De fremmede er blitt bok

De fremmede utgis i to bind av Cappelen Damm høsten 2022

De fremmede var den første romanen i Norge som ble skrevet for å utgis direkte på Storytel. Nå kommer den også ut i bokform, i to tykke bøker.

Den første boken har fått tittelen Reisen, og starter i Syd-Tyskland før familien Fischer ser seg tvunget til å forlate sitt hjem. Som mange andre vil de starte et nytt liv i Amerika. Seilasen blir strabasiøs, og de nesten seks hundre passasjerene på skipet De Zee Ploeg er i stor nød.

Den andre boken, Til Bergen, handler om når skipet søker nødhavn utenfor Bergen. Mange har omkommet, enda flere er syke, men prøvelsene er ikke over selv om de er reddet. For Bergen har ikke mulighet til å hjelpe så mange nødstilte mennesker.

Historien om emigrantskipet De Zee Ploeg er basert på virkelige hendelser. Etterkommerne av noen av emigrantene som ble værende i Bergen, lever i byen fremdeles og er kjente slekter som har gjort mye for byen i årenes løp.

Det er en gripende beretning om kanskje den mest dramatiske hendelsen i Bergen på 1800-tallet.

Historien fortelles gjennom hovedpersonen Hedda. (Bilder: Midjourney.com)
Bok 1 – Reisen

Omtale av bok 1 – Reisen:

I 1817 forlater 560 tyske emigranter sine hjem etter år med krig og nød. Blant dem er Hedda Fischer og hennes familie. Målet er Amerika, og håpet er en ny og bedre fremtid. Men skjebnens vinder fører skipet mot Norge – og Bergen …

Unge Hedda Fischer vokser opp i Syd-Tyskland i en familie som alle arbeider for en vingårdeier i distriktet. Men morens død, i tillegg til at landet er utarmet etter napoleonskrigene, gjør at de tar det samme valget som så mange andre: De vil utvandre.

Familien og Heddas unge venn, Albert, pakker sine få eiendeler og reiser til Amsterdam, der de mønstrer på skipet De Zee Ploeg.

Alle om bord får imidlertid snart merke at lykken ikke står dem bi. Uheldige omstendigheter forsinker avreisen, og kapteinen viser seg som en hard og nådeløs mann. Lenge før de har kastet loss, får Hedda og de andre kjenne de første prøvelsene på kroppen …

Bok 2 – Til Bergen

Omtale av bok 2 – Til Bergen

I 1817 forlater 560 tyske emigranter sine hjem etter år med krig og nød. Blant dem er Hedda Fischer og hennes familie. Målet er Amerika, og håpet er en ny og bedre fremtid. Men skjebnens vinder fører skipet mot Norge – og Bergen.

Etter å ha drevet for vær og vind i tre uker har det havarerte skipet nådd norskekysten. De medtatte passasjerene fortviler mens de venter på at myndighetene i Bergen skal hjelpe dem. Hedda krever å bli rodd i land utenfor byen. På de nakne lyngheiene bryter hun sammen, men får trøst og omsorg fra uventet hold. 

Omsider blir skipet tauet til Bergen, men passasjerene blir satt i karantene, og er ennå ikke i sikkerhet. Kapteinen tviholder på makten om bord, og prøver å alliere seg med byens innbyggere.

Hva skal til for at emigrantenes skjebne skal bli kjent, og vil bergenserne komme dem til unnsetning?

De fremmede 1 – Reisen er til salgs i dagligvarebutikker fra 14. oktober 2022, og bok 2, Til Bergen er i salg fra 18. november 2022. Bøkene kan også bestilles fra forlaget. https://www.norskeserier.no/serie/De%20fremmede

Tidløs blir på 18 bøker

I sommer skrev jeg siste bok av Tidløs, nummer 18. Det har vært en sann fryd å være med Malin på tidsreise. Jeg håper alle som følger serien er med til siste slutt. 🙂

Dette skrev NorskeSerier/Cappelen Damm da de publiserte at antallet var bestemt:

May Lis har allerede skrevet ferdig alle bøkene, og da redaktøren hennes leste den 18. og siste boken, skrev hun dette til May Lis: 

«Dette er og blir enestående, og her i siste bok har du overgått deg selv – den er og blir fullkommen i mine øyne. For en heidundrende avslutning på denne serien. Den er dypt gripende.» ❤️❤️

Så gled deg og nyt de siste bøkene om Malin og hennes forrykende tidsreise!

https://www.facebook.com/norskeserier/photos/a.334038733476/10158843318318477/

Det er 12 bøker i sesong 1, og 6 bøker i sesong 2

De fremmede er komplett på Storytel

De fremmede ble skrevet for Storytel, og ligger nå komplett på Storytel.

Nå er den også samler i to tykke bøker som  e-bok for dem som vil lese teksten selv.

Skjermbildet er hentet fra https://www.storytel.com/no/nn/series/48610-De-fremmede

De fremmede er et dramatisk stykke norgeshistorie, med sterke paralleller til vår egen tids flyktningesituasjon. Migranter som gir seg ut på havet i håp om å finne arbeid, utkomme og et verdig liv, men som blir utsatt for utbytting, grusomheter og katastrofer. Når de endelig blir reddet møter de mistenksomhet og motvilje.

De fremmede er basert på en virkelig hendelse. I 1817 gikk over 500 mennesker om bord i emigranskipet De Zee Ploeg i Amsterdam for å skape seg et nytt liv i USA. Det gikk flere måneder før de kom seg av gårde, og under landliggen ble provianten oppbrukt. Kapteinen viste seg snart som en hard og nådeløs mann.

Da de endelig reiste, var høststormene på havet en trussel. Allerede i Nordsjøen råket de ut for storm som tok masten, og skipet ble liggende og drive. Om bord ble forholdene stadig verre, med lite mat, udrikkelig vann og dårlige hygieniske forhold. Mange ble syke og flere og flere døde. Kapteinen gjorde ingenting for å bedre situasjonen, men utsatte emigrantene for enda flere påkjenninger.

Vindene tok det drivende skipet mot land, og de ble loset til Bergen. Men selv om passasjerene var reddet, var ikke vanskelighetene over.

Vi følger Hedda og hennes familie fra de forlater sitt hjem i en tysk by, til havnen i Amsterdam, sommeren med landligge og dramaet på sjøen, og mottakelsen i Bergen.

Heddas familie er oppdiktet, mens alle de andre er basert på faktiske personer som var med på skipet. Tidslinjen og hendelsesforløpet er noe forankret i fakta.

Fra 16. november 2020 slippes de to første episodene, og ny episode kommer en gang i uken frem til påske 2021. Hver episode er på en drøy time og det er totalt 20 episoder. Det er Lykke Kristine Moen som leser. 

Serien er komplett og avsluttet. 

Fjær-ML4

EBOK

Våren 2021 ble De fremmede også til ebok som kan leses pålesebrett som iPad, Kindle og kanskje mobil. De 20 episodene er samlet i to tykke bøker. 

 

Bok 1
(Skjermbilde fra Cappelen Damm. Klikk på linken under bildet for å få til siden den selges)

 

https://www.cappelendamm.no/_de-fremmede-1-may-lis-ruus-9788202712938

• • •

Bok 2

https://www.cappelendamm.no/_de-fremmede-2-may-lis-ruus-9788202712945

De fremmede er blitt ebok

Det historiske dramaet De fremmede ble skrevet eksklusivt for Storytel for lyd. Serien består av 20 timeslange episoder og er komplett til påske 2021.

Nå er den også blitt ebok, som kan leses på nettbrett. Hele serien er samlet i to bøker, og selges i nettbokhandler, blant annet hos cappelendamm.no:

Bok 1: Reisen

Bok 2: Til Bergen

I havgapet

Om man hadde stått på nordspissen av Herdla og sett utover havet den 25. september 1817, ville man få øye på et hollandsk pinkskip som kom seilende inn i leden. Det var preget av stormen som hadde tatt mast og rigg tre uker tidligere.

Lenger enn Skjelanger på Holsnøy kom ikke det hollandske skipet. Det måtte søke nødhavn i påvente av hjelp.

Det var ikke bare skipet som var merket av forliset i Nordsjøen. Om bord befant det seg over 560 nødstilte mennesker som hadde opplevd grufulle uker på sjøen. De var syke, svake og motløse. Mange hadde mistet sine kjære.

Ved Skjelanger gård ble emigrantene liggende i fire dager mens de ventet på at myndighetene skulle finne ut hva som måtte gjøres, og hvem som skulle dekke utgiftene.

Kapteinen oppsøkte den hollandske generalkonsulen, som i sin tur varslet myndighetene i Bergen om det nødstedte skipet som trengte reparasjon. Bergen stiftamt sendte samme dag brev til regjeringen og beskrev hva som hadde skjedd, og ba om råd om hva de skulle gjøre videre. De kommende dagene var det møter i Bergen, og det ble besluttet at skipet skulle taues inn til byen.

Skjelanger, nord for Bergen, torsdag kveld, 25. september 1817
Hedda kjente et forsiktig håp der hun stod ved relingen, omgitt av mennesker på dekk.
De Zee Ploeg lå strandet ved en vik. Sjøen var klar og ren, med sandbunn som ga vannet en blågrønn farge. Landskapet var karrig, med grå, forrevne berg og værbitte flekker med mose og lyng. Lenger inne på land kunne det skimtes marker med gress som hadde mistet sommerens friskhet.

Utdrag fra De fremmede, sesong 2

 

Vakker natur på Herdla.

 

Tur til Herdla

I desember 2018 dro Marianne Rieber og jeg til Herdla. Det var en nydelig, men kald dag, med klar luft og god utsikt ut mot havet der skipet De Zee Ploeg søkte nødhavn. Der er det sterke bånd til skipet, selv om det var et stykke unna det strandet.

Herdla museum har utstilling fra De Zee Ploeg, kirken har skipet som kirkeskip, og i en park står et minnesmerke over skipet og menneskene som var om bord.

Minnesmerket over De Zee Ploeg 

På et utkikkspunkt står bautaen «Det oppreiste mennesket», til minne om De Zee Ploeg. Minnesmerket er laget av av Linda Bønes og ble avduket i 1997.

Minnesmerket «Det oppreiste mennesket» på Herdla over de skibbrudne fra skipet De Zee Ploeg. (Foto: May Lis Ruus)

 

Minnesmerket er av granitt og har seks sider. På hver side er det et symbol:

  • Å søke ut (nye sjanser)
  • Stevne mot et nytt mål
  • Skipet på havet
  • Himmelretningene
  • Vindens munn (skål i stein)
  • Spiralen viser til fortid, nåtid og framtid

Minnesmerket på Herdla

Herdla kirke

I Herdla kirke er De Zee Ploeg kirkeskip. Modellen er laget av Knut Hanselmann, og den ble heist opp i taket den 22. september 2013. Den er et verdig minne om en av de største katastrofene på norskekysten, og på 1800-tallet i Bergen. (Les sak i Bergensavisen om kirkeskipet)

I følge boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn ble ingen av de døde fra skipet begravet fra Herdla kirke. Det er også uvisst om noen av emigrantene var på Herdla.

• • •

Kilder: Heftet 200-årsmarkeringen for De Zee Ploegs ankomst til bergen 1817–2017 og Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn

Tekst og foto: May Lis Ruus 2019

Fakta om emigrantskipet De Zee Ploeg 

 

Modell av De Zee Ploeg (Foto: May Lis Ruus)

Den store tilstrømmingen av emigranter skapte et nytt marked for de hollandske skipseiere, befraktere og skippere.

De Zee Ploeg (Sjøplogen) ble bygget fra 1803 og utover av Pieter Duyn, på oppdrag av verftseier og skipsbygger Engel van de Stadt (1746–1819). Sistnevnte var ordfører i Zaandam, der skipet ble bygget. Byggingen stanset opp etter noen år, da alle ressurser ble flyttet til bygging av Napoleons krigsflåte. Først i 1815 var skipet ferdig.

De Zee Ploeg var en pink, eller et fløyteskip, et tradisjonelt lasteskip. På grunn av sin lille kjøl kunne skipet gå i grunne farvann og i kanaler.

De Zee Ploeg ble før ferdigstillelsen forsterket sammenlignet med vanlige pinkskip. Den fikk en solid kjøl for å bli mer sjødyktig.

Modell av De Zee Ploeg (Foto: May Lis Ruus)

Pinken var bygget i eiketømmer og hadde tre master. Den var 42 meter lang (136 fot lang), 10 meter bred (32 fot bred) og drøyt 16 fot høy. Drektighet var 329 kommerselester, eller ca 700 tonn.

Da det ble bestemt at skipet skulle brukes til å frakte emigranter til Amerika, ble det bygget om, blant annet med en bysse i lasterommet der flesteparten av passasjerene skulle bo. Noen få, velhavende passasjerer bodde i kahytter. Akter på dekket var det en stor kahytt for mannskapet.

I september 1815 gjennomførte det en prøveseilas til Surinam med Jan Poul Manzelmann som kaptein, og de returnerte den 4. juli 1816.

På oppdrag fra befrakteren Handelshuis Zwichler & Comp. skulle De Zee Ploeg nå frakte 560 emigranter til Philadelphia, Amerika. Kaptein var Jan Poul Manzelmann, men han ble syk like før avreise, og hans sønn Heinrich Christian Manzelmann skulle overta som kaptein. Han hadde vært med på prøveseilasen.

Skipet satte seil i slutten av august, men råket ut for storm i Nordsjøen. Det klarte strabasene, men kom seg aldri til Philadelphia. I slutten av september endte De Zee Ploeg opp i Bergen, Norge. Selv om skipets historie sluttet der, var det ikke over for passasjerene.

Modell av De Zee Ploeg (Foto: Marianne M. Rieber)

 

Liste over mannskapet som var med på den siste ferden i 1817:

  • Kaptein Hendrich Christopher Manzelmann, 35 år fra Lübeck
  • Overstyrmann Hans Thomsen, 34 år fra Danmark, bosatt i Amsterdam
  • Styrmann Peter Sivers, 23 år fra Holstein
  • Båtsmann Johan M. Schönfeldt, 28 år fra Danzig
  • Tømmermann Carl Jachlin, 36 år fra Hannover
  • Jungmann HeinrichSchalinski, 21 år frs Memeln
  • Jahn H. Wischo, 20 år
  • Skriver/loggfører Johann Friedrich Strei, 21 år fra Württemberg
  • Skipslege Dr. Perschau, fra Baden
  • Kokk Jahn Hanssen, 23 år fra Amsterdam
  • Matros Heinrich Gründahl, 28 år fra det Hannoverske
  • Matros Arentz Helmers, 24 år fra det Hannoverske
  • Matros Jochum Ernst Braun, 21 år fra Pommern
  • Jörgen Nimrod, 28 år Libau
  • Kahyttsmatros Niels, fra det Hannoverske

• • •

Kilder

  • Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
  • Artikkelen De tyske emigranter i Bergen 1817–18 av Ingrid Semmingsen, publisert i Bergens Historiske Forenings skrifter nr 75/76 1976
  • Wikipedia: De Zee Ploeg

May Lis Ruus 2019

Amsterdam, Texel og den Heldern

De Zee Ploeg-emigrantene fra Sør-Tyskland  måtte til Amsterdam for å gå om bord på skip som skulle ta dem til Amerika. Først reiste de trolig et par dager på landeveien til Heilbronn, og derfra på flåter oppover elven Neckar til Amsterdam.

I første halvdel av mai kom De Zee Ploeg-passasjerne til Amsterdam. Formalitetene om reisen og betaling ble avtalt med handelshuset Zwissler & Co i Amsterdam ca 23.-25. mai. Deretter kunne de gå om bord.

Amsterdam på 1800-tallet. Utsnitt. (Maleri av Eduard Alexander Hilverdink – Jodenbuurt in Amsterdam, fritt)

 

Betingelser og pris
Vanlig fraktpris til Amerika for en voksen over 14 år var 170 gylden. Barn fra 4-14 år var det halv pris for, og barn under 3 år reiste gratis. Foreldrene ga av sin mat til disse. Fraktprisen tilsvarte en liten årslønn. De fleste hadde ikke råd til å betale reisen, men mange betalte halvparten før avreise, og skulle betale resten ved ankomst i Amerika.

De ca hundre kvekerne og harmonistene som var med på De Zee Ploeg håpet nok at deres trosfeller som hadde etablert seg i Pennsylvania skulle hjelpe dem med å betale reisen.

De emigrantene som ikke hadde noe å betale før avreise, måtte ta hele reisen på kreditt, og den kostet da 190 gylden for en voksen. Disse skulle gjøre opp når de kom frem, ved å inngå arbeidskontrakter i Amerika. Kapteinen fikk betalt av arbeidsgiveren, på vegne av handelshuset, som var befrakteren. Det kunne ta opptil 7 års arbeid å nedbetale fraktkostnaden.

Dette ble kalt redemtion-systemet, og det fungerte så lenge antallet emigranter ikke var stort. Men med den store bølgen av tyske emigranter våren 1817, brøt systemet sammen. Det var ikke nok arbeid til alle, og arbeidsgivere kunne ikke ta imot flere, eller betale for frakten deres. Derfor ble redemtion-systemet avsluttet sommeren 1817. Da lå De Zee Ploeg fremdeles i Holland, og usikkerheten med betalingen var delvis årsakene til problemene som fulgte for passasjerene. Noen av de fattigste emigrantene måtte vende om i Amsterdam og reise tilbake til hjemstedet.

Inkludert i fraktprisen var proviant for tre måneder. Kapteinen stod for innkjøpene, i samråd med noen av passasjerene. Det ble uenighet om mengde og typer proviant de skulle ta om bord.

I Amsterdam ble kapteinen syk, og hans sønn, den 36 år gamle Heinrich Christian Manzelmann skulle overta og føre emigrantene til Philadelphia.

Nederlandske skip ved Texel i 1671. Maleri av Ludolf Bakhuizen. (Kilde: Wikipedia, fritt.)

 

Den Helder og Texel
Den 31. mai 1817 var de fleste emigrantene kommet om bord på De Zee Ploeg, og kaptein Manzelmann seilte ut til kysten. Der ankret skipet opp ved havnen den Helder mens det ble tatt om bord proviant, samt enda flere passasjerer.

Havnen den Helder ligger utenfor øyen Texel ved Norsjøen. Skip som skulle på langdistanseseilaser ankret opp der og tok om bord proviant, last og noen ganger mannskap, og ventet på godt seilvær. Det kunne ligge opptil 150 skip utenfor den Helder og Texel. Det var for det meste handelsskip, men også krigsskip og hvalfangstskuter som lå der.

Den Helder og Texel var med sitt åpne landskap og nærhet til havet, et forblåst sted. Hyppige stormer skadet eller sank skip, noen ganger et titalls skip på en dag. Mange liv gikk tapt, og døde og vrakdeler skylte opp på Texels sandstrender. I desember 1660 gikk 100 skip tapt i en storm, og til sammen anslår man at mellom 500 og 1000 skip har sunket i området.

Det fantes et fort på Texel, som nok var en av de mest travle havner i tiden mellom 1500 og 1800. I 1824 åpnet den nordhollandske kanal, og Texel og den Helder ble mindre viktig. I tillegg kom damskipene, som ikke var avhengig av seilevind for å reise.

Men i 1817 lå emigrantskipet De Zee Ploeg her hele sommeren. Avviklingen av redemption-systemet skapte usikkerhet, for handelshuset var avhengig av å få pengene sine. Kapteinen hadde det tydeligvis ikke travelt med å komme seg av gårde. Han og mannskapet holdt stadig vekk drikkelag, og etter hvert som ukene gikk, spiste og drakk de nesten 600 menneskene som var om bord, av proviantlageret.

Emigranter på dekk. (Illustrasjonsbilde. Collection of Maggie Land Blanck – fritt)

Det ble uenigheter om påfylling av proviant som var gått med etter hvert som ukene gikk, og i slutten av juni var et utvalg av ti passasjerer sammen med kaptein Manzelmann i møte med handelshuset Zwissler & Co om den saken. Kapteinen la inn formell klage til handelshuset den 27. juli, der han hevdet å ha 565 passasjerer om bord (utenom barna som reiste gratis), og nesten ikke mer mat. Og fremdeles hadde de tre måneders seilas foran seg.

Først i august lettet De Zee Ploeg anker og forlot Texel.

Fakta i De fremmede
En del av dette er tatt med i De fremmede, men ikke alt. Annet, som er fakta og ikke er nevnt her, er tatt med.

Kilder:

  • Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
  • Wikipedia: Rede van Texel

May Lis Ruus 2019

De fremmede – basert på virkelige hendelser

Historien om emigrantskipet De Zee Ploeg er så dramatisk at det nesten overgår hva som er sannsynlig. Hva er fakta, og hva er oppdiktet?

Den historien jeg forteller i De fremmede er basert på virkeligheten. Jeg har tatt for meg små og store hendelser som skjedde om bord, og latt det bli fortalt gjennom en oppdiktet person, Hedda Fischer. Det som skjer med andre enn hennes familie, er fakta. 

De navngitte passasjerene var faktiske personer, og familierelasjonene og ting som skjedde med dem, er korrekte. Deres ord og bevegelser er dramatisert i historien, men enkelte utsagn er gjengitte sitater fra skriftlige kilder.

Kaptein Manzelmann er ikke fiksjonalisert, og ikke dramatisert. Han fremstår i kildene som en tyrann, og ble av passasjerene omtalt som en djevel. Med hyppig og uprovosert bruk av vold og trusler skapte han et skrekkregime om bord. Han nektet passasjerene vann, mat og frisk luft. Han lot folk dø uten å gi dem det de trengte. På bønner og krav om hjelp, svarte han med vold og utskjelling, og skapte et skrekkregime blant passasjerene. Det er så ille som det blir beskrevet, og det har ikke vært nødvendig å dikte mye når det gjelder hans handlinger. 

Manzelmanns motiver kan man bare spekulere i, men trolig var det grådighet som drev ham. Hvis emigrantene døde, kunne han ta verdiene deres. Derfor sa han nei til å ta imot hjelp fra andre skip mens De Zee Ploeg var i drift, og han unnlot å få nødmast satt opp slik at de kunne seile mot land. Han og mannskapet hadde mer enn nok forsyninger til å klare seg lenge, og Manzelmann så at passasjerene var svake og at de døde. At styrmennene til slutt fikk nok, og fikk en ende på sjøreisen, er også fakta. 

I Bergen får vi høre om byens til dels vanskelige situasjon. Den fortelles gjennom politimesteren. Worm har jeg fiksjonalisert for å kunne være friere med karakteren. Noe er fakta, som reprimanden han fikk av magistraten i forbindelse med utvisning av en jøde. Den virkelige politimesteren, Friele, var med i komiteen som ble nedsatt for å hjelpe de nødstilte menneskene som kom til byen. Gjennom den oppdiktede politimester Worm får vi vite hva som ble gjort fra stiftets side. 

Også politiadjutanten er basert på en virkelig person, men han er fiksjonalisert fordi jeg ikke har gått i dybden på hans bakgrunn og familieforhold. 

Julius Reus er oppdiktet. Han representerer allmuen i Bergen, og gjennom ham ser vi resultatet av den nøden folk flest opplevde, i årene etter Napoleonskrigene. 

Gjennom den 112 sider lange forhandlingsprotokollen for Komiteen for å hjelpe emigrantene på skipet De Zee-Ploug er hendelsene om bord og i tiden etter at de kom til Bergen, dokumentert. I vitneutsagn fortalte de overlevende om hendelsene om bord på skipet, og komitemedlemmene beskriver hva som skjedde videre i Bergen. 

Originalen: Protokoll etter De Zee Ploeg 1817.
Foto: May Lis Ruus 2017

Mine kilder i skrivingen av De fremmede: 

  • Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
  • Artikkelen De tyske emigranter i Bergen 1817–18 av Ingrid Semmingsen, publisert i Bergens Historiske Forenings skrifter nr 75/76 1976
  • Forhandlingsprotokoll fra komiteen for å hjelpe emigrantene på skipet De Zee-Ploug, Bergen Byarkiv. Se også side hos Bergen kommune om de forliste emigrantene
  • Heftet 200-årsmarkering for De Zee Ploegs ankomst til Bergen 1817–2017
  • Boken Historien om en bedrift av Carl O. Gram Gjesdal, 1984
  • Marianne M. Rieber
  • Statsarkivar Yngve Nedrebø ved Statsarivet i Bergen
  • Foredrag av Edvard Rieber-Mohn på Byarkivet 2017
  • Foredrag av Christian Rieber på Gamle Bergen 2019

May Lis Ruus 2019

Omtale og utdrag fra sesong 1

Et historisk drama basert på virkelige hendelser

I 1817 forlater 560 tyske emigranter sine hjem, etter krig og nødsår. Blant dem som mønstrer på emigrantskipet De Zee Ploeg er Hedda Fischer og hennes familie. Målet er Amerika, og håpet er en ny og bedre fremtid.

Avreisen trekker ut. Da de omsider kommer av gårde, får de kjenne vanskelighetene på kroppen.

Etter at skipet blir skadet i en storm i Nordsjøen havner de i Bergen, Norge. Byen har sine egne utfordringer etter uårene, og er ikke rustet til å ta seg av så mange mennesker.

De fremmede er basert på den sanne historien om skipet De Zee Ploeg, trolig den mest dramatiske hendelsen i Bergen på 1800-tallet. Vi følger menneskene tett på, med gleder og sorger, håp og motløshet. Men viljen til å klare seg står sterkere enn noe annet.

Drama / Historisk drama • Innlest av Lykke Kristine Moen

Lydføljetongen De fremmede av May Lis Ruus er utgitt av Cappelen Damm i 2019. Sesong 1 består av 10 episoder med tilsammen 10 timers spilletid.

Alle ti episodene vil bli utgitt som digitale lydbøker i løpet av våren 2019. Du finner dem i din nettbokhandel eller i CappelenDamm.no

Hver episode har en spilletid på ca 1 time, og veiledende pris er kr 49,- 

Utdrag fra De fremmede sesong 1 episode 1

Innen de nådde frem, var blåtimen over. Himmelen var mørk, og nordstjernen hadde fått mange venner.

Det var et etterlengtet glimt av lykke som fant Hedda da de gikk inn i landsbyen. I vinduene på bindingsverkshusene skinte det i vokslys og oljelamper. Det røk fra skorsteinene i de største husene, men de aller fleste hadde ikke tilgang til brensel, og Hedda skjønte at selv landsbyborgerne måtte spare veden til matlaging, ikke oppvarming.

Lukten av nystekte pepperkaker sivet ut fra bakergården, og slakteren holdt åpent, for Hedda så folk i de opplyste vinduene hans. Gjørtleren på hjørnet stod utenfor butikkdøren og snakket med vinhandleren ved siden av. De lo muntert mens de trakk jakkene sammen over brystet.

«Ta inn synet. Det kan være siste gang vi ser dette. Om et år har kanskje alle reist sin vei, og landsbyen ligger mørk og tom.»

Adelheids ord var nok ikke dystert ment, men Hedda innså at søsteren hadde rett. Det var en spådom med sannhet i seg.

På Sankt Nikolausaften var det julemarked i landsbyen. Fakler brant livlig og utallige lyset skinte fra alle lyktene som hang fra takene på bodene. Det luktet sot og voks og talg, etterlengtede dufter som før var dagligdags, men i disse dager sjeldne.

I bodene på torget solgte bøndene og småselgere klær, sko, krager, luer og hansker, broderte puter og klokkestrenger, primstaver og almanakker, husgeråd og redskaper, og vakre gjenstander i glass og keramikk.

Også selgekoner med varer i kurver og kremmere med håndvogner ropte ut varene sine. Med pelsluer og skinnjakker holdt de ut kulden i håp om å selge litt mer denne kvelden. Men fingrene som stakk ut av fingervantene var frostrøde.

«Se alt det gode de selger,» utbrøt Hedda og så på bakerkonens utvalg. Det var smultringer med strøsukker, sirupsnipper med mandel, tebrød med eggekrem og glaserte epler.

«Og karamellknekk og marsipankuler,» sukket Maike. «Jeg håper Sankt Nikolaus har vært her og fylt kurven sin.»

Judith snudde seg og så opp på søsteren. «Må Sankt Nikolaus kjøpe godteriet han skal gi til barna?»

«Nei, da,» fortet Adelheid seg å si. «Det er Guds belønning til dem som er snille, så godteriet er nok laget av englene i himmelen. Ikke sant, Maike?»

Storesøsteren sendte Maike et strengt blikk. «Kom nå, vi må finne et godt sted og stille oss opp så vi får sett Sankt Nikolaus.» Adelheid førte an forbi bodene og ut i hovedgaten.

Landsbyens innbyggere og egnens bønder flokket seg sammen langs hovedgaten, mens de ventet spent på Sankt Nikolaus og hans nifse hjelper.

Hedda og søsknene stilte seg opp utenfor et av de siste husene, der den gamle skomakeren bodde. Huset hans var mørkt, men i vinduet så Hedda noen småbarn som prøvde å se ut mens pusten deres gjorde glasset ugjennomsiktig.

«Jeg hører dem! Nå kommer Nikolaus og den stygge Belsnickel!» utbrøt Maike, og skubbet til Heine. «Ser du dem?»

Åtteåringen strakte hals, men måtte tre ut i den frosne rennesteinen for å se noe. Det tynne islaget ga etter, og støvelen hans ble fuktig. Hedda håpet at han ikke ble våt igjennom.

Adelheid bar på Judith, som med store, blanke øyne skottet rundt seg. Den lille kroppen dirret lett av spenningen. Forgangen jul hadde brødrene skremt henne med sine redselshistorier om hvor gyselig uvesenet var. Ikke dyr, ikke menneske, men noe fra en ukjent verden.

Hedda strøk lillesøsteren over ryggen og smilte beroligende mot henne. «Bare la være å se på udyret.»

Gjennom stemmesurret hørtes med ett et vevert pling, og de fremmøtte snudde seg mot lyden. Så hørtes et til. Lyden var høy og klar, som om den stammet fra en kirkeklokke langt borte. Det tredje kom like etter.

Så lødet ras av støyende kubjeller, etterfulgt av hyl og skrik og brøl.

«Det er ikke bare ett udyr, men mange! Det er et helt opptog!» ropte en høy mann ved siden av dem.

«Det er … det er Krampus! Mange av dem!» ropte en annen.

«Krampus? Han er den skumleste av dem alle!» Den høye mannen gapte og så på sin unge kone.

Kvinnen prøvde å gripe fast i sønnen, som løp ut i gaten for å se. Gutten hoppet opp og ned i begeistring.

Høylytte, men frydefulle gisp bølget gjennom den ventende forsamlingen da opptoget nærmet seg. Noen småbarns forskrekkede hyl hvinte gjennom luften, og latter runget.

Selv Hedda kjente spenningen øke i kroppen mens hun skimtet Sankt Nikolaus’ lykt. Den røde kappen så ut som om den glødet i skinnet av lyset. Bispeluen raget høyt opp i luften og fikk mannen til å virke unaturlig høyreist. Bak ham blinket det i en lang rad med fakler.

Klokkeklangen kunne høres når Sankt Nikolaus hevet hånden og ristet på den. Selv på denne avstanden skinte klokken som om den var av gull.

Men hele tiden ble den himmelske kimingen forstyrret av de bråkete kubjellene.

Nikolaus fortsatte å gå med verdige, lange steg oppover gaten, mens hans lavtstående hjelpere holdt seg lydig bak ham.

«Der er han, Judith.» Adelheid hadde latter i stemmen. «Ser du Sankt Nikolaus? Han har en stor kurv med godteri! Du får nok smake.»

Maike snudde seg halvt mot Hedda. «Å, bare jeg ikke blir straffet for at jeg ikke kunne bibelverset utenat da jeg gikk for presten. Husker du jeg fortalte det? Hva tror du vil skje? Vil han kjenne meg igjen? Jeg vil ikke ha straff!»

«Jeg duppet av under en aftenmesse, så da er vi to som får kull eller ris,» mumlet Hedda, og kjente seg med ett tåpelig. Hun var ikke et barn. Men den spente stemningen hadde noe tyngende over seg.

Denne skikken var gammel, og man kunne le av den, men det var likefullt mye alvor i den. Gud belønnet de gode, djevelen straffet de onde. Det gjaldt å holde sin sti ren, og ikke minst, å være våken når Herrens ord ble forkynt.

Følget passerte torget, og tok fatt på den siste delen av gaten. De nærmet seg enden, der de skulle stille seg opp og la barna komme og motta sin dom.

Modige gutter løp ut i gaten og viste at de våget å berøre de demonlignende vesenene, og fikk rasende brøl tilbake. Folk lo.

Sankt Nikolaus var nesten helt fremme nå. Hans ansikt var hvitt som porselen, og halsen var usedvanlig lang. Det var klokkeren som var årets hellige mann, så Hedda. Blikket var rettet fremover, og han fortrakk ikke en mine mens han skred fremover med taktfaste steg.

Kling! Kling! Kling! lød messingklokken hans.

Svermen av vesener bak ham var alt annet enn behersket. De hoppet og spratt, svingte seg rundt, og styrtet frem mot folk, som hylte av skrekkblandet fryd. Uvesenene som hadde fakler holdt seg mer i ro i midten, og lot de andre spøke for landsbyboerne.

Noen barn gråt hysteriske, og foreldrene smilte overbærende, mens de prøvde å trøste.

Fakkelbærerne lignet den enslige tjeneren folk var vant til å se, Belsnickel. Det var syv stykker av dem, og det eneste Hedda kunne skimte, var de lodne pelsluene de bar. Men hun visste at Belsnickel hadde en pisk i hånden, som han ville slå etter de slemme barna med.

De uvesenene som befant seg ytterst var åpenbart krampuser. De var mye mer fryktinngytende enn villmannen Belsnickel.

De fleste av krampusene bar masker av dyreskinn, med påmalte hoggtenner og med store, svarte hull til øyne. Blodrøde tunger hang ut av kjeften og rakk dem nesten til brystet. Noen av dem hadde nøyd seg med å sote ansiktet med sverte eller kull, men de så ikke mindre skumle utav den grunn. Alle hadde store bukkehorn på hodet, og raggete skinnfeller på seg. Fingrene var lange, spisse klør, og de slo ut i luften mot folk mens de ristet på bjellene. Om armene deres hang lenker, som de av og til fikk til å rasle.

Det var virkelig noe av det mest skremmende Hedda hadde sett, og hun skjønte at både Judith og Heine var for små til dette.

«Kanskje vi skal …» begynte hun, men klarte nesten ikke å ta blikket bort fra de ville beistene.

De var så mange, og de var overalt. De brølte som rovdyr, ringte med kubjellene, og klukklo opp i ansiktene på de fremmøtte.

Og alle jublet, klappet i hendene og vinket begeistret.

Da en av krampusene stanset opp foran Judith og Adelheid, og slo etter dem med den store, stygge klohånden sin, satte Judith i et øredøvende, hvinende skrik. Med øynene hardt knepet sammen hylte hun det hun var god for.

Den stakkars gutten i krampuskostymet kvapp og hoppet bakover. Han rygget inn i en annen skikkelse, som veivet med armene og falt bakover. Han traff nesten en av belsnickelene, og fakkelen hans falt i bakken.

Latteren ble til forskrekkede utrop.

De andre udyrene rundt hoppet unna for ikke å få ilden på seg. I forfjamselsen falt en etter en ned på bakken, mens andre kom seg vekk.

«Det er Flemming!» ropte Heine med ett. «Flemming! Flemming!»

«Og Peter!» utbrøt Adelheid.

Maike pekte på en av skikkelsene i opptoget. «Og der er far! Han med fakkelen. Ser du, Judith?»

Først da sluttet Judith å skrike.

Flemming, Peter og en tredje ung mann lå på gaten rett foran Hedda og søsknene. Maskene hadde falt av dem, og de lo så tårene trillet. Resten av følget kom seg på bena, og de minnet om slukørede hunder som tuslet vekk med halen mellom bena.

Lattermild bøyde Hedda seg for å hjelpe opp stakkaren som hadde blitt skremt av Judith.

«Takk,» mumlet krampusen, og så ille til mote ut.

Hedda hadde aldri sett gutten før, så hun antok at han var fra Waiblingen eller en av de nærliggende landsbyene.

Flemming slo kameraten i ryggen. «Tenk at en fireårings hyl skulle ødelegge opptoget vårt,» skrålte han.

May Lis Ruus 2019