Omtale og utdrag fra sesong 1

Et historisk drama basert på virkelige hendelser

I 1817 forlater 560 tyske emigranter sine hjem, etter krig og nødsår. Blant dem som mønstrer på emigrantskipet De Zee Ploeg er Hedda Fischer og hennes familie. Målet er Amerika, og håpet er en ny og bedre fremtid.

Avreisen trekker ut. Da de omsider kommer av gårde, får de kjenne vanskelighetene på kroppen.

Etter at skipet blir skadet i en storm i Nordsjøen havner de i Bergen, Norge. Byen har sine egne utfordringer etter uårene, og er ikke rustet til å ta seg av så mange mennesker.

De fremmede er basert på den sanne historien om skipet De Zee Ploeg, trolig den mest dramatiske hendelsen i Bergen på 1800-tallet. Vi følger menneskene tett på, med gleder og sorger, håp og motløshet. Men viljen til å klare seg står sterkere enn noe annet.

Drama / Historisk drama • Innlest av Lykke Kristine Moen

Lydføljetongen De fremmede av May Lis Ruus er utgitt av Cappelen Damm i 2019. Sesong 1 består av 10 episoder med tilsammen 10 timers spilletid.

Alle ti episodene vil bli utgitt som digitale lydbøker i løpet av våren 2019. Du finner dem i din nettbokhandel eller i CappelenDamm.no

Hver episode har en spilletid på ca 1 time, og veiledende pris er kr 49,- 

Utdrag fra De fremmede sesong 1 episode 1

Innen de nådde frem, var blåtimen over. Himmelen var mørk, og nordstjernen hadde fått mange venner.

Det var et etterlengtet glimt av lykke som fant Hedda da de gikk inn i landsbyen. I vinduene på bindingsverkshusene skinte det i vokslys og oljelamper. Det røk fra skorsteinene i de største husene, men de aller fleste hadde ikke tilgang til brensel, og Hedda skjønte at selv landsbyborgerne måtte spare veden til matlaging, ikke oppvarming.

Lukten av nystekte pepperkaker sivet ut fra bakergården, og slakteren holdt åpent, for Hedda så folk i de opplyste vinduene hans. Gjørtleren på hjørnet stod utenfor butikkdøren og snakket med vinhandleren ved siden av. De lo muntert mens de trakk jakkene sammen over brystet.

«Ta inn synet. Det kan være siste gang vi ser dette. Om et år har kanskje alle reist sin vei, og landsbyen ligger mørk og tom.»

Adelheids ord var nok ikke dystert ment, men Hedda innså at søsteren hadde rett. Det var en spådom med sannhet i seg.

På Sankt Nikolausaften var det julemarked i landsbyen. Fakler brant livlig og utallige lyset skinte fra alle lyktene som hang fra takene på bodene. Det luktet sot og voks og talg, etterlengtede dufter som før var dagligdags, men i disse dager sjeldne.

I bodene på torget solgte bøndene og småselgere klær, sko, krager, luer og hansker, broderte puter og klokkestrenger, primstaver og almanakker, husgeråd og redskaper, og vakre gjenstander i glass og keramikk.

Også selgekoner med varer i kurver og kremmere med håndvogner ropte ut varene sine. Med pelsluer og skinnjakker holdt de ut kulden i håp om å selge litt mer denne kvelden. Men fingrene som stakk ut av fingervantene var frostrøde.

«Se alt det gode de selger,» utbrøt Hedda og så på bakerkonens utvalg. Det var smultringer med strøsukker, sirupsnipper med mandel, tebrød med eggekrem og glaserte epler.

«Og karamellknekk og marsipankuler,» sukket Maike. «Jeg håper Sankt Nikolaus har vært her og fylt kurven sin.»

Judith snudde seg og så opp på søsteren. «Må Sankt Nikolaus kjøpe godteriet han skal gi til barna?»

«Nei, da,» fortet Adelheid seg å si. «Det er Guds belønning til dem som er snille, så godteriet er nok laget av englene i himmelen. Ikke sant, Maike?»

Storesøsteren sendte Maike et strengt blikk. «Kom nå, vi må finne et godt sted og stille oss opp så vi får sett Sankt Nikolaus.» Adelheid førte an forbi bodene og ut i hovedgaten.

Landsbyens innbyggere og egnens bønder flokket seg sammen langs hovedgaten, mens de ventet spent på Sankt Nikolaus og hans nifse hjelper.

Hedda og søsknene stilte seg opp utenfor et av de siste husene, der den gamle skomakeren bodde. Huset hans var mørkt, men i vinduet så Hedda noen småbarn som prøvde å se ut mens pusten deres gjorde glasset ugjennomsiktig.

«Jeg hører dem! Nå kommer Nikolaus og den stygge Belsnickel!» utbrøt Maike, og skubbet til Heine. «Ser du dem?»

Åtteåringen strakte hals, men måtte tre ut i den frosne rennesteinen for å se noe. Det tynne islaget ga etter, og støvelen hans ble fuktig. Hedda håpet at han ikke ble våt igjennom.

Adelheid bar på Judith, som med store, blanke øyne skottet rundt seg. Den lille kroppen dirret lett av spenningen. Forgangen jul hadde brødrene skremt henne med sine redselshistorier om hvor gyselig uvesenet var. Ikke dyr, ikke menneske, men noe fra en ukjent verden.

Hedda strøk lillesøsteren over ryggen og smilte beroligende mot henne. «Bare la være å se på udyret.»

Gjennom stemmesurret hørtes med ett et vevert pling, og de fremmøtte snudde seg mot lyden. Så hørtes et til. Lyden var høy og klar, som om den stammet fra en kirkeklokke langt borte. Det tredje kom like etter.

Så lødet ras av støyende kubjeller, etterfulgt av hyl og skrik og brøl.

«Det er ikke bare ett udyr, men mange! Det er et helt opptog!» ropte en høy mann ved siden av dem.

«Det er … det er Krampus! Mange av dem!» ropte en annen.

«Krampus? Han er den skumleste av dem alle!» Den høye mannen gapte og så på sin unge kone.

Kvinnen prøvde å gripe fast i sønnen, som løp ut i gaten for å se. Gutten hoppet opp og ned i begeistring.

Høylytte, men frydefulle gisp bølget gjennom den ventende forsamlingen da opptoget nærmet seg. Noen småbarns forskrekkede hyl hvinte gjennom luften, og latter runget.

Selv Hedda kjente spenningen øke i kroppen mens hun skimtet Sankt Nikolaus’ lykt. Den røde kappen så ut som om den glødet i skinnet av lyset. Bispeluen raget høyt opp i luften og fikk mannen til å virke unaturlig høyreist. Bak ham blinket det i en lang rad med fakler.

Klokkeklangen kunne høres når Sankt Nikolaus hevet hånden og ristet på den. Selv på denne avstanden skinte klokken som om den var av gull.

Men hele tiden ble den himmelske kimingen forstyrret av de bråkete kubjellene.

Nikolaus fortsatte å gå med verdige, lange steg oppover gaten, mens hans lavtstående hjelpere holdt seg lydig bak ham.

«Der er han, Judith.» Adelheid hadde latter i stemmen. «Ser du Sankt Nikolaus? Han har en stor kurv med godteri! Du får nok smake.»

Maike snudde seg halvt mot Hedda. «Å, bare jeg ikke blir straffet for at jeg ikke kunne bibelverset utenat da jeg gikk for presten. Husker du jeg fortalte det? Hva tror du vil skje? Vil han kjenne meg igjen? Jeg vil ikke ha straff!»

«Jeg duppet av under en aftenmesse, så da er vi to som får kull eller ris,» mumlet Hedda, og kjente seg med ett tåpelig. Hun var ikke et barn. Men den spente stemningen hadde noe tyngende over seg.

Denne skikken var gammel, og man kunne le av den, men det var likefullt mye alvor i den. Gud belønnet de gode, djevelen straffet de onde. Det gjaldt å holde sin sti ren, og ikke minst, å være våken når Herrens ord ble forkynt.

Følget passerte torget, og tok fatt på den siste delen av gaten. De nærmet seg enden, der de skulle stille seg opp og la barna komme og motta sin dom.

Modige gutter løp ut i gaten og viste at de våget å berøre de demonlignende vesenene, og fikk rasende brøl tilbake. Folk lo.

Sankt Nikolaus var nesten helt fremme nå. Hans ansikt var hvitt som porselen, og halsen var usedvanlig lang. Det var klokkeren som var årets hellige mann, så Hedda. Blikket var rettet fremover, og han fortrakk ikke en mine mens han skred fremover med taktfaste steg.

Kling! Kling! Kling! lød messingklokken hans.

Svermen av vesener bak ham var alt annet enn behersket. De hoppet og spratt, svingte seg rundt, og styrtet frem mot folk, som hylte av skrekkblandet fryd. Uvesenene som hadde fakler holdt seg mer i ro i midten, og lot de andre spøke for landsbyboerne.

Noen barn gråt hysteriske, og foreldrene smilte overbærende, mens de prøvde å trøste.

Fakkelbærerne lignet den enslige tjeneren folk var vant til å se, Belsnickel. Det var syv stykker av dem, og det eneste Hedda kunne skimte, var de lodne pelsluene de bar. Men hun visste at Belsnickel hadde en pisk i hånden, som han ville slå etter de slemme barna med.

De uvesenene som befant seg ytterst var åpenbart krampuser. De var mye mer fryktinngytende enn villmannen Belsnickel.

De fleste av krampusene bar masker av dyreskinn, med påmalte hoggtenner og med store, svarte hull til øyne. Blodrøde tunger hang ut av kjeften og rakk dem nesten til brystet. Noen av dem hadde nøyd seg med å sote ansiktet med sverte eller kull, men de så ikke mindre skumle utav den grunn. Alle hadde store bukkehorn på hodet, og raggete skinnfeller på seg. Fingrene var lange, spisse klør, og de slo ut i luften mot folk mens de ristet på bjellene. Om armene deres hang lenker, som de av og til fikk til å rasle.

Det var virkelig noe av det mest skremmende Hedda hadde sett, og hun skjønte at både Judith og Heine var for små til dette.

«Kanskje vi skal …» begynte hun, men klarte nesten ikke å ta blikket bort fra de ville beistene.

De var så mange, og de var overalt. De brølte som rovdyr, ringte med kubjellene, og klukklo opp i ansiktene på de fremmøtte.

Og alle jublet, klappet i hendene og vinket begeistret.

Da en av krampusene stanset opp foran Judith og Adelheid, og slo etter dem med den store, stygge klohånden sin, satte Judith i et øredøvende, hvinende skrik. Med øynene hardt knepet sammen hylte hun det hun var god for.

Den stakkars gutten i krampuskostymet kvapp og hoppet bakover. Han rygget inn i en annen skikkelse, som veivet med armene og falt bakover. Han traff nesten en av belsnickelene, og fakkelen hans falt i bakken.

Latteren ble til forskrekkede utrop.

De andre udyrene rundt hoppet unna for ikke å få ilden på seg. I forfjamselsen falt en etter en ned på bakken, mens andre kom seg vekk.

«Det er Flemming!» ropte Heine med ett. «Flemming! Flemming!»

«Og Peter!» utbrøt Adelheid.

Maike pekte på en av skikkelsene i opptoget. «Og der er far! Han med fakkelen. Ser du, Judith?»

Først da sluttet Judith å skrike.

Flemming, Peter og en tredje ung mann lå på gaten rett foran Hedda og søsknene. Maskene hadde falt av dem, og de lo så tårene trillet. Resten av følget kom seg på bena, og de minnet om slukørede hunder som tuslet vekk med halen mellom bena.

Lattermild bøyde Hedda seg for å hjelpe opp stakkaren som hadde blitt skremt av Judith.

«Takk,» mumlet krampusen, og så ille til mote ut.

Hedda hadde aldri sett gutten før, så hun antok at han var fra Waiblingen eller en av de nærliggende landsbyene.

Flemming slo kameraten i ryggen. «Tenk at en fireårings hyl skulle ødelegge opptoget vårt,» skrålte han.

May Lis Ruus 2019

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s