år da foreldrene overtok Strandgaten 129.
Som 15-åring skrev han nyttårsbrev til sin mor (utdrag):
Høystærede Allerkiæreste Moder! […] Gud give jeg kunde udtrykke min Siels Følelser, som ikke ønsker noget saa meget som Deres med min bedste Faders Velgaaende. […] Ieg er med den dybeste Ærbødighed og Lydighet Høystærede Allerkiæreste Moders lydigste Søn Hendrik Jansen Fasmer Bergen den 1. Januari 1781
Hendrich var 25 år gammel da foreldrene døde. Han arvet alt, og ble dermed det tredje slektsleddet som eide Alvøen.
Etter sin far ble han hollandsk generalkonsul, og samme år som farens død, i 1793, giftet Hendrich seg med Modesta Berentine Forman, født 1765. Hun var i syvende ledd i slekt med Anne Richartsdatter (Pett-Anne), som 157 år tidligere ble eier av Alvøen.
Hans B. Fasmer og Modesta Berentine Forman. Maleriene henger i Alvøen Hovedbygning. (Foto: May Lis Ruus)
De ble boende i Strandgaten, men i Alvøen fikk han bygget en oljemølle nr. 2, og den kom i gang året etter, i 1793.
Hendrich Jansen Fasmer hadde omfattende kunnskaper og interesser; kunstneriske, politiske og sosiale. Hans ordspråk var: «Når hoved og hjerte kommer i strid, så adlyd hjertets stemme.» Av skikkelse var han kraftig, og hadde en mektig røst. Og han var sterkt imot drikk og svir.
Han var interessert i både litteratur og teater, og i 1793, da han var 29 år, var han en av stifterne av herreklubben Den Gode Hensigt, og i 1795 teateret Det dramatiske Selskab. Damer hadde adgang når det var baller og assembleer. Andre klubber var Det harmoniske Selskab, som den dag i dag er orkesteret Harmonien i Bergen. Alle klubbene og selskapene holdt en rekke aviser og tidsskrifter fra innland og utland, og slik holdt de seg oppdatert på hva som foregikk.
Johan Nordahl Brun, presten i Korskirken, var en dominerende figur i disse selskapene. Han hadde mange talenter, han skrev skuespill til teateroppsetningene, og diktet og holdt taler.
I 1794 åpnet Det dramatiske Selskab sitt teater, og i 1800 flyttet de inn i det nybygde hus, Komediehuuset paa Engen, med 800-900 tilskuerplasser.
Disse driftige bergenserne vekket oppsikt utenfor landets grenser. Tyske og danske aviser skrev om disse «dagdrivere som ikke hadde annet å gjøre enn å bygge private teatere» og kante det en nasjonal ydmykelse.
I disse kretser var det mye selskapelighet og festlighet, med sang og musikk og dans.
Lystgården i Alvøen var i bruk, for i 1795 skrev Fasmer et brev til sin kone. Han var i Bergen og hun i Alvøen.
Etter faren arvet Hendrich mange eiendommer i byen, og fikk flere fordi han kausjonerte og ga lån. Ikke alle klarte å gjøre opp for seg, og etterhvert satt han med 30 hus. Han viste ettergivenhet ved flere tilfeller for at ikke skyldnerne skulle miste alt de hadde.
Firmaet hadde skiftet navn til H. J. Fasmer & Søn, og opparbeidet det videre. Han drev handel på inn- og utland, drev skipsrederi, og spekulasjonsforetak som Grønlandsekspedisjoner og gruvedrift.
Men ufred i Europa førte til store tap i form av kaprede skip og forlis, og med de verdifulle lastene. De gode årene tok slutt. Danmark-Norge ble trukket inn i krigen mellom franskmennene og britene, og ulykker og nødsår fulgte.
I 1806 forfremmet Fasmer sin 26-årige kjøpmannskarl Prahl til handelsfullmektig og deltager i firmaet.
Generalkonsul Hendrich Jansen Fasmer (Fra boken Alvøen og Fasmerslekten)
Fasmer hadde vært eneeier og deleier i mange skip. Men frem til 1807 mistet han mange av dem, og med dem mannskap, som omkom eller ble tatt som krigsfanger.
Både handelshuset i Bergen og fabrikkene på Alvøen brakte tap. I 1808 var Fasmer så lei av det hele at han i en bråvending solgte Fasmergården og firmaet i Strandgaten til fullmektigen sin, Prahl, for i alt 17 000 riksdaler.
Husstanden som måtte bryte opp, hadde noen år tidligere bestått av (ifølge folketellingen i 1801):
Hendrik Jansen Fasmer, 35 år, kjøpmann og den bataviske republiks commissair
Modesta berentine Forman Fasmer, 36 år, hans kone
Hans Berent Fasmer, 7 år, sønn
Michal Dyrhuus Prahl, 21 år, kjøpmannskarl
Christopher von Tangen, 27 år, handelsforvalter
Jacob Thies, 15 år, skipsdreng
Ole Holstad, 35 år, tjenestedreng
Elias Eliassen, 23 år, tjenestedreng
Gunikke, 56 år, tjenestepige
Anne Schuemeyer, 26 år, tjenestepige
Ane Bergesdatter, 47 år, tjenestepige
Abelone Larsdatter, 54 år, tjenestepige
Kort tid etter salget av den gamle praktboligen og det gamle handelsforetaket i 1808, flyttet Fasmer og hans huslyd for godt til Alvøen. Han var da 42 år gammel.
Alvøen: De neste fem årene skiftet Alvøen eier flere ganger. Christopher Garman solgte halvparten av kruttmøllen til Didrich Jansen Fasmer den 25. juni 1744, for 500 riksdaler. De to drev den sammen i ti år. Men da ulykken igjen rammet, ga Garman opp, og Fasmer kjøpte resten av Alvøen for 400 riksdaler i 1754.
Didrich satte istand kruttmøllen, og sørget for avtaler om leveranser til sjøfart og militære, noe som ga et godt grunnlag for driften.
Bergen: På samme tid, i 1755, dannet hans eldre bror, Hendrich Jansen Fasmer sammen med sin sønn Jan handelshuset H. J. Fasmer & Søn med kontor i Strandgaten 129 i Bergen.
En ny brann rammet strandsiden i 1756. I alt 964 hus fra Torgallmenningen til Tollboden gikk tapt i den store brannen. Det var i disse strøkene at de flere pakkhus, sjøboder og handelshus lå, og store varelagere gikk også tapt. Både Hendrich og Didrich mistet sine hus og handelsgård.
I 1760 var husene gjenoppbygget til et toetasjers tømret våningshus med to kjellere og to arker. Bakenfor lå det en bygning med ildhus under. Lenger nede i gården var det to pakkhus med boder og loft og et toetasjers nøst. Hestestallen var oppe ved Fredriksberg festning. Eiendommen ble taksert til 3000 riksdaler.
Dette året ble det holdt vielse og bryllup i Strandgaten 129, for de to brødrenes barn. Hendrichs sønn Jan giftet seg med Didrichs datter Karen.
Det var ikke gode år, og begge brødrene opplevde mye motgang. Hendrich fikk privilegium til å drive hval- og kobbefangst på Grønland, men noen av skipene forliste. Didrichs kruttmølle ga ikke et godt utbytte, for ulykkene forfulgte dem. Med både dag- og nattdrift laget de 1500 centner krutt i året, som tilsvarer 75 000 kilo.
I 1768 hadde Didrich to kruttmøller på Alvøen, men i september det året brant begge ned, og årsaken ble ikke kjent fordi drengene som arbeidet der omkom.
I Bergen eide Didrich en eiendom på Nordnes, samt Strandgaten 129, der broren Hendrich hadde kontor, pakkhus og sjøboder. Didrich hadde eierinteresser i tre kobberverk, og ved siden av en annen var han byens største importør.
Hendrich drev omfattende pangeutlån. Han hadde førsteprioritet i en mengde eiendommer i Bergen, deriblant handelsstuer på Bryggen. Også Dridrich lånte ut penger, blant annet til fogden over Sunnhordland og til stiftamtskriveren. Fasmer-brødrene ga betydelige midler til byggingen av et nytt hus for Stranges stiftelse, med rom for 31 fattiglemmer. De to brødrene var også en av byens 16 eligerede menn, slik deres far hadde vært.
Didrich Fasmer hadde en stor boksamling, som ved hans død ble bortauksjonert i auksjonshuset Altona. Han døde i 1770, 64 år gammel, ble begravet i Nykirken, til ringing fra alle byens kirkeklokker.
Hendrich ble 81 år gammel, og døde i 1779, også gravsatt i Nykirken med ringing fra alle kirker.
Tollbodallmenning, med Tollboden til venstre, og Nykirken med tårnet. Fasmers eiendom, Strandgaten 129, er det hvite huset med blågrønt tak. (Tegning av Peder Haugen ca 1900 etter J.F.L Dreiers original fra ca 1810. Privat eie. Foto: May Lis Ruus)
• • •
Hendrich Jansen Fasmer (1698–1779) og hans kone Cornelia Ross (1698–1744) hadde seks barn, og det var sønnen Jan som førte slekten og dens tradisjoner videre.
Jan Hendrichsen Fasmer var født i 1727, og ble som elleveåring sendt til utlandet for å bli utdannet til kjømann. Han vendte hjem igjen for godt i 1745, atten år gammel.
Han ble med i farens firma Hendrich J. Fasmer & Søn i 1755.
I 1760 ble han gift med sin kusine, onkelen Didrich Fasmers datter Karen.
Også Jan ble en av de 16 eligerede menn i Bergen.
Etter sin onkel og svigerfar arvet Jan Alvøen og dens fabrikker i 1770. Møllen gikk ofte i luften, men til tross for mange uhell gjorde han det godt. Han fikk blant annet bygget en oljemølle der ute.
Jan og hans kone Karen arvet huset i Strandgaten 129, da hennes far og hans onkel Didrich døde i 1770, og de flyttet inn der. Da hadde de vært gift i 10 år, og Jan var 43 år gammel. De hadde en sønn på 4 år.
Fasmer-gården i Strandgaten 129. (Tegning av Peder Haugen ca 1900 etter J.F.L Dreiers original fra ca 1810. Privat eie. Foto: May Lis Ruus)
Huset ble i en takstforretning i 1807 beskrevet slik (med en lett forenklet skrivemåte): Et tømret våningshus på to etasjer med kvist, inneholdende 10 værelser og kjøkken. 22 vinduer, under huset to hvelvede kjellere. Fra dette hovedhus; en trappesval til et i øst liggende tømret tverrhus på to etasjer. I dettes underste etasje; et bryggerhus med innmuret kobberkjel. I anden etasje; 2 værelser med 8 vinduer og kjøkken. Umiddelbart ved dette; et toetasjers materialhus. Nede i gården til Vågen; et pakkhus på to etasjer, 50 alen langt og 14 alen dypt, inneholdende 5 pakkstuer, 5 loft, 1 kontor med et vindu, 2 vinder. På den nordre side av våningshuset; et mindre hus, også på to etasjer med kvist, 3 værelser og kjøkken. I øst for dette; et pakkhus med 2 pakkrom, 2 lofter og vinde.
Det ble taksert til 6630 speciedaler (specie er riksdaler i sølvmynt).
En del av husets utsmykning og interiør er fredet, og utstilt i Rasmus Meyers samlinger i Bergen.
Carl Gustav Blumenthals veggmalerier fra Fasmer-slektens hus i Strandgaten 129 er bevart og kan sees i Rasmus Meyers samlinger i Bergen. (Foto: May Lis Ruus)
Jan ble hollandsk generalkonsul i 1780, etter sin fars død.
Karen døde 50 år gammel i 1790, og Jan H. Fasmer døde året etter, i 1791 etter et kort sykeleie, 63 år gammel. Også han ble gravlagt i Nykirkens kjeller, i Fasmers familiegrav.
Alvøen er et av landets eldste og best bevarte industristeder, og på stedet lå Alvøens Papirfabrik, som ble grunnlagt av Fasmer-slekten. Gjennom 184 år produserte Alvøen finpapir og pengeseddelpapir til Norges Bank, fra 1797 til 1981.
Men historien spenner lengre tilbake. Allerede i tidlig kristen tid lå gården under kongsgården Alrekstad, og senere ble den krongods. Da var det en kornmølle ved den brusende fossen, som ble benyttet av de lokale bøndene.
Gammel møllestein i Alvøen. Foto: May Lis Ruus
Fra forlening til privat eie
Alvøens industrihistorie begynner i 1626 da lesemester ved Latinskolen i Bergen, Hans Søffrenssøn fikk Alvøen i forlening, det vil si at inntekter fra gården var hans lønn. Sammen med borgermester, kjøpmann og skipsreder Claus Ratken og Jochum Bunde fikk de i 1626 kongenlig confirmation og stadfæstelse til å få bygget en mølle som kunne gavne allmennheten. Ratken var også den som for egen formue fikk bygget Nykirken i Bergen, og den sto ferdig i 1622.
Samme år søkte Søffrenssøn, Bunde og Ratken kongen om å få bygge en kruttmølle.
Siden Bergens borgervæpning var blitt etablert i år 1600, kunne borgermester Ratken sikre Alvøen Krudtværk bestillinger. Soldatene i borgervæpningen skulle ha krutt, kuler og bly i sine hus. Det var urolige tider, og også defensjonsskipene skulle utstyres med krutt til sine kanoner og skytevåpen.
Alvøens kruttmølle og kornmølle var viktige for folks dagligliv og for samfunnet som helhet.
Men i 1631 sprang kruttmøllen i luften, og kornmøllen brant ned.
På det tidspunktet var det den formuende Anne Richardsdatter i Bergen som hadde overtatt Ratkens del av Alvøens møller. Hun hadde først vært gift med Cornelius Olsen, og da han døde, giftet hun seg med Ratken. Da kuttmøllen ekspolderte, var det hun som sto som eier, så Ratken må ha vært død før 1631.
Anne ble kalt Pet-Ane (Pett-Anne; tante eller gudmor). Hun ble hedret av sine bysbarn som «gudmor og tante» til en hel bydel. Hun må ha vært godt likt og avholdt av alle, og at hun var en ruvende forretningskvinne har ikke blitt holdt imot henne.
Anne lot seg ikke skremme av eksplosjonen. Et halvt år senere, i februar 1632, ble hun eier av Alvøen, med hus, jord, åkere, eng, mark, lutter og lunder, fiskevann og fegang, innmark og utmark.
Anne hadde en forvalter til å ta seg av 20 dyr av storfe, og hun fikk kornmøllen gjenoppbygget. Til tross for at det var stor etterspørsel av krutt, ble ikke kruttmøllen bygget opp igjen.
I Bergen hadde Anne hus med sjøboder, fem bortleide hus. Huset hennes lå ved Nykirken, og allmenningen utenfor var oppkalt etter henne; Peti Annas Almenning, og bryggen ble kalt Petanebryggen.
I 1645 flyttet Anne til Alvøen, og bodde der de siste årene av sitt liv. I 1653 blir hun omtalt som salig. Hun ble gravlagt i Nykirken.
I sitt første ekteskap hadde Anne tre barn; Gierche (–1669), Joris (–1668) og Richard.
I sitt andre ekteskap hadde hun også tre barn; Anne (ca 1597–1686), Wilchen Clausen Ratken og Thomas Clausen Ratken (–1668)
Petanebryggen på Strandsiden i Bergen (Foto: ukjent, ubb-bros-01477)
Anne Richartsdatter fikk med sin første ektemann, Cornelius Olsen, tre barn; Gierche, Joris og Richard.
Richard Cornelison ble rådmann i Bergen. Han var en rik mann, med hus og grunner verdsatt til 7230 daler, og annen formue til 1700 daler. Bare to andre borgere hadde større formue enn ham på den tiden.
Joris Cornelison hadde betydelig mindre enn sin yngre bror. Han hadde i 1645 måttet løskjøpe seg fra Tyrkia, og brukte med det opp alle sine midler. Han bygget seg opp igjen, og i 1657 var han ikke verd mer enn 1720 daler. I 1647 var han i slagsmål i sin mors bod og gård. Også hans sønn, Claus, var innblandet i et større slagsmål på Kongshavn.
Joris ble Alvøens nye eier. Hans halvsøster fra morens andre ekteskap med Ratken, Anne Clausdatter, eide halvparten, men Joris kjøpte henne ut.
Senere ble det en rettstvist der Anne Clausdatter mente at den var solgt av hennes avdøde ektemann uten hennes vitende og samtykke. Retten ga henne medhold, og tilkjente henne ny odelspart i Milde gård, som hun og mannen hadde kjøpt. Hun lot sine skoger på Store og Lille Milde bli fredet.
Alvøens eier Joris Cornelison ble 30. april 1668 gravsatt i Nykirken ved siden av sin salige mor Pet-Anes grav.
Gierche Cornelisdatter ble gift med Willads Madsen fra Ålborg. Han hadde tatt borgerskap i Bergen i 1625, og ble begravet i Nykirken i 1669.
De fikk fem barn, og datteren Maren Willadsdatter, født 3. desember 1636, ble gift med Hendrich Jansen Forman, født 1624.
Fra Maren stammer slekter som Fasmer i Alvøen, Janson på Damsgård, Ibsen (Henrik), Sem og Kroepelien.
May Lis Ruus 