Harmonistene og kvekerne

Om bord på De Zee Ploeg var det rundt 100 passasjerer som tilhørte religiøse sekter, og skulle reise til Amerika for å slå seg sammen med kvekere og harmonister som hadde utvandret tidligere. I 1825 reiste den første gruppen av utvandrere fra Norge. De antas å ha reist etter påvirkning av De Zee Ploeg-emigrantene som var i Norge. 

Nord-Tyskland var luthersk, med puritansk strenghet, disiplin og arbeidssomhet. Sør-Tyskland var katolsk, med fromhetsidealer, men også med mer livsutfoldelse.

På 1700-tallet vokste det frem flere pietistiske bevegelser, separatister. Kvekere og harmonister dannet sine egne samfunn i Amerika, der de kunne leve slik de ønsket, uten innblanding fra kirke og stat i hjemlandet.

Tidlig på 1800-tallet fikk pietistene stadig flere tilhengere, særlig på landsbygden. Tilhengerne stod i opposisjon til kirkelige og politiske autoriteter. De trodde på likhet og jevnbyrdighet, at ingen skulle stå over andre, og ville ikke underkaste seg noen.

Pilgrimer (Foto: Shutterstock)

 

Harmonistene/rappistene

Johann Georg Rapp (1757-1847), fra Iptingen, Württemberg. (Fritt, fra Wikipedia)

Johann Georg Rapp fra Württemberg ble leder for harmonistene, eller rappistene, som de også kalte seg. Inspirtert av tidligere filosofer begynte han å holde prekener, og fikk snart en tilhengerskare. Han og gruppen hans brøt med den luthersk-evangeliske kirken i 1785. Rapp ble fengslet i to dager, ble truet med landsforvisning, og bannlyst fra møter.

I 1802 hadde separatistene 12 000 tilhengere, og myndighetene i Württemberg så på dem som en stor trussel for samfunnet. De konfiskerte separatistenes bøker og innkalte Rapp til avhør. Da han ble frigitt i 1803, ba han sine tilhengere om å følge ham til Amerika. Snart hadde 800 fulgt ham, men mange av de 12 000 tidligere tilhengerne lot seg skremme av myndighetenes sanksjoner.

Grunnla tre byer
I Pennsylvania grunnla Rapp den religiøstkommunistiske kolonien Harmony Society i 1805. Medlemmene måtte la alle sine eiendeler være felles, og de måtte underkaste seg Rapp og hans ledere. I 1807 ble det innført sølibat for i et forsøk på oppnå renselse til det kommende tusenårsskiftet. Rapp mente at sølibat var moralsk overlegent ekteskap.

Kart over Harmony i 1833 (Bilde: fritt, fra Wikipedia)

Rapp så på Napoleon som antikrist. Rappistene var ikke-voldelige pasifister, som trodde at Kristus ville vende tilbake i deres levetid. De levde etter en bokstavelig tolkning av Det nye testamente.

I 1814 solgte harmonistene byen Harmony til en annen sekt, for ti ganger mer enn det Rapp hadde betalt for landområdet. Hele samfunnet flyttet vestover til Indiana, der de bygget opp et nytt samfunn, også kalt Harmony. Ti år senere brøt de igjen opp, solgte byen til en annen leder av et utopisk samfunn. Rappistene flyttet denne gangen tilbake til Pennsylvania, og grunnla byen Ökonomie.

Levesett
I disse byene levde fire til seks personer i et hus sammen med sine familier. Selv ektefeller skulle leve som bror og søster, siden sølibat var den største dyd. Det hendte også at de bodde i rene manns- og kvinnehus.

Harmonistene brukte enkle klær, av materialer de tilvirket selv. På bededagen brukte de finere klær, som silke. Klærne kunne variere i farge, men snittet var nokså likt. Kvinner hadde ankelside kjoler og kyser, og menn hadde bukser, skjorte og vest, samt hatt.

Arbeidsliv
Alle medlemmene hadde sin plass i det felles arbeidslivet, enten innen handel eller håndverk. Kvinnenes ansvarsområde var tekstil og jordbruk. Kvekerne hadde møller og fabrikker, og brukte teknologi som var tilgjengelig, som dampmaskiner. Sølibatprinsippet gjorde at det ble stadig færre medlemmer i sekten, og de hentet inn arbeidskraft utenfra.

Profeti
Rapp hadde en profeti om at Kristus skulle vende tilbake til Jorden 15. september 1839, og da det ikke skjedde, var det mange som forlot samfunnet hans, og slo seg sammen med en annen sektleder.

Rapp bodde der til han døde 89 år gammel i 1847. Etter hans død var det flere som forlot harmonistene i skuffelse over at Rapps profeti om Kristi tilbakevendelse ikke hadde slått til, men de som ble igjen fikk byen til å blomstre, og lønnsomheten til å øke enda mer. Over tid tillot ikke gruppen flere nye medlemmer, og de gikk i en mer forretningsmessig og tilpasningsdyktig retning. I 1906 ble landområdet solgt av de gjenstående medlemmene.

Mange av bygningene er bevart, og alle de tre samfunnene Rapp grunnla er erklært som National Historic Landmark Districts.

Kvekermøte på 1700-tallet (Bilde: Shutterstock)

Kvekernes historie

Vennenes samfunn (eng. Society of Friends) er protestantisk kirkesamfunn, som ble stiftet ca. 1650 i England av George Fox. Bevegelsen bredte seg raskt i England, Irland og Nord-Amerika. Kvekerne var idealister, og levde etter likeverdighetsprinsipper.

De hadde ikke presteskap, men stille møter. Den som kjente seg kalt av ånden, kunne tale, ellers forblir man stille. De var pasifister. Av religiøse grunner nektet de å avlegge ed for verdslige myndigheter. De tok ikke av seg hatten for noen, og sa du til alle.

I løpet av et par årtier ble mer enn 13 000 kvekere fengslet. Onde tunger kalte dem quakers, skjelvere.

Kvekeren William Penn grunnla i 1682 kolonien Pennsylvania med full religionsfrihet. Han vervet også mange tyske kvekere til kolonien sin. Den første gruppen fra Tyskland dro i 1683, og grunnla byen Germantown, som ble en del av Philadelphia. I 1688 avla de en prinsippiell protest mot slaveriet i Sørstatene.

I 1709 var det en stor utvandringsbølge til Philadelphia, blant annet fra Schwaben. Utvandrerne skrev brev til slekten hjemme, og fortalte om om mulighetene i den nye verden. Utover 1700-tallet økte befolkningen i Tyskland, og dette førte til fortsatt utvandring.

Kvekerne i dag
Kvekerne avviser alle ytre autoriteter, har ikke noe presteskap, ingen kirkelære og har ikke dåp og nattverd. Kvekerne er kjent for sin sosiale og humanitære innsats. De er pasifister og har alltid nektet å avlegge ed og å gjøre krigstjeneste. De har ellers vært opptatt av religionsfrihet, motstand mot slaveriet og hjelp til fanger.

Antall kvekere i verden er anslått til ca. 273 000, derav ca. 112 000 i USA. Det er ellers mange kvekere i England og Wales, samt i Kenya.

I Norge
I Norge går kvekersamfunnets historie tilbake til 1818. Mange av de første norske utvandrerne til USA var kvekere fra Tysvær, og der står det eneste eldre intakte forsamlingshus for kvekere i Skandinavia. Det finnes i dag fem menigheter/andaktsgrupper med til sammen ca. 140 medlemmer.

Kilder

  • Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
  • Artikkelen De tyske emigranter i Bergen 1817–18 av Ingrid Semmingsen, BHFS nr. 75/76 1976
  • Wikipedia: George Rapp
  • Store norske leksikon: separatisme
  • Store norske leksikon: kvekere (Kvekere. (2018, 20. februar). I Store norske leksikon. Hentet 3. april 2019 fra https://snl.no/kvekere)

May Lis Ruus 2019

Bakgrunnen for utvandringen

Hvorfor valgte De Zee Ploeg-emigrantene å bryte opp fra det livet de var vant med, og begi seg ut på en farlig ferd til et ukjent sted? Det var mange årsaker til utvandringen. Uår og sviktende avlinger som førte til hungersnød, dyrtid etter krigsårene, myndighetenes vanstyre, høye skatter og arbeidsledighet. Og rekruttering fra kvekere og separatister som hadde emigrert tidligere, og bygget opp samfunn i Amerika.

Det verserte rykter om at man fikk gratis reise fra Amsterdam til Amerika, gratis mat og brensel om bord på skipet, og fri jord når man kom frem.

Men det var ikke så enkelt. Reisen var ikke gratis. Fraktprisen kostet en årslønn per person, og når de kom frem ble det «solgt» til arbeidsgivere på slavekontrakter som kunne vare i opptil syr år.

Emigranter (Shutterstock)

 

Historie

Kong Fredrik I av Württemberg (fritt)

Baden-Württemberg, som før lå under regionen Schwaben, var i hundrevis av år delt inn i mindre grevskap, eller hertugdømmer. Fredrik 2 var hertug av Württemberg 1797, og da han fikk kongetittel i 1806, ble Württemberg et kongerike.

Kongedømmet Württemberg ble med i Rhin-forbundet, som en av 16 tyske småstater. De ble allierte med Napoleon, og fikk fred og beskyttelse. Til gjengjeld måtte de stille med soldater mot Preussen, Østerrike og Russland. Soldatene ble vervet frivillig eller tvangsutskrevet.

I 1813 vendte Fredrik seg mot Napoleon, som led et avgjørende nederlag. I 1814 hørte Württemberg med i det tyske forbund, og de tyske konge- og hertugdømmene var selvstendige stater.

Kong Wilhelm I av Württemberg (fritt)

Da Fredrik døde i 1816, overtok hans sønn Wilhelm 1. Det var hungersnød og uår etter kriging og dyrtid, og Wilhelm 1 igangsatte reelle forhandlinger om styresettet. Men myndighetenes hjelpetiltak førte ikke til bedring tidsnok.

Det førte til en stor utvandringsbølge våren 1817.

 

Brytningstid

På slutten av 1700-tallet skjedde det en banebrytende omveltning innen produksjonen av varer og mat, den industrielle revolusjon.

Tradisjonelt ble størsteparten av produksjonen utført av mennesker som arbeidet alene eller i små grupper  (bondefamilier eller håndverksmestere med svenner og læregutter). Drivkraften var muskelkraft eller vannkraft (møller), og redskapene var enkle. Målet var å dekke sine egne behov, eller en liten krets av kjøpere som stort sett var kjent.

Stråhatt-verksted i Tyskland (Shutterstock)

Med den industrielle revolusjon ble den karakteristiske produksjonsformen «fabrikkmessig», det vil si at opptil flere hundre mennesker arbeidet sammen under felles ledelse. Det ble tatt i bruk mekanisk drivkraft (for eksempel dampmaskiner) og arbeidsmaskiner. Varene ble produsert i store mengder for salg til et stort og ukjent publikum.

På begynnelsen på 1800-tallet var arbeidslivet i Syd-Tyskland fremdeles tradisjonelt, og det ble vanskelig å imøtegå konkurransen fra andre tilbydere som kunne selge varer rimeligere, som tekstil- og metallvarer. Høye skatter og tidkrevende pliktarbeid tynget både håndverkerne og bøndene, og det var vanskelig å livnære seg. De hadde liten innflytelse mot eliten av stormenn som styrte, og misnøyen mot myndighetene økte. Uår førte til stor arbeidsledighet i vindistriktene.

Verst var året 1816. Alle avlingene i landbruket sviktet, og det ble en alvorlig matmangel, som førte til hungersnød. En annen stor drivkraft for utvandringen var myndighetenes vanstyre. Det var høye skatter og avgifter, men ingen penger å betale med. Bøndene følte at de ikke ble hørt, og håndverkerne hadde liten innflytelse. Når de sendte klager, fikk de ikke svar.

Høye skatter og pliktarbeid var en stor byrde. Illustrasjonsbilde. (Collection of Maggie Land Blanck – fritt)

 

Utvandring

På 1700-tallet blomstret den pietistiske bevegelse, og nye impulser innenfor filosofi, vitenskap, humanisme og politikk  strømmet frem i opplysningstiden. I Amerika var borgerrettigheter og likhet nedfelt i Frihetserklæringen i Nord-Amerika i 1776.

Men stor befolkningsvekst i Tyskland på 1700-tallet førte til utvandring. Gårdene var ofte små, og hadde ikke utkomme nok til å brødfø mange. Eiendommene kunne ikke stykkes opp til yngre søsken, og derfor var det mange som emigrerte.

Mange hadde allerede tatt farvel med familie og venner som emigrerte. (Collection of Maggie Land Blanck – fritt)

Utvandringen hadde gått østover på Donau til Østerrike-Ungarn, Polen og Russland, og vestover til Amerika. Særlig hadde kvekere og separatister utvandret, for å bygge opp egne samfunn der de kunne utøve sin religion.

I Amerika var det fri innvandring, og man kunne betale reisen på kreditt og arbeide det inn igjen ved å inngå arbeidskontrakter i Amerika. Dette ble kalt redemptioner-systemet, og var rene slavekontrakter som man ble bundet på i opptil syv år. Men det ga fattige en mulighet til å ta med seg familien sin og reise, i håp om bedre kår for fremtiden.

I en periode var det utvandringsforbud fra Württemberg, men da det ble opphevet i 1815, var det mange som reiste.

I årene 1801-1805 reiste 17 500 personer fra Württemberg. Mange av disse var medlem av en religiøs-kommunistisk menighet som kalte seg rappister, eller harmonister. Andre var kvekere. Fra 1807-1815 var det igjen utvandringsforbud, men da det ble opphevet, var det en stor mengde mennesker som brøt opp og emigrerte. Trolig oppimot 20 000 reiste mellom 1816 og 1817.

Avreise (Illustrasjonsbilde. Collection of Maggie Land Blanck – fritt)

• • •

Kilder:

 

May Lis Ruus 2019

Opptakten til De fremmede

Historien om emigrantskipet De Zee Ploeg som skulle til Amerika men havnet i Bergen, hadde jeg såvidt kjennskap til for flere år siden. Men da jeg våren 2017 fikk høre mer om hendelsene, kom ideen til å dramatisere den i bokform. 

Byturen min 27. april 2017

Det var en mild, men regnvåt vårdag i slutten av april 2017 at jeg hadde en avtale med min venninne Marianne Rieber i Bergen sentrum. Vi skulle ta en lunsj sammen, og møttes på Godt Brød i Vaskerelven. Mens vi spiste rundstykker og drakk varm sjokolade, snakket vi litt om hva vi hadde gjort siden sist.

Marianne fortalte at hun var med på planleggingen av et arrangement de skulle ha, i forbindelse med skipet familiens stamfar kom til Bergen med. Den kommende høsten ville det være 200 år siden emigrantskipet De Zee Ploeg søkte nødhavn utenfor Skjelanger, og ble slept inn til Bergen. De skulle ha en markering for etterkommerne av slektene som ble værende i Bergen.

Jeg lyttet fascinert da Marianne fortalte om 8-åringen Paul Gottlieb Rieber, og hans skjebne. Gutten overlevde den fatale sjøreisen og tiden etterpå. Han ble læregutt på Bryggen og bodde på loftet sammen med en mann som drakk mye. Det var et hardt liv for en ung gutt. Etter noen få år reiste Paul tilbake til hjemstedet i Tyskland, og gikk til fots store deler av veien. Han fikk se igjen hjembyen som familien hadde forlatt. Men han savnet sine søstre i Bergen, og vendte tilbake. Som voksen bygget han seg opp, og gjorde det godt som kjøpmann.

Jeg hadde lest om skipet, husket jeg. I forbifarten og innimellom mens jeg gjorde research for annen skriving, men jeg visste ikke mye om det.

Dette bildet fra boken Bergen Bys historie bind II avfotograferte jeg i 2016.

 

Bilder i hodet

Da jeg kom hjem den dagen, lette jeg frem noen lokalhistoriske bøker og googlet. Kort og faktamessig ble de grusomme hendelsene beskrevet. Storm, ulykker, sult, sykdom og en kaptein som gjorde alt verre.

Dramatikken tegnet seg som bilder for mitt indre blikk. Jeg så dem for meg. Jeg kjente håpløsheten og avmakten i lasterommet der menneskene led seg gjennom timer, dager og uker. Uten å få nok mat. Uten å få gå opp på dekk og kjenne vinden mot ansiktet.

Jeg tenkte på hvordan passasjerene virkelig hadde det om bord. Mer enn 560 mennesker, som etter nødsår hadde forlatt alt de kjente, alt de hadde kjært, og lagt ut på en farefull ferd og mot en ukjent fremtid i et fremmed land. Farene var mange for dem som utvandret. Kaperskip, uvær, sykdom.

Men for disse menneskene skulle den største trusselen bli en tyrannisk kaptein, som holdt fyllefester for seg og mannskapet og utsatte avreisen i tre måneder. Emigrantene kom seg bare til Nordsjøen. En storm tok masten og riggen, men kapteinen unnlot å få satt opp nødmasten de hadde om bord. Skipet drev for vær og vind. To skip tilbød hjelp, men kapteinen takket nei.

Passasjerene var syke, sultne, tørste, redde. Mange døde. Det skjedde ulykker. Og kapteinen var hensynsløs, truende og voldelig. Vitnesbyrdene fra passasjerene som gjenfortalte hendelsene var knapt til å tro.

Da redningen endelig kom, var det på ingen måte over. Nå var de fremmede i en ukjent by, i et fremmed land, som hadde sine egne utfordringer etter de dårlige årene. Og fremdeles var mange av emigrantene syke, skadde og døende.

Jeg ble oppslukt av den dramatiske historien. Jeg ville vite mer, og jeg visste at jeg ville skrive om den.

Foredrag

Foredrag om De Zee Ploeg på Bergen Byarkiv 5. september 2017 (Foto: MLR)

Bergen Byarkiv skulle ha foredrag om De Zee Ploeg den 5. september 2017. Det måtte jeg få med meg. Marianne skulle også.

Det var typisk bergensvær med sidelengs regn da jeg gikk i de våte gatene. Det var ikke vanskelig å se for meg hvordan emigrantene må ha hatt det nøyaktig den dagen for 200 år siden da de befant seg i en storm ute i havgapet.

I den fullsatte salen satt jeg ved siden av Marianne. Det var interessant å høre på foredraget. Vi fikk se en liten film, og bilder. Byarkivet hadde til og med lagt frem protokollen som hjelpekomiteen i Bergen hadde skrevet, da myndighetene fikk ansvaret for å hjelpe over 550 mennesker i nød.

Skjermbilde fra Bergen Byarkivs Facebook-side 5. september 2017
Den originale protokollen til komiteen i Bergen som skulle hjelpe de fremmede. (Foto: May Lis Ruus)

Vi kunne gå frem og se protokollen. En tykk bok innpakket i tøy. Med sirlig skrift hadde embedsmennene skrevet rapport hver gang de hadde møte, og på grunn av dem er menneskene på De Zee Ploegs skjebne kjent.

Marianne presenterte meg for Christian G. Rieber, som også stammer fra 8-åringen Paul Gottlieb, og jeg slo av en prat to lesere av bøkene mine.

Noen uker senere fikk jeg referat og bilder fra De Zee Ploeg-markeringen fra Marianne. De hadde en fantastisk kake laget som skipet, og alt på den var spiselig. Det var skuespillere som opptrådte. Skuespiller Lykke Kristine Moen spilte en av de unge mødrene som ba om mat til sitt barn, men ble hundset av kapteinen. Hun la ut et bilde på Facebook, og det var utrolig inspirerende.

Bøker om De Zee Ploeg.

Senere på høsten fikk jeg en bok av Marianne, som jeg ikke hadde lyktes å få fatt i selv. Den handlet om De Zee Ploeg og hvordan det gikk med de forulykkede i Bergen.

Jeg brant etter å begynne å skrive De fremmede, men hadde kontrakt på en bokserie, og måtte skrive den ferdig. Så jeg måtte dempe skrivefeberen, men visste hva mitt neste prosjekt skulle være.

De fremmedes tur

Sommeren 2018 tok jeg beslutningen. Tiden for De fremmede var inne. Jeg måtte skrive den dramatiske historien. I tankene lusket min nye hovedperson. Siden jeg skulle dramatisere hendelsene, ville jeg fortelle den gjennom en oppdiktet ung kvinnes øyne. Hun fikk navnet Hedda, etter et tegneserieblad fra barndommen min. Hedda fra Lykkedalen handlet om emigranter på 1600-tallet.

Hedda Fischer fikk en familie. De fikk navn, og en bakgrunnshistorie. Gjennom henne var jeg klar til å sette meg inn i de vanskelige kårene som fikk dem til å reise fra sine hjem i Tyskland, og til å stige om bord i De Zee Ploeg. I fantasien skulle jeg ta innover meg hvordan deres opplevelser.

En skisse jeg tegnet som ble passert på et foto fra Herdla. Familien Fischer ser utover havgapet etter at skipet har søkt nødhav på Skjelanger.

 

Lydserie

Men jeg ville ikke skrive det som en bok. Jeg ville skrive det som en serie, med episoder og sesonger. Det hadde jeg brent for siden 2013. Jeg har sett TV-serier i mange år, og husker fremdeles hvordan det var på begynnelsen av 2000-tallet da vi måtte vente på en ny episode av action-serien 24, med de ulidelig spennende cliffhangerne. Jeg liker serier med fortsettelse, det å følge en historie i episode etter episode, og å håpe på en ny sesong når den er slutt.

Det er ikke så lett å få til i bokverdenen, men kanskje i Storytel?

Jeg sendte en mail til Tomas Algard, som var forlagssjef i NorskeSerier i årene jeg skrev Nattmannens datter. Nå var han i Storytel.

Vi mailet frem og tilbake om mulighetene for å skrive noe eksklusivt for Storytel, noe som ikke var bok først. Han sa at svenske Storytel holdt på med det, og han ville gjerne ta imot et manus fra meg med tanke på Storytel Original.

Så snart jeg var ferdig å skrive siste bok i Papirslottet, begynte jeg på De fremmede sesong 1. Bildet av Lykke inspirerte fremdeles, og jeg ønsket henne som innleser. Jeg hadde sett henne i TV-serien Aber Bergen og synes at hun passet til å gi stemme til min Hedda Fischer.

Det ble ikke mulig å skrive en lydserie som ble publisert som en Storytel Original, den norske Bokavtalen hindrer det. Så det blir lydbok istedet. Men reglene vil nok bli endret med tiden, vi er bare for tidlig ute.

Sult som inspirasjon

Jeg rakk knapt å komme i gang med skrivingen før jeg fikk blindtarmbetennelse og ble innlagt på sykehus. Med smerter og uten mulighet til å gå noen steder, tenkte jeg på Hedda og de andre som var henvist til et lasterom og ikke kunne gå ut og få frisk luft eller bevege seg fritt der de ville.

Mens jeg ventet på operasjonen og måtte faste, kjente jeg på kroppen hvordan det var å være sulten og ikke få verken vått eller tørt på et døgn. Og De Zee Ploeg-emigrantene måtte holde ut i hele fire dager uten vann og mat. Tre–fire dager er det lengste et menneske kan gå uten vann.

Sent på høsten leste jeg i Bergens Tidende at historien om historien om De Zee Ploeg også skal bli teaterforestilling på Den nationale scene i Bergen. Jeg kjøpte billetter så snart de ble lagt ut, og i mai skal jeg se stykket med familien min, og Marianne og venninnen Irene. Det blir spennende å se Dns’ storsatning, så det gleder vi oss til.

Inspirasjonsstrømmer

Desember kom, jeg var bra igjen, og juleforberedelsene gikk for lut og kaldt vann mens jeg skrev. Inspirasjonen strømmet til fra alle kanter. Som på julemarked i byen. Det ble til en fin scene om Hedda, Albert og familien som ble skrevet inn i 1. episode av De fremmede.

En annen dag dro Marianne og jeg ut i havgapet til Herdla, der det er satt opp et minnesmerke for De Zee Ploeg. Det var et fint sted, som den dagen vi var der, lå innhyllet i frost og rim. (Se egen sak om Herdla-turen)

Minnesmerket over De Zee Ploeg på Herdla. (Foto: May Lis Ruus)
På kirkegården utenfor Herdla kirke. (Foto: May Lis Ruus)

Så kom juleforkjølelsen, som varte i to lange uker, men skrivefeberen hindret meg i å holde sengen de dagene jeg var som slappest. Jeg tok kun skrivefri lille julaften og julaften, ellers jobbet jeg på med historien.

En fin julegave fra NorskeSerier/Cappelen Damm ble også til inspirasjon i De fremmede. Dette søte julekurv-hjertet ble skrevet inn da Hedda er på julemarked.

Tett på emigrantene

Første arbeidsdag i det nye året sendte jeg første sesong av De fremmede til Tomas i Storytel, og måtte smøre meg med tålmodighet mens de leste.

Dagen etter tok Marianne meg med på tur for å se familieklenodier Rieber-familien har. (Se egen sak).

Jeg fikk ta bilder av en modell av De Zee Ploeg. Jeg hadde allerede fått bilder av den fra Marianne, som jeg så på mens jeg skrev.

Veldig spesielt var det å se en 300 år gammel bibel som var om bord på De Zee Ploeg. Bibelen var fra 1705, tykk, stor og velbrukt. Allerede på sjøreisen i 1817 var den gammel, 112 år. Det var en av eiendelene som familien Rieber skulle ha med seg på sin ferd til Amerika.

Den var også verdifull. En bibel på den tiden kostet 8 riksdaler, mens en tjenestepike tjente 6 riksdaler. Selv om de nødstilte måtte gi fra seg det meste av sine eiendeler i Bergen mot å få hjelp, klarte de å beholde den verdifulle bibelen. Sammen med familien havnet den i Bergen, Norge. Og den er fremdeles i familiens eie.

Jeg berørte den såvidt, så nå har jeg tatt på noe som var om bord på De Zee Ploeg.

Jeg fikk også besøke familiegraven til Paul Christian Rieber, som var 8 år om bord på den skjebnesvangre ferden. Et velholdt gravsted, omkranset av hekk og belagt med skifer. Fire andre gravstener med slektninger var også stedt til hvile nær han som trosset sult, frykt, sykdom og sorg i sin oppvekst, og fikk et langt liv som satte dype spor etter seg.

Å kunne fordype seg i, og leve seg inn i denne dramatiske og gripende historien, er en ære.

May Lis Ruus 2019