Kino – fra forargrelse til fornøyelse

Forførerisk og lokkende og høyst fordervende. Og potensielt farlig. Men i Erles tid hadde myndighetene tatt kontroll og filmsensuren var blitt innført, og det var blitt «trygt» å gå på kino. Her er en liten oppsummering av kinematekenes begynnelse, med vekt på Bergen.

Fordervelig tidsfordriv

Den første kinematografen i Bergen ble åpnet i 1905, ett år etter Oslo. Olympia var beliggende i en primitiv kjellerbod i den nyere delen av Bryggen, eller Tyskebryggen, som den het den gangen. Så åpnet biografen Hansa i den gamle og brannfarlige delen av Bryggen, deretter Kosmorama ved Holbergstatuen, så kinematografene SteinkjellerenCentralved Murhvelvingen og Edison i Strandgaten. I 1908 fantes det fem biografer i Bergen. I 1910 åpnet Verdenstheateret A/S Eldorado.

«Holberg Kinematograf Teater ved Holbergstøtten – absolut Bergens mest luneste og hyggeligste Kinematograf med sin deilige Musik til de udsøgte Billeder – river alle uden Undtagelse helt med. Orkestret under ledelse av Hr. Isaksen» (Faksimile fra Bergens Tidende 14. desember 1908)

I begynnelsen var biografen en teknisk kuriositet som tiltrakk seg mange barn og unge. Levende bilder på en vegg ble akkompagnert av en enslig pianist bak et forheng. Publikum satt på harde benker eller sto som sild i tønne i de mørke lokalene. Luften var innestengt og sikkert full av sigarettrøyk, og det var dårlig med rømningsveier. Det var ingen krav fra myndighetene, ingen inspeksjon eller godkjenning av lokalene.

Men det var billig, en forestilling på 20-30 minutter kostet ikke mer enn et par øre. Kino var en enkel folkeforlystelse, på lik linje med markeder og tivolier.

Kinematografene var ikke særlig velansett. Film var smaksfordervende, lastefull og farlig for ungdommen, som ble forledet til alt som var stygt og fordervelig. Kinematografer burde helst bli forbudt.

Filmtitlene skulle lokke publikum inn i kinematografen, og da måtte de selvsagt være fristende. En storfilm hadde to titler, som for eksempel:

«EN FALDEN PIGES LIVSHISTORIE»

eller

«Fra Gadens smuds til Greveslottets lyse Sale»

I aviser og på filmplakater kunne en film friste med slike tekster:

«LOPPEN»
En piges jagt etter en loppe i linnedet
OBS Særdeles pikant OBS

Den første norske spillefilmen

I 1908 ble den første norske spillefilmen laget. Den het «Fiskerlivets farer» eller «Et drama på havet».

En mann kom inn til direktøren på Norsk Film og sa at han hadde en idé til en film, og at han kunne lage den for 80 kroner. Uten manus, for han hadde hele historien i hodet.

Filmen «Et drama på havet» ble spilt inn en sommerdag på Frognerkilen i Oslo. Det var tre roller i filmen; fiskeren, hans kone og deres sønn. Fiskeren ble spilt av en ung teatermaler. Konen var en korinspektrise ved Nationaltheatret. Og sønnen plukket filmfolkene opp på vei til Frognerkilen. Det var en ung visegutt som tydeligvis gjerne kunne la kundene vente, så han kunne tjene seg et par kroner på å spille i en film.

Filmens handling: Ute på det stormende hav ligger fiskeren og hans sønn og fisker. Så faller sønnen over bord. Faren klarer å få ham opp i båten, men gutten er død. Under denne dramatiske scenen løper moren frem og tilbake på stranden mens hun strekker armene opp mot himmelen. Faren ror mot land, og sammen løfter foreldrene ham fra båten, og prøver å få liv i ham. Det er forgjeves. Så kommer slutteksten: Død.

Og så var filmen slutt.

Opptakene tok to timer, og hele filmen var på 150 meter. Den varte i 5-6 minutter. Filmen er dessverre gått tapt.

Bergens kinematograf, senere Boulevard kinematograf i 1907. Kinoen var en av de første i Bergen, og lå i Olav Kyrres gate 29
(Foto: marcus.uib.no – ubb-tww-1424)

Fra fritt frem til sensur

På denne tiden var det fritt frem for alt som ble vist på kinolerretet. Det var ingen sensur eller aldersgrenser. Alt som trengtes var at et par politikonstabler møtte opp for å kikke på filmens bilder. Politiet kunne kreve at scener ble klippet vekk hvis de for eksempel var for voldelige.

I 1913 kom Filmloven. Kommunestyret skulle godkjenne filmen, og det ble innført sensur mot bilder som stred mot loven, kunne krenke ærbarheten, virke brutal eller moralsk nedbrytende.

Den enslige pianisten ble etter hvert erstattet av et lite orkester på 7-8 menn med egen kapellmester. Det ble vist «Lys-annoncer», altså reklamer, i pausene. Det skapte forargelse blant publikum, som mente at pausene skulle brukes til å lese programmet.

Koncert-Palæet ble bygget i 1918, og skulle bli et konsertlokale. Men det viste seg å bli vanskelig å få det til å gå rundt med kun musikk, så det ble etter hvert til en kino.

Koncert-Palæet åpnet i 1918 (Bilde: marcus.uib.no — ubb-kk-pk-0724)

I 1919 ble det bestemt i Bergen bystyre at kommunen skulle overta kinodriften i byen fra den 1. januar 1920. Prisene blir 75 øre for voksne og 35 øre for barn.

Heseblesende tempo

Filmvisningsapparatet var primitivt og ble kjørt manuelt. Maskinisten sveivet apparatet, og måtte av og til bytte hånd. Kjøringen av filmen var alltid ujevn, noen ganger heseblesende fort. Særlig når dagen gikk mot slutten og maskinisten ville komme seg hjem.

Pausen i forestillingen var nødvendig for at filmen måtte spoles tilbake og en ny akt skulle legges inn og lampen måtte tennes igjen. I pausen ble det solgt bonbonger og sjokolade, og publikum kunne høylytt diskutere handlingen så langt.

I 1920-årene ble fremviserapparatet forsynt med en motor. Da ble tempoet det samme gjennom hele filmen. Forestillingene ble etter hvert også pauseløs, men da krevdes to maskiner.

En maskinist med en filmfremviser i Eldorado kino 1929-1932.
(Foto: marcus.uib.no ubb-kk-n-354-001)

Lydfilm-skepsis

Hollywoods epokegjørende oppfinnelse – lydfilmen – kom til Bergen i februar 1930. Etter premieren 10. februar var ikke kritikerne nådige. De mente at «Tale er sølv, taushet er gull». Også publikum var noe lunkne, fordi lyden ble spilt på en grammofonplate, og under dramatiske lydeffekter hendte det at stiften hoppet og gjorde lyd og bilde usynkront.

Etter hvert gikk det bedre, og flere kinoer ble utstyrt med lydutstyr.

I begynnelsen av 1930-årene hadde Bergen Kommunale Kinematografer fire lokaler: Koncert-PalæetLogenDet gamle Theater og Eldorado.

I privat regi ble det reist et moderne forretningsbygg på eiendommen Ole Bulls Plass 9–11, og der ble det innredet et teaterlokale som skulle brukes som kabaret-scene, konsertsal og forsamlingsrom. Driften ble vanskelig, så teatersalen ble derfor leid ut til kinematografene, og det ble foretatt en liten ominnredning. I 1937 ble Ole Bull kino åpnet med 560 sitteplasser.

Selv om lydfilmen var kommet for å bli, fortsatte kinoene å bruke levende musikk ved forestillingene. Fra 1924 til 1948 hadde Harmoniens kinoorkester konserter til noen av filmene.

Eldorado kino 1931 (Foto: marcus.uib.no ubb-kk-n-354-004)

Fargefilm og spinoff-produkter

I desember 1938 kunne bergensere reise en kort tur til Fana kommune og se det store under med levende bilder i farger. «Snehvit og de syv dverger» gikk i Fanahallen på Minde. Billettene kostet 1 krone for voksne og 30 øre for barn.

Filmens suksess fortsatte. I mars 1939 ble «Snehvit og de 7 Dverger – Filmen som alle må se» vist på Laksevåg Lydfilmteateret.

Den gikk i reprise på Ole Bull kino 13. juli 1940: «Ole Bull kino oppfører til manges glede reprise av den populære «Snehvit og de syv dvergene», alle dagers største tegnefilm.»

Om vi trodde at spinoff-produkter var noe som hører vår tid til, så er det feil. 6. desember 1938 annonserte varehuset Sundt for et Snehvit-teppe, «en julegave som vil vekke stormende jubel hos de yngste, og som vi spår vil bli årets ‘best-seller’».

I 1939 sikret kinostyret en passende tomt på Kronstadtorget i Fjøsangerveien, men da krigen brøt ut ble byggingen av Kronstad kino utsatt.

Under okkupasjonstiden ble det ikke satt opp noen engelske filmer. Noen få franske filmer ble vist, ellers var det danske, svenske og norske filmer. Men de fleste var tyske og italienske.

I krigsårene hendte det at tyskerne avbrøt kinoforestillingene og publikum ble tvunget til å høre på propagandaforedrag. Noen ganger var det også rassia og publikum ble visitert.

Den første vellykkede fargefilmfremvisningen i Bergen var filmen «Den gylne stad» som ble vist i Koncert-Palæet 14. mai 1943.

Natt til 28. oktober 1944 ble Det Gamle Theater truffet av en bombe og ble fullstendig ødelagt. Koncert-Palæet ble også rammet, og måtte holde stengt i lang tid.

Da krigen var over gikk bergenskinoene inn i en eventyrlig sesong. Alle ville gå på kino, og køene strakte seg langt til alle dagens forestillinger, fra morgen til midnatt.

Den påbegynte Kronstad kino ble prioritert, og i oktober 1946 ble arkitekt Ole Landmarks monumentale kinobygg åpnet. Den fikk navnet Forum, og hadde 1140 sitteplasser.

På åpningsdagen var det et forsterket kinoorkester, og taler, blant annet av Per Aabel. I samme anledning foreslo Bergens ordfører å døpe om Kronstadtoget til Danmarksplass, som en hyllest til danskene som hadde hjulpet Norge under krigen. Og slik ble det.

De største publikumssuksessene på 1940-tallet var «De beste år av vårt liv» (USA, 1947), sett av 51 670 personer, den norsk-franske «Kampen om tungtvannet» (1948), sett av 84 452 personer, og «Et streif av sol» (1949), sett av 50 199 personer.

Film Et streif av sol 24.02.1949 (Bergens Tidendes arkiv)

Kilder:

I første bok i Blåmåne drar de på kino for å feire at Erle har fått arbeid:

Da moren kom hjem fra Askøy og fikk høre hva Erle hadde å berette, ble hun så glad at hun slo hendene sammen.

«Tenk at min eldste datter skal ut i arbeid! Dette må vi feire! Jeg har tyve kroner til overs, og dem vil jeg bruke på å ta dere med på kino! Det vil si, hvis fru Monsen kan passe Signe i et par timer i ettermiddag.»

Erle strålte opp. «Ja! Kan vi se Og så kom posten? Den går i Logen.»

Moren ristet på hodet. «Nei, det er en annen jeg vil se sammen med dere, piker. På Forum kino går Tante Grønn, tante Brun og tante Fiolett. Jeg har vært glad i tantene siden jeg var barn. Boken jeg fikk da jeg var liten, er lest i filler.» Hun lo, og det var godt å høre latteren hennes igjen. «Det er siste gang i dag, før den tas av plakaten. Og det er den første svenske filmen som er laget i farger! Tenk det!»

«En barnefilm?» måpte Nora. «Vi er da ikke barn!»

«Å, men de snakker jo svensk, og dere vet at jeg ikke er så glad i amerikanske filmer. Det er vanskelig å forstå alt. Det var bedre da jeg var ung, da var det stumfilmer. Nå er det både lyd og farger. Det er virkelig en rivende utvikling.» Hun vippet på hodet og så bedende fra Erle til Nora. «Vær så snill, jeg trenger en hyggelig ettermiddag etter alt som har skjedd … et lyspunkt. Og jeg vil at vi skal gjøre noe hyggelig sammen.»

«Vi skal gå på barnekino med deg, mor,» lo Erle og klappet moren på kinnet, som om rollene var byttet om.

Tantene ble vist på Forum kino 4. januar 1949 (Annonse i BT 4. januar 1949)
Jeg er veldig glad i Elsa Beskows verden, og på kontoret mitt har jeg denne esken stående i vinduet. Den inneholdt tre søte krus med hver av tantene på.

Innlegget ble skrevet for Serieliv

Personene i Blåmåne

Familien Ravndal består av moren Marta (40) og hennes fire barn Reinert (20), Erle (15), Nora (14) og lille Signe (½ år). Faren Elias er nylig død. De bor på Nøstet i Bergen, og året er 1949.

Erle

Hovedpersonen Erle er en glad jente som er fornøyd med det livet hun har. Moren og søstrene er det viktigste for henne. Selv om hun savner faren og lengter etter det som ikke ble, er hun vant til at han ikke var til stede.

Erle er ikke den som er mest frempå, men rettferdighetssansen brenner i henne når kusinene Cora og Connie erter henne og søsteren. Da klarer hun ikke å la være å ta igjen. Det samme gjelder guttene i gaten, Vepsen og gjengen hans. Vepsen har vært en pest og en plage så lenge Erle kan huske. Selv om hun innerst inne er litt redd for ham, er hun rask til å bite fra seg og sette ham på plass.

Tiden de lever i er full av nye inntrykk. Erle elsker å dykke ned i en spennende bok, særlig når det handler om mysterier. Når hun finner en gåtefull beskjed som faren har gjemt, gleder hun seg til å nøste opp i hemmeligheten han har etterlatt til sine barn.

På kino går det storslåtte amerikanske filmer fra uvante miljøer. Damene er så vakre, og mennene så kjekke, og hun lever seg inn i den henførende handlingen.

De unge går på dansetilstelninger. Det er dans flere ganger i uken og på mange forskjellige steder. Erle vil lære seg å danse, men har ikke penger til å gå på danseskole. Uansett får hun ikke lov av moren å gå på dans før hun blir seksten år. Men Erle får flere tilbud om å lære å danse.

Det som skiller Erle fra søsteren Nora og klassevenninnene, er at hun ikke først og fremst drømmer om å gifte seg, få en skokk barn og bli husmor. Hun beundrer andre unge kvinner som tar artium og høyere utdannelse, og som til tross for motstand velger å være yrkesaktive i stillinger som før bare var forbeholdt menn. Så høye ambisjoner våger ikke Erle å ha for seg selv. Målet hennes er å lære seg å skrive på maskin og bli en dyktig kontordame.

Drømmen må vike når virkeligheten innhenter familien, og Erle blir med ett bråvoksen. De gamle ønskene hennes blir erstattet av nye når hun møter en gjeng studenter. Slike har moren advart Erle om, for de er radikale og frittenkende. Og det stemmer vel, for de mener at alle kan bli det man vil. Erle ser bare ikke at det kan gjelde henne. For hun må slutte på skolen og begynne å arbeide på en fabrikk. Likevel fortsetter drømmene å leve i henne.

Nora

Nora blir snart 15 år. Hun er Erles lillesøster, bestevenninne og fortrolige, de har alltid vært som erteris. Nora slekter på sin far, som var kunstnerisk. Hun er også flink med huslige sysler, som baking og håndarbeid, og tar seg mye av lillesøsteren på seks måneder.

Nora er ikke så glad i skolen, og skulle gjerne ha sluttet på dagen og begynt å arbeide. Helst på Minde sjokoladefabrikk, for da kan hun sikkert spise sjokolade hele dagen.

Også Nora liker å gå på kino, og når de ser tante Brun, tante Grønn og tante Fiolett, utpeker hun seg selv som tante Brun, som er flink å bake. Erle må være den litt strenge tante Grønn, mens lille baby Signe skal få være tante Fiolett, som er vakker og yndig.

Nora er utadvendt og har mange venninner, og har allerede en hjertenskjær. Hun er romantisk og drømmer om å bli gift og få barn, og skape seg et koselig hjem som hun kan stelle i. Men i en tid med boligmangel, er det ingen selvfølge å få seg noe eget.

Signe og Marta

Signe er familiens attpåklatt, bare seks måneder gammel. Hun er deres store velsignelse, selv om det å ha en baby i hus, betyr at moren må være hjemme i mange år til.

Marta Ravndal er blitt enke som 40-åring. Hun har hatt mye å stri med. Hun har vært alene med tre barn det meste av tiden siden mannen reiste til sjøs og var borte i seks år. Under krigen måtte hun sende barna til slektninger på landet, mens hun selv var alene i byen. Hun arbeidet lange dager på sildefabrikken på Verftet. Hun levde for søndagene da hun kunne reise på landet og være med barna sine.

Nå ser hun frem til å få eldstesønnen hjem, så han kan støtte henne. Hun er arbeidsom, familiekjær og ettergivende, samtidig som hun er engstelig for at døtrene skal havne i ulykken, for det ville vært en katastrofe.

Utad er hun tradisjonell, men dømmer ingen. Selv om økonomien er stram, gjør hun så godt hun kan for sine barn, og avstår gjerne fra kaffemerkene på rasjoneringskortet så hun kan bytte til seg merker som alle trenger. Døtrene er hennes store lykke i livet.

Reinert

Reinert er 19 år og har vært til sjøs, men er budsendt da farens sykdom forverret seg. Han er en villstyring, men har alltid forsvart sine yngre søstre. Nå skal han bli familiens overhode, og moren vil at han skal studere medisin, så han kan få et bedre liv enn de selv har hatt. Det betyr at Erle, og etter hvert Nora, må ut i arbeid for å spe på familiens økonomi. Det er søstrene som skal løfte broren opp.

Reinert selv ville helst fortsatt å være sjømann, så også han må ofre seg for familien.

Familien Miller

Familien Miller består av tante Bertineonkel Colin og deres to døtre Cora på 19 og Connie på 16 år. Bertine er søsteren til avdøde Elias.

Colin er reklamefotograf, og den viktigste oppdragsgiveren hans er Kløverhuset. Bertine har gått ut i arbeid ettersom døtrene har blitt eldre. Hun har en betrodd stilling som personlig sekretær for disponenten på Kløverhuset. Også Cora arbeider i varehuset, som ekspeditrise. I tillegg er både hun og Connie ofte modeller for farens reklameoppdrag.

Cora er forlovet med Harald, som er i slekt med eieren av Kløverhuset med tilhørende fabrikk. Det er en god allianse, men Cora nøler med å sette en dato for bryllupet.

Familien ser ned på Marta og hennes barn. Selv sitter de godt i det, med villa på Kalfaret, et av byens beste strøk. Tanten er overlegen, og onkelen har en irriterende idé om at Martas døtre trenger en farsfigur. Noe han gjerne kan bistå med.

Gullborg og Ragnar

På landet bor besteforeldrene, Gullborg og Ragnar Ravndal. De er foreldrene til Bertine og Trygve. Erle og Nora bodde på gården deres under krigen. De hadde det fint, selv om bestemoren er streng og bestefaren fåmælt.

Marta pleier ofte å reise på besøk til dem om søndagene, og de sender med henne mat og penger.

Harry, Willy og Paul

Marta trenger de inntektene hun kan få, og tar inn to leietagere i garasjen i huset på Nøstet. Harry Mikkelsen og sønnen Willy driver med salg av elektriske varmtvannsberedere. Siden de betaler leie over markedspris, aner Erle ugler i mosen, men moren er bare glad for å ha fått leid ut så lett. Nora kaller dem for Sneipen og Snusken, kallenavn som blir sittende.

Paul Pesano bor også på Nøstet. Han er 17 år og går i lære hos sin far, som er hovslager. Hans mor er en god venninne av Marta, og der er alltid Erle og Nora velkommen. Paul er en grei gutt.

Når Erle får arbeid på Kløverfabrikken, begynner et nytt liv med nye og spennende bekjentskaper. Som Theodor og hans studentkamerater, John Kvist, de andre trådklippepikene, og ikke minst fru Syndig.

Illustrasjonsbildene har jeg laget ved hjelp av kunstig intelligens.

Saken ble først publisert på Serieliv.no

Levde liv

Erle i Blåmåne er inspirert av min tante Ellinors ungdomstid og mine besteforeldres dramatiske krigshistorie.

Kristofa og Trygve

Min mormor Kristofa Nicoline Rasmussen Follesø (født 1909) og min morfar Trygve Elias Kleppe (født 1908) giftet seg i 1932.

Deres første barn, Ellinor, ble født i 1933. Ruth kom i 1934 og Torgunn i 1935, men Torgunn døde da hun var et halvt år. Familien bodde på Tollbodallmenningen 4 i Bergen.

Familien Kleppe, påsken 1936
Ruth og Ellinor, 1939

Torpedert på krigsskip

Trygve Elias Kleppe som ung

Trygve var forskalingssnekker av yrke, men det var vanskelig å få arbeid i byggebransjen på slutten av 1930-tallet. Som mange andre dro han derfor til sjøs i handelsflåten. Da han kom hjem julen 1939, etter ett år på sjøen, var han hjemme i en ukes tid før han reiste ut igjen. Det var meningen at han bare skulle være borte til sommeren, men så brøt krigen ut, og det gikk fem og et halvt år til familien så ham igjen. 

Trygve ble krigsseiler. I perioden august 1941 til februar 1942 var han i Den britiske marine, som var alliert med Norge. Resten av krigsårene seilte han for Norge, under det felles statlige rederiet Nortraships. Skipene han seilte på, fraktet varer og krigsmateriell mellom Amerika og England, og han seilte også på Middelhavet, mellom Gibraltar og Haifa i Israel.

Et av skipene Trygve var om bord på, ble torpedert, og han fikk en permanent skade i armen og foten.

1939: Mormor og døtrene gikk til frisør og fotograf for å ta bilder som Trygve kunne ha med seg til sjøs. Det tok seks år før han så familien sin igjen.

De som var igjen hjemme

Da krigen brøt ut, ble mange barn i byen sendt vekk. Ellinor og Ruth ble plassert hos slekten på Askøy. Moren Kristofa ble igjen i byen og jobbet på sildefabrikken USF. Lørdager etter jobb reiste hun ut på landet og ble til søndag kveld.

Huset deres på Nordnes var et av dem som røk med under den store eksplosjonsulykken på Vågen i 1944. En del av innboet ble reddet og plassert på landet hos slekten, og mormor leide et hus i Baneveien på Nøstet.

Ellinor og Ruth ble sendt på landet under krigen

Freden

Da krigen var over i 1945, fikk Kristofa beskjed om at hun måtte komme til Telegrafen for å ta imot en samtale fra Trygve. Det var første gang hun hørte stemmen hans siden julen 1939.

Trygve hadde tatt hyre i Liverpool, på D/S Roald Amundsen, som skulle til Murmansk med nødhjelp. Så kom meldingen om tyskernes kapitulasjon.

De reiste i krigens siste konvoi, lastet med kull, 25 sledehunder, biler og annet krigsmateriell. Skipet reiste ikke hele veien til Murmansk, men til Kirkenes med nødhjelp til befolkningen. Nordmennenes første møte med Norge på alle disse årene må ha vært et trist syn, siden Kirkenes var brent til grunnen av tyskerne.

Fra denne siste turen sendte Trygve hjem en diger kasse fylt med mat og klær, til stor glede for kone og døtre. Fra Nord-Norge skulle skipet til New York, og der kunne han mønstre av og endelig reise få hjem igjen.

Tuberkulose

I New York måtte imidlertid alle ta en helseundersøkelse. Det ble konstatert at Trygve hadde fått tuberkulose. Han ble innlagt på sykehus, og var der i to måneder.

Den 18. september 1945 gikk Trygve om bord i D/S Stavangerfjord, som skulle fra New York til Bergen.

DS «Stavangerfjord» ble beslaglagt av tyskerne i Oslo i 1940 og brukt gjennom hele krigen. etter krigen satte rederiet skipet på nytt inn i transatlantisk rutetrafikk. Trygve var om bord da det reiste fra New York til Bergen i september 1945.

Den 30. september 1945 var kaien tettpakket med mennesker som skulle ta imot sine menn og fedre som vendte hjem fra krigen. Kristofa hadde en blomsterbukett med seg, men i trengselen ble den ødelagt, og bare stilker var igjen. Ellinor og Ruth var 12 og 11 år mens de ventet på faren de ikke kjente.

Trygve hadde fått ut noe lønn, og i New York kjøpte han seg nye klær. To dresser; en brun og en grå, to hatter og fine sko. Dessuten kjøpte han klær til Kristofa. Hjemme var det vanskelig å få kjøpt seg klær på den tiden. Han var veldig stilfull da han steg i land.

Hjemme en halv dag

Men Trygve fikk ikke komme hjem siden han hadde tuberkulose. Samme dag som han kom til Bergen, ble han sendt videre med M/S Bergensfjord til Oslo for å innlegges på tuberkulosesykehus. Han hadde vært borte i 6 år, og alt familien fikk, var en kort stund med ham.

Kristofa besøkte Trygve i Oslo i oktober, samtidig som Quisling ble henrettet på Akershus festning.

Siden hun likevel ikke hadde fått sin ektemann hjem igjen, måtte Kristofa ta seg en ekstrajobb, og begynte å vaske på Dragefjellet skole. Familien bodde i Baneveien 6 på Nøstet, og tante Ellinor minnes den tiden som en lykkelig tid. Krigen var over, faren levde, selv om han var alvorlig syk og ikke hos dem, og Ellinor likte seg på skolen.

Endelig til Bergen

Trygve var i Oslo fra oktober 1945 til mai 1946. Da ble det plass på Lungegårdshospitalet i Bergen. Familien kunne besøke Trygve der, for det var ikke så langt å gå fra Nøstet til Kalfaret.

Lungegårdshospitalet på Kalfaret fotografert i 2022

Nortraships-fondet

De norske krigsseilerne hadde høyere lønn enn de engelske under krigen. Derfor fikk de kun utbetalt deler av hyren. Resten ble plassert i et hemmelig fond, Nortraships Sjømannsfond. Pengene skulle utbetales til sjømennene etter krigen.

Slik ble det ikke. Etter krigen kom Arbeiderpartiet til makten, og de bestemte at pengene i fondet skulle gå til «de som trengte det mest». Men krigsseilerne og deres familier trengte det jo, og det ble en langvarig diskusjon om dette fondet. Min morfar skrev mange brev i den anledning, også leserbrev til aviser, om urimeligheten i at krigsseilerne ikke fikk utbetalt hyren de hadde krav på.

Flytting

På Lungegårdshospitalet var Trygve innlagt frem til oktober 1946. Da skrev han seg selv ut. Han kom ikke til å bli frisk, men han ville være hjemme med sin kone og to døtre.

Familien flyttet til barakkene på Solheim, adresse Løbergsveien 89B. Krigsseilertillegget ble fremdeles ikke utbetalt. Trygve prøvde å jobbe, men det var tungt når han var syk. Kristofa hadde en liten pensjon, og de pengene skulle strekke langt.

I september 1947 ble Kristofa gravid. Sommeren 1948 ble Vigdis født. Min mor.

Barakkene i Løbergsveien er de 8 lange bygningene. Bildet er fra 1950. (Foto: Widerøe’s Flyveselskap A/S Vilhelm Skappel. Eier: Universitetsbiblioteket i Bergen)

Ellinor må ut i arbeid

Ellinor ønsket gå videre på skolen, for hun ville ta handelsfag. Men hun måtte bidra til familiens økonomi, og sluttet på skolen da hun var 15 år. Hun gikk ut 8. klasse, og omtrent samtidig som lillesøsteren ble født, fikk Ellinor jobb på Joh. Petersens Fabrikker i Fabrikkgaten. De sydde klær som ble solgt på Kløverhuset, også eid av Joh. Petersen.

Siden Ellinor var blant de yngste, ble hennes jobb å klippe av løse tråder på skjorter og dongeribukser som de andre damene sydde. Det var rent og fint arbeid, og de ansatte fikk konto i Kløverhuset, så de kunne kjøpe seg klær og stoff. Ellinor tjente 47 kr i uken, og betalte 30 kroner til moren. Det var 48 timers arbeidsuke, mandag til lørdag. Ellinor stakk seg ofte vekk i matpausene for å lese bøker, for hun var en lesehest.

Joh. Petersens Fabrikker i Fabrikkgaten. I bakgrunnen kan trådklipperne ses. (Foto: Atelier KK. Eier: Universitetsbiblioteket i Bergen)

Høsten 1948

Trygve var kunstnerisk. Han var flink til å tegne, han diktet og elsket å spille skuespill og å opptre. Dette diktet skrev han høsten 1948:

Nå lakker og lir det mot slutten, jeg kjenner det på meg så vel. 
Det er ei den samme gutten som sitter her inne i kveld.

Han ble sykere, og i desember 1948 ble han innlagt på Lungegården igjen. Familien byttet på å sitte hos ham. Lille julaften satt Kristofa og Ellinor ved sykesengen, mens Ruth passet babyen hjemme.

Natt til julaften satt Trygves far der. Tidlig om morgenen forlot han sykehuset for å gå til Torget for å kjøpe juletorsk.

Da Kristofa kom for å sitte hos sin mann, fikk hun den triste beskjeden: «Nei, han døde klokken ni i morges.»

Trygve ble 40 år, og Kristofa var 39 år da hun ble enke. Hun var da alene med tre døtre på 15 år, 14 år og en baby på et halvt år.

Årene etterpå

Ruth gikk et år til på skolen, så sluttet hun også, i 1949. Hun jobbet først på Minde sjokoladefabrikk, og senere på Kløverfabrikken sammen med Ellinor. Etter hvert fikk de gå på sykurs og begynte å sy på symaskiner. Søstrene brukte litt av lønnen sin til å kjøpe fine klær og kjoler til sin lillesøster, som de forgudet.

Kløverhuset i 1949  (Foto: Atelier KK. Eier: Universitetsbiblioteket i Bergen)
Kristofa (til venstre) på sitt livs reise, cruise til østlige Middelhavet i 1967

Kristofa fikk enkepensjon på 400-500 kr hver tredje måned. I tillegg hadde hun sin egen pensjon på 305 kr i måneden. Pengene døtrene tjente, kom godt med.

Trygves krigsseilertillegg ble ikke utbetalt før mange år etter. Det var flere rettslige kamper og mye bitterhet.

Etter at Kristofa døde i 1969, ble det et nytt vedtak i Stortinget om resten av Nortraships-fondet, og Ellinor, Ruth og Vigdis fikk utbetalt farens tilleggshyre i 1974.

I 1981 fikk krigsseilerne Krigsmedaljen. Trygve fikk den post mortem.

Fra virkelighet til fiksjon

Denne historien var det som inspirerte meg til å skrive Blåmåne.

Etter hvert som tante Ellinor fortalte, begynte tanken om å bruke familiens opplevelser i en romanserie.

Så jeg diktet opp en ny familie bestående av moren Marta som er blitt enke, storebror Reinert på 19 år, Erle, som er 15 år, Nora på 14 år og lillesøster Signe på 6 måneder.

Jeg forskjøv alt med ett år, for Erle og Nora får gå ett år lenger på skolen enn min tante Ellinor og tante Ruth fikk.

Tante Ellinor har vært min store inspirasjon i skrivingen av Blåmåne. Her er vi i byen i desember 2022, og en måned senere feiret hun 90-årsdag.

Resten er ren fantasi

Så grunnsteinen i Blåmåne er fra virkeligheten, men derfra er det min diktning, og den begynner tidlig i bok 1. Tante Bertine og hennes familie er oppdiktet, det samme er leieboerne Marta hadde under krigen og som hun tar inn i garasjen i bok 1. Og alt som skjer videre er ren fantasi, diktet i mitt hode.

Men det kunne ha skjedd. Det kunne ha funnes et forundringskammer fylt av eventyrlige skatter fra fjerne steder, en malteserløve med en hemmelighet, en fortvilet kvinne fra tvillingsjøenes rike, en beryktet fru Syndig, to lugubre leietagere med en blå lastebil, en mystisk femme fatale, nattlige turer med barnevognen, en gåtefull beskjed fra faren … og en kjekk, men sannsynligvis radikal student med vidløftige og høyst usunne interesser. Det som i hvert fall er sikkert, er at det er en sammensveiset familie som gjør alt for hverandre. Og Erle vil bare det beste for sine kjære, selv om hun drømmer om det hun ikke kan få.

I alle fall finnes alt dette i Blåmåne.

Denne saken ble først publisert i Serieliv

Sterkt inspirert av egen familiehistorie

Blåmåne er en sterk fortelling om motgang og skjebnens luner, og serien blir totalt på 15 bøker. Handlingen er lagt til etterkrigstidens Bergen, og året er 1949, en tid hvor det gamle og tradisjonelle blir utfordret av nye impulser. 

I Nøstegaten 43 har søstrene Erle og Nora en trygg og god oppvekst. Men da faren dør av tuberkulosen han pådro seg som krigsseiler, endres alt. Moren krever at Erle slutter på skolen for å finne seg arbeid. Skrekken er å måtte slave på sardinfabrikken fra morgen til kveld – mens drømmen er en fremtid på et av de stilfulle varehusene i byen.

Blåmåne handler om hverdagslivet på slutten av 1940-tallet, om en ny ungdomskultur med dans, musikk og kino, om varerasjonering, smugling og svartebørshandel. Det handler om kvinnesak, utdanning og valg, og ønsket om å styre sin egen fremtid.

Hovedpersonen Erle må slutte på skolen for å brødfø familien etter farens død, mens storebroren Reinert får lov til å studere. Det blir en helt ny tilværelse for Erle, med nye bekjentskaper og erfaringer. I tillegg må familien håndtere sorgen etter farens bortgang.  På kvistværelset har han etterlatt seg et forundringskammer, med skatter fra hele verden. Erle må kjempe for å bevare det som et minne, for resten av slekten mener det er skrot som burde lempes på sjøen. Samtidig er både den unge arkeologistudenten Theodor og de nye leietagerne i garasjen interessert i gjenstandene. Og de siste har ikke helt rent mel i posen.

Research og inspirasjon

Barnebilde av min tante Ellinor, født 1933, og tante Ruth, født 1934. De er min inspirasjon for Erle og Nora i Blåmåne.

Jeg vil at alt skal være mest mulig korrekt, og Blåmåne har krevd enda mer research enn de andre seriene mine. Jeg vet at det er lesere som kan huske hvordan det var i etterkrigstiden, og jeg har stor respekt for det. Heldigvis har jeg tante Ellinor å spørre om hvordan alle ting var.

Ideen til serien er sterkt inspirert av min egen familie. Det er en gripende historie om motgang og skjebnens luner. Erle er min tante Ellinor, som måtte slutte på skolen som 15-åring for å betale for seg hjemme, etter at min morfar døde på julaften i 1948. Han var krigsseiler og pådro seg tuberkulose på slutten av krigen. Mormor ble enke 40 år gammel, og hadde en attpåklatt på 6 måneder, min mor. Tilleggshyren morfar hadde rett på, ble ikke utbetalt. Det gikk mange år før krigsseilerne eller deres etterlatte fikk pengene de hadde opptjent under krigen.

Det som skjer med Erle, er ikke det samme som skjedde med min familie, men de har gitt meg uvurderlig hjelp til å skrive en ektefølt historie med forankring i virkelige liv.

Min niese på forsiden

Min familie er brukt både inni og utenpå bøkene. Modellen for Erle på Blåmåne-forsidene er nemlig min niese Ida, som var 16 år da vi tok bildene som er brukt som referanse for illustratør Kjetil Nystuen.

Ida representerer sin grandtante Ellinor, og slekter på sin oldemor og oldefar. Ida har det samme behagelige vesenet som Erle, så hun passer godt som modell for henne.

Bergen i etterkrigsårene

I etterkrigsårene var Bergen fortsatt preget av den store eksplosjonen på Vågen i 1944, der mye ble ødelagt. Det tok tid å bygge alt opp igjen, for det var mangel på materialer og ofte skortet det på penger. Folk bodde trangt, og det var husmangel.

Bergen, cirka 1950. Foto: Mittet. Arkiv: Nasjonalbiblioteket

Det var en by i endring. Det var små forretninger alle steder, kolonialer, melkebutikker, fiskematbutikker, bakere, hattebutikker, jernvarehandel, koksutsalg og alt mulig forskjellig. Samtidig som det var rasjonering på mye, poppet det opp nye, stilige varehus med neonskilt, mønsterbar, kjolesalong og stilige varer. I gatene er det både trikk og buss, hestekjerrer og automobiler. Også biler var det rasjonering på, kun de som trengte bil i forbindelse med arbeid fikk tillatelse til å kjøpe en, og de fleste var varebiler. I avisenes arkiver kan vi lese om sildefisket som hadde betydning for mange arbeidsplasser, at det ikke blir kjøtt til Bergen denne måneden og om prisene på svartebørsen.

Bryggen, cirka 1950. Foto: Mittet. Arkiv: Nasjonalbiblioteket
Torvalmenningen i Bergen, cirka 1950. Foto: Mittet. Arkiv: Nasjonalbiblioteket

48 timers arbeidstuke på fabrikken

Etter å ha sluttet på skolen, får hovedpersonen Erle jobb på Kløverfabrikken, en av mange tekstilfabrikker i Bergen på den tiden. Også denne har eksistert i virkeligheten.

Det var lett for unge jenter å få arbeid, for tekstilbransjen var stor på den tiden. Avisen var full av annonser der de utlyser stillinger for unge piker som vil lære å sy. De yngste var helt ned i 12-årsalderen. I likhet med Erle, var min tante også 15 år da hun begynte, og de hadde 48-timersuke. De arbeidet også om lørdagene. Etter hvert ble ukene kortere, og lønnen høyere. I begynnelsen tjente tante Ellinor 45 kroner uken, og betalte 30 kroner til moren. Resten av lønnen fikk hun beholde selv, og de pengene gikk ofte til å gå til dans etter at hun fylte 16 år, og ikke minst til å kjøpe stoff så hun kunne sy fine klær til lillesøsteren.

Annonse i Bergens Tidende 23. oktober 1948: Joh. Petersens fabrikker ansetter syersker og strykersker, og elever tas inn til nytt kursus.

På nettet fant jeg ganske tidlig i skrivingen en håndbok for nye ansatte ved fabrikken og varehuset Kløverhuset, som er godt kjent i Bergen. I Blåmåne leser Erle i håndboken. Fabrikken tok svært godt vare på sine ansatte, som ble innlemmet i ‘Kløverfamilien’, noe også tante Ellinor kan bekrefte. De hadde gode betingelser og ordninger, som bedriftslege, mulighet til å få juridisk hjelp, sykelønnsordninger, firmahytte og et bibliotek som de ansatte kunne bruke.

Meteravdelingen og mønsterbaren på Kløverhuset.
Foto: Atelier K. Knudsen. Eier: Universitetsbiblioteket i Bergen
Butikkinteriør i Kløverhuset.
Foto: Atelier K. Knudsen. Eier: Universitetsbiblioteket i Bergen

Givende å se inn i nær fortid

Dansepar i 1949. Foto: Henriksen & Steen. Arkiv: Nasjonalbiblioteket

Ved å lese Blåmåne får vi et innblikk i hvordan det var å leve i etterkrigsårene, en verden som føles både nær og fjern på samme tid.

– Det er givende å se inn i en verden som ikke er så veldig langt unna oss. Det er mange likheter, men også store forskjeller. Det er voksengenerasjonen som har et tradisjonelt syn på alt fra ekteskap og barneoppdragelse, til motstand mot nyvinninger som potetmos på pose og pulverkaffe, og med begrenset med tid til fornøyelser. De er vant til å spare og få pengene til å rekke lengst mulig. Og så er det ungdommene, som utfordrer det gamle. De vil kle seg i moteriktige klær, lære å booge og gå på dans, de vil se amerikanske filmer på kino, høre popmusikk og finne lykken i en brusunge med ordentlig Coca Cola.

For den eldre garde av lesere er det mye å mimre tilbake til. For oss som ikke levde på den tiden, kan vi la oss fascinere over våre foreldres og besteforeldres tid. Det er en svunnen tid, hvor folk var galante og høflige i sin tilnærming. Jenter og gutter er blygere i sin omgang med hverandre, og de bruker gjerne mange år på å bli kjent før de blir et par. De møtes på dans, det er dansetilstelninger alle steder og mange ganger i uken. En jente og en gutt viser seg ikke alene på restaurant før de er forlovet. Samtidig finnes det kvinner som tar artium, som studerer på universitetet, og som har like høye stillinger som menn. Alt er mulig, det er større frihet og flere muligheter for kvinner.

Blåmåne er underholdende, krydret med spenning, søte øyeblikk, mellommenneskelige relasjoner, skjebner og dagligdagse hendelser. Historien er basert på virkeligheten og ekte menneskers liv. Serien gir håp, og jeg håper inderlig at leserne vil kose seg med den – akkurat som jeg gjør når jeg skriver den.

• • •

Dette er en redigert versjon av sak publisert på Serieliv

Bergen anno 1949

Dette er Erles Bergen.

På Universitetet i Bergens billedsamling (marcus.uib.no) har jeg brukt søkeordet 1949, og bildene du ser under er enten fra det året, eller i tidsrommet rundt 1949. Mange av bildene der har zoom, og ved å lime inn bildenavnet (f.eks. ubb-w-sh-015182) i søkefeltet, kommer du rett på bildet og kan se mange fine detaljer. 

Bergen fra luften

Under ser du Bergen fra luften 19. juni 1949. Store Lungegårdsvann var mye større. Puddefjordsbroen var ikke bygget. På Nordnes var det store områder som ikke var gjenoppbygget etter eksplosjonsulykken 20. april 1944. På Nøstet var det også ødetomter etter bombingen i oktober 1944.  Ved Skoltegrunnskaien i front ligger det amerikanske hangarskipet ‘Implacable’, som var i Bergen 19. juni 1949.

Foto: Widerøe’s Flyveselskap A/S / ubb-w-sh-015182

I utsnittet er husrekken Nøstegaten rammet inn:

Foto: Widerøe’s Flyveselskap A/S / ubb-w-sh-015182
Foto: Aune Kunstforlag / ubb-bs-pkb-00097

Torget mellom 1950 og 1960

Foto: Leif Larsen / ubb-bs-ok-20287

Torget i 1932

Foto: Atelier KK / ubb-kk-pk-2524b

Torgallmenningen med varehuset Sundt, antakeligvis mellom 1940-1948

Foto: Olai Schumann Olsen / ubb-so-0645

Aviskiosk på Torgallmenningen, 1952

Foto: Atelier KK / ubb-kk-n-435-074

Samme kiosk på kveldstid, 1952

Foto: Atelier KK / ubb-kk-n-435-068

Ole Bulls plass, 1946-1951

Foto: Atelier KK / ubb-kk-n-432-004

Ole Bulls plass, 1949

Foto: Norvin Reklamefoto / ubb-nor-b-0104

Torgallmenningen/Torget i 1949

Foto: Atelier KK / ubb-kk-n-435-201

Småstrandgaten, 1945-1950

Bygningen i midten ble revet da hovedpostkontoret i Småstrandgaten 3 ble påbegynt i 1949-1950. Posthuset sto ferdig i 1954, og ble tatt i bruk i 1956.

I bakgrunnen til venstre er brannstasjonen, og til høyre telegrafen. 

Foto: Atelier KK / ubb-kk-n-360-062

Gamle Nygårdsbro, 1948

Geofysisk institutt bakerst i bildet ble ferdigstilt i 1928, og i 1946 ble sidefløyene påbegynt.

Foto: Atelier KK / ubb-kk-n-360-035

Nøstet

Her er to av husene i husrekken der Erle bor. Det nærmeste er nummer 45 og gavlhuset er nummer 43, der Erle og familien Ravndal bor. Bildet er fra 1962, og er endret ved at det er kolorert.

Foto: Gustav Brosing / ubb-bros-01422

Her er det samme huset, tatt mellom i 1890-1900. Husrekken er pusset opp i nyere tid, av Roger Iversen som eier Nøsteboden. Han har tilbakeført det til slik det var opprinnelig, med dør i midten og to vinduer på hver side.

Den gangen var det bebyggelse foran husene, men det ble senere en bredere gate. 

Foto: Olaf Andreas Svanøe / ubb-bros-02347

Husene i nåtid

Foto: May Lis Ruus, desember 2021

May Lis Ruus 2023

Blåmåne-lansering

Blåmåne-fest på Nøsteboden

Ingen boklansering uten en ordentlig lanseringsfest! Siden handlingen i Blåmåne er lagt til Bergen, og forfatter May Lis Ruus bor i Bergen, måtte selvfølgelig festen avholdes der. Og for en hyggelig dag og fest det ble!

Nøstegaten

Erle og familien bor i Nøstegaten på Nøstet i Bergen, i det røde huset i midten. På den andre siden av gaten ligger Nøsteboden, hvor festen fant sted.

Nøstegaten

Bokbading, bobler, pizza og quiz

Nøsteboden er et sjarmerende og stemningsfull sted. Det ble bygget helt tilbake i 1645, og er den siste sjøboden som er igjen på Nøstet. Stedet er restaurert i samråd med byantikvaren, og det ble da brukt resirkulert materiale fra gamle skipsvrak og bygninger som er revet. 

Kjersti Egge bokbadet May Lis, som fortalte om hvordan Blåmåne ble til, hvordan det var i Bergen i etterkrigstiden, og selvfølgelig også om det som inspirerte henne til å skrive serien: hennes egen familiehistorie.

Signering, mingling og quiz

Etter bokbadet var det tid for boksignering, mingling og pizzaspising, før quizmaster Atle Nielsen entret scenen. Han hadde satt sammen en morsom allmennquiz, med spørsmål om alt fra Bergens ordfører til hvem som vant Melodi Grand Prix i år. Vinnerne fikk med seg et unikt minne fra kvelden: et Blåmåne-krus og en Blåmåne-notatbok.

Les hele saken på Serieliv.no

Blåmåne er min nye serie

23. mars 2023 lanseres min nyeste serie. I Blåmåne får du bli med til etterkrigstidens Bergen og året 1949. 

I Nøstegaten 43 har søstrene Erle og Nora en trygg og god oppvekst. Men da faren dør av tuberkulosen han pådro seg som krigsseiler, endres alt. Moren krever at Erle slutter på skolen for å finne seg arbeid. Skrekken er å måtte slave på sardinfabrikken fra morgen til kveld – mens drømmen er en fremtid på et av de stilfulle varehusene i byen.

Blåmåne er planlagt til å bli på 15 bøker.

Lanseringsfest 23. mars 2023

VELKOMMEN TIL LANSERINGEN AV BLÅMÅNE I BERGEN

Når? Torsdag 23. mars, klokken 18.00

Hvor? Nøsteboden (Nøstegaten 32, ved hurtigruteterminalen)

På Nøsteboden får du møte forfatteren, forlagsfolk og andre lesere. Du får også med deg en gratis signert bok (eller flere!) og en spennende gavepose.

May Lis vil bli bokbadet, og etterpå serverer vi pizza.

Arrangementet er helt gratis!

Påmelding: Send en e-post til norskeserier@cappelendamm.no innen fredag 10. mars 2023.

Bli abonnent på Blåmåne

Som abonnent får du Blåmåne rett i postkassen – til samme pris som i butikk. Portofritt! 

I velkomstgave får både første bok i abonnementet og et lekkert armbånd HELT GRATIS.

De fremmede er blitt bok

De fremmede utgis i to bind av Cappelen Damm høsten 2022

De fremmede var den første romanen i Norge som ble skrevet for å utgis direkte på Storytel. Nå kommer den også ut i bokform, i to tykke bøker.

Den første boken har fått tittelen Reisen, og starter i Syd-Tyskland før familien Fischer ser seg tvunget til å forlate sitt hjem. Som mange andre vil de starte et nytt liv i Amerika. Seilasen blir strabasiøs, og de nesten seks hundre passasjerene på skipet De Zee Ploeg er i stor nød.

Den andre boken, Til Bergen, handler om når skipet søker nødhavn utenfor Bergen. Mange har omkommet, enda flere er syke, men prøvelsene er ikke over selv om de er reddet. For Bergen har ikke mulighet til å hjelpe så mange nødstilte mennesker.

Historien om emigrantskipet De Zee Ploeg er basert på virkelige hendelser. Etterkommerne av noen av emigrantene som ble værende i Bergen, lever i byen fremdeles og er kjente slekter som har gjort mye for byen i årenes løp.

Det er en gripende beretning om kanskje den mest dramatiske hendelsen i Bergen på 1800-tallet.

Historien fortelles gjennom hovedpersonen Hedda. (Bilder: Midjourney.com)
Bok 1 – Reisen

Omtale av bok 1 – Reisen:

I 1817 forlater 560 tyske emigranter sine hjem etter år med krig og nød. Blant dem er Hedda Fischer og hennes familie. Målet er Amerika, og håpet er en ny og bedre fremtid. Men skjebnens vinder fører skipet mot Norge – og Bergen …

Unge Hedda Fischer vokser opp i Syd-Tyskland i en familie som alle arbeider for en vingårdeier i distriktet. Men morens død, i tillegg til at landet er utarmet etter napoleonskrigene, gjør at de tar det samme valget som så mange andre: De vil utvandre.

Familien og Heddas unge venn, Albert, pakker sine få eiendeler og reiser til Amsterdam, der de mønstrer på skipet De Zee Ploeg.

Alle om bord får imidlertid snart merke at lykken ikke står dem bi. Uheldige omstendigheter forsinker avreisen, og kapteinen viser seg som en hard og nådeløs mann. Lenge før de har kastet loss, får Hedda og de andre kjenne de første prøvelsene på kroppen …

Bok 2 – Til Bergen

Omtale av bok 2 – Til Bergen

I 1817 forlater 560 tyske emigranter sine hjem etter år med krig og nød. Blant dem er Hedda Fischer og hennes familie. Målet er Amerika, og håpet er en ny og bedre fremtid. Men skjebnens vinder fører skipet mot Norge – og Bergen.

Etter å ha drevet for vær og vind i tre uker har det havarerte skipet nådd norskekysten. De medtatte passasjerene fortviler mens de venter på at myndighetene i Bergen skal hjelpe dem. Hedda krever å bli rodd i land utenfor byen. På de nakne lyngheiene bryter hun sammen, men får trøst og omsorg fra uventet hold. 

Omsider blir skipet tauet til Bergen, men passasjerene blir satt i karantene, og er ennå ikke i sikkerhet. Kapteinen tviholder på makten om bord, og prøver å alliere seg med byens innbyggere.

Hva skal til for at emigrantenes skjebne skal bli kjent, og vil bergenserne komme dem til unnsetning?

De fremmede 1 – Reisen er til salgs i dagligvarebutikker fra 14. oktober 2022, og bok 2, Til Bergen er i salg fra 18. november 2022. Bøkene kan også bestilles fra forlaget. https://www.norskeserier.no/serie/De%20fremmede

Tidløs blir på 18 bøker

I sommer skrev jeg siste bok av Tidløs, nummer 18. Det har vært en sann fryd å være med Malin på tidsreise. Jeg håper alle som følger serien er med til siste slutt. 🙂

Dette skrev NorskeSerier/Cappelen Damm da de publiserte at antallet var bestemt:

May Lis har allerede skrevet ferdig alle bøkene, og da redaktøren hennes leste den 18. og siste boken, skrev hun dette til May Lis: 

«Dette er og blir enestående, og her i siste bok har du overgått deg selv – den er og blir fullkommen i mine øyne. For en heidundrende avslutning på denne serien. Den er dypt gripende.» ❤️❤️

Så gled deg og nyt de siste bøkene om Malin og hennes forrykende tidsreise!

https://www.facebook.com/norskeserier/photos/a.334038733476/10158843318318477/

Det er 12 bøker i sesong 1, og 6 bøker i sesong 2