Alvøen hovedhus

Fasmer-slekten, som bodde i Strandgaten i Bergen, hadde eid verket i Alvøen siden 1744. Hovedhuset ble oppført som et lyststed i 1795, og ble brukt til sommerhus og festligheter for forretningsforbindelser. I tilknytning til huset var det stabbur, stall og en paviljong som ble oppført i 1797, samt hage og grønnsakshage, og det hele var omgitt av en park.

I 1797 stod Alvøen Papirfabrik ferdig, og i tillegg var der kruttmøller, kornmølle og oljemølle.  34 mennesker arbeidet i Alvøen ved folketellingen i 1801.

Det var gode tider på slutten av 1700-tallet og inn på 1800-tallet, og kunst, diktning, musikk og teater ble dyrket. Borgerskapet i Bergen opprettet fattighus, og stiftet selskaper som Det harmoniske Selskab, Det nyttige Selskab, og bygget teateret Komediehuset på Engen.

Med Napoleonskrigen ble det nedgangstider, og mange av Bergens kjøpmenn opplevde store økonomiske tap. Det samme gjorde Hendrich Jansen Fasmer, som eide en handelsgård i Strandgaten 129. I 1808 solgte Fasmer sin forretning og eiendommer i Bergen til sin handelsfullmektig for 17 000 riksdaler, og med sin kone Modesta Berentine Forman og deres sønn flyttet han til Alvøen.

Fasmer-slekten ble boende i Alvøen og videreutviklet verket til en hjørnesteinsbedrift. Slekten eier fremdeles Alvøen verk, mens hovedhuset er donert til Bergen og er åpent som museum.

Huset inneholder en rekke gjenstander etter familien Fasmer som har eid Alvøen siden 1744 og som bygget opp bedriftene. Her finnes møbler fra 1700- og 1800-tallet, et porselenskammer med kinesisk porselen, sølvgjenstander, en stor boksamling med bøker fra 1500-tallet, malerier, franske landskapstapeter med jaktscener, og en rekke andre gjenstander. Også kanonkuler fra Slaget ved Alvøen er bevart, og befinner seg i Storsalen.

Alvøen hovedhus har jeg også med i De fremmede, som har handling i 1817.

Alvoen-hovedhus2
Alvøen hovedhus, fremsiden. Modell: Susanne Herstadhagen. Foto: Vibeke Kristiansen Seldal
Alvoen-hovedhus1
Alvøen hovedhus, hagen. Foto: Vibeke Kristiansen Seldal

 

Tidslinje:

  • 1795: Hovedhuset ble bygget, og hadde to fløyer.
  • 1830: Hovedhuset ble ombygget og påbygget, og fikk hesteskoformen det har i dag.
  • 1923: Hovedhuset ble det fredet
  • 1931-32: Hovedhuset ble utvidet og modernisert.
  • 1955: Stiftelsen Alvøen Hovedgård ble opprettet ved et gavebrev fra Hans B. og Frieda Fasmer, og eiendommen og det meste av innholdet ble bevart for ettertiden som et kulturminne.
  • 1983: Alvøen Hovedbygning  ble åpnet for publikum som museum. Det er Bymuseet i Bergen som har ansvaret for driften, og det er åpent for omvisning i sommersesongen.

• • •

Kilder: Alvøen – Historisk tilbakeblikk og barndomserindringer av Karen Malene Fasmer Waaler og Jussi Fasmer Hammerich, utgitt på Mangschou forlag 2001 • Alvøen og Fasmerslekten av Christian Gierløff, 1944 • Litt om Alvøen, 1957 • wikipediaAlvøen Gamle Mølle ASDigitalt Museum
May Lis Ruus 9. mai 2018

Harmonistene og kvekerne

Om bord på De Zee Ploeg var det rundt 100 passasjerer som tilhørte religiøse sekter, og skulle reise til Amerika for å slå seg sammen med kvekere og harmonister som hadde utvandret tidligere. I 1825 reiste den første gruppen av utvandrere fra Norge. De antas å ha reist etter påvirkning av De Zee Ploeg-emigrantene som var i Norge. 

Nord-Tyskland var luthersk, med puritansk strenghet, disiplin og arbeidssomhet. Sør-Tyskland var katolsk, med fromhetsidealer, men også med mer livsutfoldelse.

På 1700-tallet vokste det frem flere pietistiske bevegelser, separatister. Kvekere og harmonister dannet sine egne samfunn i Amerika, der de kunne leve slik de ønsket, uten innblanding fra kirke og stat i hjemlandet.

Tidlig på 1800-tallet fikk pietistene stadig flere tilhengere, særlig på landsbygden. Tilhengerne stod i opposisjon til kirkelige og politiske autoriteter. De trodde på likhet og jevnbyrdighet, at ingen skulle stå over andre, og ville ikke underkaste seg noen.

Pilgrimer (Foto: Shutterstock)

 

Harmonistene/rappistene

Johann Georg Rapp (1757-1847), fra Iptingen, Württemberg. (Fritt, fra Wikipedia)

Johann Georg Rapp fra Württemberg ble leder for harmonistene, eller rappistene, som de også kalte seg. Inspirtert av tidligere filosofer begynte han å holde prekener, og fikk snart en tilhengerskare. Han og gruppen hans brøt med den luthersk-evangeliske kirken i 1785. Rapp ble fengslet i to dager, ble truet med landsforvisning, og bannlyst fra møter.

I 1802 hadde separatistene 12 000 tilhengere, og myndighetene i Württemberg så på dem som en stor trussel for samfunnet. De konfiskerte separatistenes bøker og innkalte Rapp til avhør. Da han ble frigitt i 1803, ba han sine tilhengere om å følge ham til Amerika. Snart hadde 800 fulgt ham, men mange av de 12 000 tidligere tilhengerne lot seg skremme av myndighetenes sanksjoner.

Grunnla tre byer
I Pennsylvania grunnla Rapp den religiøstkommunistiske kolonien Harmony Society i 1805. Medlemmene måtte la alle sine eiendeler være felles, og de måtte underkaste seg Rapp og hans ledere. I 1807 ble det innført sølibat for i et forsøk på oppnå renselse til det kommende tusenårsskiftet. Rapp mente at sølibat var moralsk overlegent ekteskap.

Kart over Harmony i 1833 (Bilde: fritt, fra Wikipedia)

Rapp så på Napoleon som antikrist. Rappistene var ikke-voldelige pasifister, som trodde at Kristus ville vende tilbake i deres levetid. De levde etter en bokstavelig tolkning av Det nye testamente.

I 1814 solgte harmonistene byen Harmony til en annen sekt, for ti ganger mer enn det Rapp hadde betalt for landområdet. Hele samfunnet flyttet vestover til Indiana, der de bygget opp et nytt samfunn, også kalt Harmony. Ti år senere brøt de igjen opp, solgte byen til en annen leder av et utopisk samfunn. Rappistene flyttet denne gangen tilbake til Pennsylvania, og grunnla byen Ökonomie.

Levesett
I disse byene levde fire til seks personer i et hus sammen med sine familier. Selv ektefeller skulle leve som bror og søster, siden sølibat var den største dyd. Det hendte også at de bodde i rene manns- og kvinnehus.

Harmonistene brukte enkle klær, av materialer de tilvirket selv. På bededagen brukte de finere klær, som silke. Klærne kunne variere i farge, men snittet var nokså likt. Kvinner hadde ankelside kjoler og kyser, og menn hadde bukser, skjorte og vest, samt hatt.

Arbeidsliv
Alle medlemmene hadde sin plass i det felles arbeidslivet, enten innen handel eller håndverk. Kvinnenes ansvarsområde var tekstil og jordbruk. Kvekerne hadde møller og fabrikker, og brukte teknologi som var tilgjengelig, som dampmaskiner. Sølibatprinsippet gjorde at det ble stadig færre medlemmer i sekten, og de hentet inn arbeidskraft utenfra.

Profeti
Rapp hadde en profeti om at Kristus skulle vende tilbake til Jorden 15. september 1839, og da det ikke skjedde, var det mange som forlot samfunnet hans, og slo seg sammen med en annen sektleder.

Rapp bodde der til han døde 89 år gammel i 1847. Etter hans død var det flere som forlot harmonistene i skuffelse over at Rapps profeti om Kristi tilbakevendelse ikke hadde slått til, men de som ble igjen fikk byen til å blomstre, og lønnsomheten til å øke enda mer. Over tid tillot ikke gruppen flere nye medlemmer, og de gikk i en mer forretningsmessig og tilpasningsdyktig retning. I 1906 ble landområdet solgt av de gjenstående medlemmene.

Mange av bygningene er bevart, og alle de tre samfunnene Rapp grunnla er erklært som National Historic Landmark Districts.

Kvekermøte på 1700-tallet (Bilde: Shutterstock)

Kvekernes historie

Vennenes samfunn (eng. Society of Friends) er protestantisk kirkesamfunn, som ble stiftet ca. 1650 i England av George Fox. Bevegelsen bredte seg raskt i England, Irland og Nord-Amerika. Kvekerne var idealister, og levde etter likeverdighetsprinsipper.

De hadde ikke presteskap, men stille møter. Den som kjente seg kalt av ånden, kunne tale, ellers forblir man stille. De var pasifister. Av religiøse grunner nektet de å avlegge ed for verdslige myndigheter. De tok ikke av seg hatten for noen, og sa du til alle.

I løpet av et par årtier ble mer enn 13 000 kvekere fengslet. Onde tunger kalte dem quakers, skjelvere.

Kvekeren William Penn grunnla i 1682 kolonien Pennsylvania med full religionsfrihet. Han vervet også mange tyske kvekere til kolonien sin. Den første gruppen fra Tyskland dro i 1683, og grunnla byen Germantown, som ble en del av Philadelphia. I 1688 avla de en prinsippiell protest mot slaveriet i Sørstatene.

I 1709 var det en stor utvandringsbølge til Philadelphia, blant annet fra Schwaben. Utvandrerne skrev brev til slekten hjemme, og fortalte om om mulighetene i den nye verden. Utover 1700-tallet økte befolkningen i Tyskland, og dette førte til fortsatt utvandring.

Kvekerne i dag
Kvekerne avviser alle ytre autoriteter, har ikke noe presteskap, ingen kirkelære og har ikke dåp og nattverd. Kvekerne er kjent for sin sosiale og humanitære innsats. De er pasifister og har alltid nektet å avlegge ed og å gjøre krigstjeneste. De har ellers vært opptatt av religionsfrihet, motstand mot slaveriet og hjelp til fanger.

Antall kvekere i verden er anslått til ca. 273 000, derav ca. 112 000 i USA. Det er ellers mange kvekere i England og Wales, samt i Kenya.

I Norge
I Norge går kvekersamfunnets historie tilbake til 1818. Mange av de første norske utvandrerne til USA var kvekere fra Tysvær, og der står det eneste eldre intakte forsamlingshus for kvekere i Skandinavia. Det finnes i dag fem menigheter/andaktsgrupper med til sammen ca. 140 medlemmer.

Kilder

  • Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
  • Artikkelen De tyske emigranter i Bergen 1817–18 av Ingrid Semmingsen, BHFS nr. 75/76 1976
  • Wikipedia: George Rapp
  • Store norske leksikon: separatisme
  • Store norske leksikon: kvekere (Kvekere. (2018, 20. februar). I Store norske leksikon. Hentet 3. april 2019 fra https://snl.no/kvekere)

May Lis Ruus 2019

Fakta om emigrantskipet De Zee Ploeg 

 

Modell av De Zee Ploeg (Foto: May Lis Ruus)

Den store tilstrømmingen av emigranter skapte et nytt marked for de hollandske skipseiere, befraktere og skippere.

De Zee Ploeg (Sjøplogen) ble bygget fra 1803 og utover av Pieter Duyn, på oppdrag av verftseier og skipsbygger Engel van de Stadt (1746–1819). Sistnevnte var ordfører i Zaandam, der skipet ble bygget. Byggingen stanset opp etter noen år, da alle ressurser ble flyttet til bygging av Napoleons krigsflåte. Først i 1815 var skipet ferdig.

De Zee Ploeg var en pink, eller et fløyteskip, et tradisjonelt lasteskip. På grunn av sin lille kjøl kunne skipet gå i grunne farvann og i kanaler.

De Zee Ploeg ble før ferdigstillelsen forsterket sammenlignet med vanlige pinkskip. Den fikk en solid kjøl for å bli mer sjødyktig.

Modell av De Zee Ploeg (Foto: May Lis Ruus)

Pinken var bygget i eiketømmer og hadde tre master. Den var 42 meter lang (136 fot lang), 10 meter bred (32 fot bred) og drøyt 16 fot høy. Drektighet var 329 kommerselester, eller ca 700 tonn.

Da det ble bestemt at skipet skulle brukes til å frakte emigranter til Amerika, ble det bygget om, blant annet med en bysse i lasterommet der flesteparten av passasjerene skulle bo. Noen få, velhavende passasjerer bodde i kahytter. Akter på dekket var det en stor kahytt for mannskapet.

I september 1815 gjennomførte det en prøveseilas til Surinam med Jan Poul Manzelmann som kaptein, og de returnerte den 4. juli 1816.

På oppdrag fra befrakteren Handelshuis Zwichler & Comp. skulle De Zee Ploeg nå frakte 560 emigranter til Philadelphia, Amerika. Kaptein var Jan Poul Manzelmann, men han ble syk like før avreise, og hans sønn Heinrich Christian Manzelmann skulle overta som kaptein. Han hadde vært med på prøveseilasen.

Skipet satte seil i slutten av august, men råket ut for storm i Nordsjøen. Det klarte strabasene, men kom seg aldri til Philadelphia. I slutten av september endte De Zee Ploeg opp i Bergen, Norge. Selv om skipets historie sluttet der, var det ikke over for passasjerene.

Modell av De Zee Ploeg (Foto: Marianne M. Rieber)

 

Liste over mannskapet som var med på den siste ferden i 1817:

  • Kaptein Hendrich Christopher Manzelmann, 35 år fra Lübeck
  • Overstyrmann Hans Thomsen, 34 år fra Danmark, bosatt i Amsterdam
  • Styrmann Peter Sivers, 23 år fra Holstein
  • Båtsmann Johan M. Schönfeldt, 28 år fra Danzig
  • Tømmermann Carl Jachlin, 36 år fra Hannover
  • Jungmann HeinrichSchalinski, 21 år frs Memeln
  • Jahn H. Wischo, 20 år
  • Skriver/loggfører Johann Friedrich Strei, 21 år fra Württemberg
  • Skipslege Dr. Perschau, fra Baden
  • Kokk Jahn Hanssen, 23 år fra Amsterdam
  • Matros Heinrich Gründahl, 28 år fra det Hannoverske
  • Matros Arentz Helmers, 24 år fra det Hannoverske
  • Matros Jochum Ernst Braun, 21 år fra Pommern
  • Jörgen Nimrod, 28 år Libau
  • Kahyttsmatros Niels, fra det Hannoverske

• • •

Kilder

  • Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
  • Artikkelen De tyske emigranter i Bergen 1817–18 av Ingrid Semmingsen, publisert i Bergens Historiske Forenings skrifter nr 75/76 1976
  • Wikipedia: De Zee Ploeg

May Lis Ruus 2019

Amsterdam, Texel og den Heldern

De Zee Ploeg-emigrantene fra Sør-Tyskland  måtte til Amsterdam for å gå om bord på skip som skulle ta dem til Amerika. Først reiste de trolig et par dager på landeveien til Heilbronn, og derfra på flåter oppover elven Neckar til Amsterdam.

I første halvdel av mai kom De Zee Ploeg-passasjerne til Amsterdam. Formalitetene om reisen og betaling ble avtalt med handelshuset Zwissler & Co i Amsterdam ca 23.-25. mai. Deretter kunne de gå om bord.

Amsterdam på 1800-tallet. Utsnitt. (Maleri av Eduard Alexander Hilverdink – Jodenbuurt in Amsterdam, fritt)

 

Betingelser og pris
Vanlig fraktpris til Amerika for en voksen over 14 år var 170 gylden. Barn fra 4-14 år var det halv pris for, og barn under 3 år reiste gratis. Foreldrene ga av sin mat til disse. Fraktprisen tilsvarte en liten årslønn. De fleste hadde ikke råd til å betale reisen, men mange betalte halvparten før avreise, og skulle betale resten ved ankomst i Amerika.

De ca hundre kvekerne og harmonistene som var med på De Zee Ploeg håpet nok at deres trosfeller som hadde etablert seg i Pennsylvania skulle hjelpe dem med å betale reisen.

De emigrantene som ikke hadde noe å betale før avreise, måtte ta hele reisen på kreditt, og den kostet da 190 gylden for en voksen. Disse skulle gjøre opp når de kom frem, ved å inngå arbeidskontrakter i Amerika. Kapteinen fikk betalt av arbeidsgiveren, på vegne av handelshuset, som var befrakteren. Det kunne ta opptil 7 års arbeid å nedbetale fraktkostnaden.

Dette ble kalt redemtion-systemet, og det fungerte så lenge antallet emigranter ikke var stort. Men med den store bølgen av tyske emigranter våren 1817, brøt systemet sammen. Det var ikke nok arbeid til alle, og arbeidsgivere kunne ikke ta imot flere, eller betale for frakten deres. Derfor ble redemtion-systemet avsluttet sommeren 1817. Da lå De Zee Ploeg fremdeles i Holland, og usikkerheten med betalingen var delvis årsakene til problemene som fulgte for passasjerene. Noen av de fattigste emigrantene måtte vende om i Amsterdam og reise tilbake til hjemstedet.

Inkludert i fraktprisen var proviant for tre måneder. Kapteinen stod for innkjøpene, i samråd med noen av passasjerene. Det ble uenighet om mengde og typer proviant de skulle ta om bord.

I Amsterdam ble kapteinen syk, og hans sønn, den 36 år gamle Heinrich Christian Manzelmann skulle overta og føre emigrantene til Philadelphia.

Nederlandske skip ved Texel i 1671. Maleri av Ludolf Bakhuizen. (Kilde: Wikipedia, fritt.)

 

Den Helder og Texel
Den 31. mai 1817 var de fleste emigrantene kommet om bord på De Zee Ploeg, og kaptein Manzelmann seilte ut til kysten. Der ankret skipet opp ved havnen den Helder mens det ble tatt om bord proviant, samt enda flere passasjerer.

Havnen den Helder ligger utenfor øyen Texel ved Norsjøen. Skip som skulle på langdistanseseilaser ankret opp der og tok om bord proviant, last og noen ganger mannskap, og ventet på godt seilvær. Det kunne ligge opptil 150 skip utenfor den Helder og Texel. Det var for det meste handelsskip, men også krigsskip og hvalfangstskuter som lå der.

Den Helder og Texel var med sitt åpne landskap og nærhet til havet, et forblåst sted. Hyppige stormer skadet eller sank skip, noen ganger et titalls skip på en dag. Mange liv gikk tapt, og døde og vrakdeler skylte opp på Texels sandstrender. I desember 1660 gikk 100 skip tapt i en storm, og til sammen anslår man at mellom 500 og 1000 skip har sunket i området.

Det fantes et fort på Texel, som nok var en av de mest travle havner i tiden mellom 1500 og 1800. I 1824 åpnet den nordhollandske kanal, og Texel og den Helder ble mindre viktig. I tillegg kom damskipene, som ikke var avhengig av seilevind for å reise.

Men i 1817 lå emigrantskipet De Zee Ploeg her hele sommeren. Avviklingen av redemption-systemet skapte usikkerhet, for handelshuset var avhengig av å få pengene sine. Kapteinen hadde det tydeligvis ikke travelt med å komme seg av gårde. Han og mannskapet holdt stadig vekk drikkelag, og etter hvert som ukene gikk, spiste og drakk de nesten 600 menneskene som var om bord, av proviantlageret.

Emigranter på dekk. (Illustrasjonsbilde. Collection of Maggie Land Blanck – fritt)

Det ble uenigheter om påfylling av proviant som var gått med etter hvert som ukene gikk, og i slutten av juni var et utvalg av ti passasjerer sammen med kaptein Manzelmann i møte med handelshuset Zwissler & Co om den saken. Kapteinen la inn formell klage til handelshuset den 27. juli, der han hevdet å ha 565 passasjerer om bord (utenom barna som reiste gratis), og nesten ikke mer mat. Og fremdeles hadde de tre måneders seilas foran seg.

Først i august lettet De Zee Ploeg anker og forlot Texel.

Fakta i De fremmede
En del av dette er tatt med i De fremmede, men ikke alt. Annet, som er fakta og ikke er nevnt her, er tatt med.

Kilder:

  • Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
  • Wikipedia: Rede van Texel

May Lis Ruus 2019

Bakgrunnen for utvandringen

Hvorfor valgte De Zee Ploeg-emigrantene å bryte opp fra det livet de var vant med, og begi seg ut på en farlig ferd til et ukjent sted? Det var mange årsaker til utvandringen. Uår og sviktende avlinger som førte til hungersnød, dyrtid etter krigsårene, myndighetenes vanstyre, høye skatter og arbeidsledighet. Og rekruttering fra kvekere og separatister som hadde emigrert tidligere, og bygget opp samfunn i Amerika.

Det verserte rykter om at man fikk gratis reise fra Amsterdam til Amerika, gratis mat og brensel om bord på skipet, og fri jord når man kom frem.

Men det var ikke så enkelt. Reisen var ikke gratis. Fraktprisen kostet en årslønn per person, og når de kom frem ble det «solgt» til arbeidsgivere på slavekontrakter som kunne vare i opptil syr år.

Emigranter (Shutterstock)

 

Historie

Kong Fredrik I av Württemberg (fritt)

Baden-Württemberg, som før lå under regionen Schwaben, var i hundrevis av år delt inn i mindre grevskap, eller hertugdømmer. Fredrik 2 var hertug av Württemberg 1797, og da han fikk kongetittel i 1806, ble Württemberg et kongerike.

Kongedømmet Württemberg ble med i Rhin-forbundet, som en av 16 tyske småstater. De ble allierte med Napoleon, og fikk fred og beskyttelse. Til gjengjeld måtte de stille med soldater mot Preussen, Østerrike og Russland. Soldatene ble vervet frivillig eller tvangsutskrevet.

I 1813 vendte Fredrik seg mot Napoleon, som led et avgjørende nederlag. I 1814 hørte Württemberg med i det tyske forbund, og de tyske konge- og hertugdømmene var selvstendige stater.

Kong Wilhelm I av Württemberg (fritt)

Da Fredrik døde i 1816, overtok hans sønn Wilhelm 1. Det var hungersnød og uår etter kriging og dyrtid, og Wilhelm 1 igangsatte reelle forhandlinger om styresettet. Men myndighetenes hjelpetiltak førte ikke til bedring tidsnok.

Det førte til en stor utvandringsbølge våren 1817.

 

Brytningstid

På slutten av 1700-tallet skjedde det en banebrytende omveltning innen produksjonen av varer og mat, den industrielle revolusjon.

Tradisjonelt ble størsteparten av produksjonen utført av mennesker som arbeidet alene eller i små grupper  (bondefamilier eller håndverksmestere med svenner og læregutter). Drivkraften var muskelkraft eller vannkraft (møller), og redskapene var enkle. Målet var å dekke sine egne behov, eller en liten krets av kjøpere som stort sett var kjent.

Stråhatt-verksted i Tyskland (Shutterstock)

Med den industrielle revolusjon ble den karakteristiske produksjonsformen «fabrikkmessig», det vil si at opptil flere hundre mennesker arbeidet sammen under felles ledelse. Det ble tatt i bruk mekanisk drivkraft (for eksempel dampmaskiner) og arbeidsmaskiner. Varene ble produsert i store mengder for salg til et stort og ukjent publikum.

På begynnelsen på 1800-tallet var arbeidslivet i Syd-Tyskland fremdeles tradisjonelt, og det ble vanskelig å imøtegå konkurransen fra andre tilbydere som kunne selge varer rimeligere, som tekstil- og metallvarer. Høye skatter og tidkrevende pliktarbeid tynget både håndverkerne og bøndene, og det var vanskelig å livnære seg. De hadde liten innflytelse mot eliten av stormenn som styrte, og misnøyen mot myndighetene økte. Uår førte til stor arbeidsledighet i vindistriktene.

Verst var året 1816. Alle avlingene i landbruket sviktet, og det ble en alvorlig matmangel, som førte til hungersnød. En annen stor drivkraft for utvandringen var myndighetenes vanstyre. Det var høye skatter og avgifter, men ingen penger å betale med. Bøndene følte at de ikke ble hørt, og håndverkerne hadde liten innflytelse. Når de sendte klager, fikk de ikke svar.

Høye skatter og pliktarbeid var en stor byrde. Illustrasjonsbilde. (Collection of Maggie Land Blanck – fritt)

 

Utvandring

På 1700-tallet blomstret den pietistiske bevegelse, og nye impulser innenfor filosofi, vitenskap, humanisme og politikk  strømmet frem i opplysningstiden. I Amerika var borgerrettigheter og likhet nedfelt i Frihetserklæringen i Nord-Amerika i 1776.

Men stor befolkningsvekst i Tyskland på 1700-tallet førte til utvandring. Gårdene var ofte små, og hadde ikke utkomme nok til å brødfø mange. Eiendommene kunne ikke stykkes opp til yngre søsken, og derfor var det mange som emigrerte.

Mange hadde allerede tatt farvel med familie og venner som emigrerte. (Collection of Maggie Land Blanck – fritt)

Utvandringen hadde gått østover på Donau til Østerrike-Ungarn, Polen og Russland, og vestover til Amerika. Særlig hadde kvekere og separatister utvandret, for å bygge opp egne samfunn der de kunne utøve sin religion.

I Amerika var det fri innvandring, og man kunne betale reisen på kreditt og arbeide det inn igjen ved å inngå arbeidskontrakter i Amerika. Dette ble kalt redemptioner-systemet, og var rene slavekontrakter som man ble bundet på i opptil syv år. Men det ga fattige en mulighet til å ta med seg familien sin og reise, i håp om bedre kår for fremtiden.

I en periode var det utvandringsforbud fra Württemberg, men da det ble opphevet i 1815, var det mange som reiste.

I årene 1801-1805 reiste 17 500 personer fra Württemberg. Mange av disse var medlem av en religiøs-kommunistisk menighet som kalte seg rappister, eller harmonister. Andre var kvekere. Fra 1807-1815 var det igjen utvandringsforbud, men da det ble opphevet, var det en stor mengde mennesker som brøt opp og emigrerte. Trolig oppimot 20 000 reiste mellom 1816 og 1817.

Avreise (Illustrasjonsbilde. Collection of Maggie Land Blanck – fritt)

• • •

Kilder:

 

May Lis Ruus 2019

Waiblingen og landsbyene

 

Waiblingen 2016 (Foto: Lutz Blohm/Flickr/(CC BY-SA 2.0))

Emigrantene på De Zee Ploeg kom fra Syd-Tyskland, i delstaten Baden-Württemberg. Landskapet var frodig, med åser, daler og elver som strakte seg i et nettverk av vannveier i det sentrale Europa. Pittoreske byborger og landsbyer lå tett, omgitt av vin- og fruktgårder. 

Rundt byene Waiblingen og Schorndorf lå flere landsbyer; Beutelsbach, Endersbach, Schnait, Strümpfelbach. Området går i dag under fellesbetegnelsen Weinstadt (Vinbyen).

Mange av De Zee Ploeg-emigrantene kom herfra. I tillegg bodde andre i Baach, Kirchheim og Ebingen.

I tillegg til vin- og fruktdyrkning livnærte folk i Württemberg seg av håndverk og hjemmeindustri som tilleggsnæring, for eksempel veving.

Waiblingen i år 1685 av Andreas Kieser (Fritt)

Utdrag fra De fremmede, episode 2

Hedda hadde bestandig vært glad i Waiblingen, som var deres nærmeste by. Hun likte de små, vennlige husene, som var innpakket i hvitkalket mur, med brunt bindingsverk og røde teglstenstak. Byen hadde trange gater fulle av alle slags mennesker som syslet med sitt. Utallige små allmenninger med brønner, drikkevannfontener, vaskekar, benker og blomster i potter og bed. I byen var det forretninger og verksteder, der var rådhus, kirker og gravplass.

Waiblingen var en gammel festningsborg som var innrammet av høye steinmurer fra fordums tider. Tre tårn med bueganger var veien inn og ut av borgen.

Beinsteiner Tor var hovedporten. Gjennom tårnets buegang drev bøndene sine hjorder av sauer, kyr og griser. Her fraktet vinbøndene tønner med edle dråper. Av og til kom omreisende gjøglere og teatertrupper som underholdt med musikk og dukketeater.

 

Rems med Beinsteiner Torturm om kvelden. Postkort fra 1914.

 

Endersbach

Familien Fischer har jeg valgt at kommer fra landsbyen Endersbarch. Blant annet hadde Kuhnle-familien bodd i Endersbach, men de flyttet til nabolandsbyen Beutelsbach, og var registrert der da de emigrerte.

Endersbach ligger ikke langt fra byen Waiblingen. Elven Rems renner forbi, og det ble drevet vindyrking i området. Endersbach hørte til Waiblingen da emigrantene gikk om bord De Zee Ploeg i 1817.

Endersbach i år 1900 (fritt)

Kart over Endersbach og Waiblingen (Google maps, åpnes i nytt vindu)

• Les egen sak om bakgrunnen for utvandringen fra kongedømmet Württemberg

• • •

Kilder:

  • Wikipedia: Waiblingen – Schwaben – Weinstadt
  • Boken Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen 1817 av Edvard Rieber-Mohn, John Grieg Forlag 2014
  • Artikkelen De tyske emigranter i Bergen 1817–18 av Ingrid Semmingsen, BHFS 1976

Fjær-ML4

May Lis Ruus 2019

«disse fremmede» – brevet fra Bergen stiftamt til regjeringen

«disse fremmede» – brevet fra Bergen stiftamt til regjeringen

Tittelen på historien min, De fremmede, kom tidlig i skriveprosessen. Og det ble den hetende. Derfor var det spesielt at jeg over et halvt år senere fikk i hende det aller første brevet fra myndighetene i Bergen til regjeringen om skipet som lå utenfor byen. Der omtales de nødstilte emigrantene et sted som «disse fremmede». 

«Disse fremmede», blir emigrantene omtalt som i brevet fra stiftamtmannen i Bergen til regjeringen i Christiania i 1817.

Da emigrantskipet De Zee Ploeg søkte nødhavn ved gården Skjelanger utenfor Bergen, dro kaptein H.C. Manzelmann til den hollandske generalkonsul for å varsle om det hollandske skipets tilstedeværelse. Generalkonsulen sendte i sin tur brev til Bergen stiftamt (det som nå tilsvarer fylket). Stiftamtmannen sendte brev til Christiania for å be regjeringen om råd. Alt dette skjedde den 25. september 1817.

Brevet fra stiftet til regjeringen befinner seg på Statsarkivet i Bergen.

Jeg har deltatt i et kurs i gotisk håndskrift der, og statsarkivar Yngve Nedrebø sendte brevet til meg digitalt. Jeg er ikke særlig stødig på gotisken min ennå, og det er ikke alltid lett å skille bokstaver fra hverandre, eller se hvor et ord slutter og et annet begynner. Men jeg satt en del timer med det, og tok litt og litt.

Så plutselig dukket ordet «fremmede» opp i brevet. Jeg oppdaget at emigrantene ble omtalt som «disse fremmede».

Tittelen jeg hadde valgt – De fremmede – fikk en større betydning da det også fantes referanse til det i skriftlige kilder.

En del har jeg klart å tyde, men ennå mangler jeg mye før brevet er ferdig tolket. Det er to sider jeg har fått, og når det er ferdig transkribert og kontrollert, skal jeg legge ut teksten her.

Brevet fra Bergen til Christiania 25. september 1817 delvis transkribert av en nybegynner i gotisk håndskrift.

 

Her er brevet digitalt, før jeg begynte med mine skriblerier.

Brev angående De Zee Ploeg, 25. september 1817

May Lis Ruus 2019

Alvøens historie del 4

Fasmer til Alvøen

Jan Hendrichsen Fasmer (1727–1791) og Karen Fasmer (1740–1790) hadde fire barn, men kun én nådde voksen alder.

Sønnen Hendrich Jansen Fasmer var født i 1766. Han var 4 år da foreldrene overtok Strandgaten 129.

Som 15-åring skrev han nyttårsbrev til sin mor (utdrag):

Høystærede Allerkiæreste Moder!
[…] Gud give jeg kunde udtrykke min Siels Følelser, som ikke ønsker noget saa meget som Deres med min bedste Faders Velgaaende. […] Ieg er med den dybeste Ærbødighed og Lydighet 
Høystærede
Allerkiæreste Moders 
lydigste Søn
Hendrik Jansen Fasmer
Bergen den 1. Januari 1781

Hendrich var 25 år gammel da foreldrene døde. Han arvet alt, og ble dermed det tredje slektsleddet som eide Alvøen.

Etter sin far ble han hollandsk generalkonsul, og samme år som farens død, i 1793, giftet Hendrich seg med Modesta Berentine Forman, født 1765. Hun var i syvende ledd i slekt med Anne Richartsdatter (Pett-Anne), som 157 år tidligere ble eier av Alvøen.

HJ og Modesta Fasmer
Hans B. Fasmer og Modesta Berentine Forman. Maleriene henger i Alvøen Hovedbygning. (Foto: May Lis Ruus)

De ble boende i Strandgaten, men i Alvøen fikk han bygget en oljemølle nr. 2, og den kom i gang året etter, i 1793.

Hendrich Jansen Fasmer hadde omfattende kunnskaper og interesser; kunstneriske, politiske og sosiale. Hans ordspråk var: «Når hoved og hjerte kommer i strid, så adlyd hjertets stemme.» Av skikkelse var han kraftig, og hadde en mektig røst. Og han var sterkt imot drikk og svir.

Han var interessert i både litteratur og teater, og i 1793, da han var 29 år, var han en av stifterne av herreklubben Den Gode Hensigt, og i 1795 teateret Det dramatiske Selskab. Damer hadde adgang når det var baller og assembleer. Andre klubber var Det harmoniske Selskab, som den dag i dag er orkesteret Harmonien i Bergen. Alle klubbene og selskapene holdt en rekke aviser og tidsskrifter fra innland og utland, og slik holdt de seg oppdatert på hva som foregikk.

Johan Nordahl Brun, presten i Korskirken, var en dominerende figur i disse selskapene. Han hadde mange talenter, han skrev skuespill til teateroppsetningene, og diktet og holdt taler.

I 1794 åpnet Det dramatiske Selskab sitt teater, og i 1800 flyttet de inn i det nybygde hus, Komediehuuset paa Engen, med 800-900 tilskuerplasser.

Disse driftige bergenserne vekket oppsikt utenfor landets grenser. Tyske og danske aviser skrev om disse «dagdrivere som ikke hadde annet å gjøre enn å bygge private teatere» og kante det en nasjonal ydmykelse.

I disse kretser var det mye selskapelighet og festlighet, med sang og musikk og dans.

Lystgården i Alvøen var i bruk, for i 1795 skrev Fasmer et brev til sin kone. Han var i Bergen og hun i Alvøen.

Etter faren arvet Hendrich mange eiendommer i byen, og fikk flere fordi han kausjonerte og ga lån. Ikke alle klarte å gjøre opp for seg, og etterhvert satt han med 30 hus. Han viste ettergivenhet ved flere tilfeller for at ikke skyldnerne skulle miste alt de hadde.

Firmaet hadde skiftet navn til H. J. Fasmer & Søn, og opparbeidet det videre. Han drev handel på inn- og utland, drev skipsrederi, og spekulasjonsforetak som Grønlandsekspedisjoner og gruvedrift.

Men ufred i Europa førte til store tap i form av kaprede skip og forlis, og med de verdifulle lastene. De gode årene tok slutt. Danmark-Norge ble trukket inn i krigen mellom franskmennene og britene, og ulykker og nødsår fulgte.

I 1806 forfremmet Fasmer sin 26-årige kjøpmannskarl Prahl til handelsfullmektig og deltager i firmaet.

HJ Fasmer-profil
Generalkonsul Hendrich Jansen Fasmer (Fra boken Alvøen og Fasmerslekten)

Fasmer hadde vært eneeier og deleier i mange skip.  Men frem til 1807 mistet han mange av dem, og med dem mannskap, som omkom eller ble tatt som krigsfanger.

Både handelshuset i Bergen og fabrikkene på Alvøen brakte tap. I 1808 var Fasmer så lei av det hele at han i en bråvending solgte Fasmergården og firmaet i Strandgaten til fullmektigen sin, Prahl, for i alt 17 000 riksdaler.

Husstanden som måtte bryte opp, hadde noen år tidligere bestått av (ifølge folketellingen i 1801):

  • Hendrik Jansen Fasmer, 35 år, kjøpmann og den bataviske republiks commissair
  • Modesta berentine Forman Fasmer, 36 år, hans kone
  • Hans Berent Fasmer, 7 år, sønn
  • Michal Dyrhuus Prahl, 21 år, kjøpmannskarl
  • Christopher von Tangen, 27 år, handelsforvalter
  • Jacob Thies, 15 år, skipsdreng
  • Ole Holstad, 35 år, tjenestedreng
  • Elias Eliassen, 23 år, tjenestedreng
  • Gunikke, 56 år, tjenestepige
  • Anne Schuemeyer, 26 år, tjenestepige
  • Ane Bergesdatter, 47 år, tjenestepige
  • Abelone Larsdatter, 54 år, tjenestepige

Kort tid etter salget av den gamle praktboligen og det gamle handelsforetaket i 1808, flyttet Fasmer og hans huslyd for godt til Alvøen. Han var da 42 år gammel.

Utover på 1800-tallet blomstret Alvøen, og det kan leses på Store norske leksikon, under Hendrik Jansen Fasmer (1835-1930) 

• • •

Kilde: Alvøen og Fasmerslekten av Christian Gierløff 1944
May Lis Ruus 2018

Alvøens historie del 3

Fasmer-slekten på 1700-tallet

Brødrene Didrich og Hendrich Jansen Fasmer

Alvøen: De neste fem årene skiftet Alvøen eier flere ganger. Christopher Garman solgte halvparten av kruttmøllen til Didrich Jansen Fasmer den 25. juni 1744, for 500 riksdaler. De to drev den sammen i ti år. Men da ulykken igjen rammet, ga Garman opp, og Fasmer kjøpte resten av Alvøen for 400 riksdaler i 1754.

Didrich satte istand kruttmøllen, og sørget for avtaler om leveranser til sjøfart og militære, noe som ga et godt grunnlag for driften.

Bergen: På samme tid, i 1755, dannet hans eldre bror, Hendrich Jansen Fasmer sammen med sin sønn Jan handelshuset H. J. Fasmer & Søn med kontor i Strandgaten 129 i Bergen.

En ny brann rammet strandsiden i 1756. I alt 964 hus fra Torgallmenningen til Tollboden gikk tapt i den store brannen. Det var i disse strøkene at de flere pakkhus, sjøboder og handelshus lå, og store varelagere gikk også tapt. Både Hendrich og Didrich mistet sine hus og handelsgård.

I 1760 var husene gjenoppbygget til et toetasjers tømret våningshus med to kjellere og to arker. Bakenfor lå det en bygning med ildhus under. Lenger nede i gården var det to pakkhus med boder og loft og et toetasjers nøst. Hestestallen var oppe ved Fredriksberg festning. Eiendommen ble taksert til 3000 riksdaler.

Dette året ble det holdt vielse og bryllup i Strandgaten 129, for de to brødrenes barn. Hendrichs sønn Jan giftet seg med Didrichs datter Karen.

Det var ikke gode år, og begge brødrene opplevde mye motgang. Hendrich fikk privilegium til å drive hval- og kobbefangst på Grønland, men noen av skipene forliste. Didrichs kruttmølle ga ikke et godt utbytte, for ulykkene forfulgte dem. Med både dag- og nattdrift laget de 1500 centner krutt i året, som tilsvarer 75 000 kilo.

I 1768 hadde Didrich to kruttmøller på Alvøen, men i september det året brant begge ned, og årsaken ble ikke kjent fordi drengene som arbeidet der omkom.

I Bergen eide Didrich en eiendom på Nordnes, samt Strandgaten 129, der broren Hendrich hadde kontor, pakkhus og sjøboder. Didrich hadde eierinteresser i tre kobberverk, og ved siden av en annen var han byens største importør.

Hendrich drev omfattende pangeutlån. Han hadde førsteprioritet i en mengde eiendommer i Bergen, deriblant handelsstuer på Bryggen. Også Dridrich lånte ut penger, blant annet til fogden over Sunnhordland og til stiftamtskriveren. Fasmer-brødrene ga betydelige midler til byggingen av et nytt hus for Stranges stiftelse, med rom for 31 fattiglemmer. De to brødrene var også en av byens 16 eligerede menn, slik deres far hadde vært.

Didrich Fasmer hadde en stor boksamling, som ved hans død ble bortauksjonert i auksjonshuset Altona. Han døde i 1770, 64 år gammel, ble begravet i Nykirken, til ringing fra alle byens kirkeklokker.

Hendrich ble 81 år gammel, og døde i 1779, også gravsatt i Nykirken med ringing fra alle kirker.

Tollbodallmenning, med Tollboden til venstre, og Nykirken med tårnet. Fasmers eiendom, Strandgaten 129, er det hvite huset med blågrønt tak. (Tegning av Peder Haugen ca 1900 etter J.F.L Dreiers original fra ca 1810. Privat eie. Foto: May Lis Ruus)

• • •

Hendrich Jansen Fasmer (1698–1779) og hans kone Cornelia Ross (1698–1744) hadde seks barn, og det var sønnen Jan som førte slekten og dens tradisjoner videre.

Jan Hendrichsen Fasmer var født i 1727, og ble som elleveåring sendt til utlandet for å bli utdannet til kjømann. Han vendte hjem igjen for godt i 1745, atten år gammel.

Han ble med i farens firma Hendrich J. Fasmer & Søn i 1755.

I 1760 ble han gift med sin kusine, onkelen Didrich Fasmers datter Karen.

Også Jan ble en av de 16 eligerede menn i Bergen.

Etter sin onkel og svigerfar arvet Jan Alvøen og dens fabrikker i 1770. Møllen gikk ofte i luften, men til tross for mange uhell gjorde han det godt. Han fikk blant annet bygget en oljemølle der ute.

Jan og hans kone Karen arvet huset i Strandgaten 129, da hennes far og hans onkel Didrich døde i 1770, og de flyttet inn der. Da hadde de vært gift i 10 år, og Jan var 43 år gammel. De hadde en sønn på 4 år.

Fasmer-gården i Strandgaten 129. (Tegning av Peder Haugen ca 1900 etter J.F.L Dreiers original fra ca 1810. Privat eie. Foto: May Lis Ruus)

Huset ble i en takstforretning i 1807 beskrevet slik (med en lett forenklet skrivemåte):
Et tømret våningshus på to etasjer med kvist, inneholdende 10 værelser og kjøkken. 22 vinduer, under huset to hvelvede kjellere.
Fra dette hovedhus; en trappesval til et i øst liggende tømret tverrhus på to etasjer. I dettes underste etasje; et bryggerhus med innmuret kobberkjel. I anden etasje; 2 værelser med 8 vinduer og kjøkken. 
Umiddelbart ved dette; et toetasjers materialhus.
Nede i gården til Vågen; et pakkhus på to etasjer, 50 alen langt og 14 alen dypt, inneholdende 5 pakkstuer, 5 loft, 1 kontor med et vindu, 2 vinder. 
På den nordre side  av våningshuset; et mindre hus, også på to etasjer med kvist, 3 værelser og kjøkken.
I øst for dette; et pakkhus med 2 pakkrom, 2 lofter og vinde. 

Det ble taksert til 6630 speciedaler (specie er riksdaler i sølvmynt).

En del av husets utsmykning og interiør er fredet, og utstilt i Rasmus Meyers samlinger i Bergen.

Carl Gustav Blumenthals veggmalerier fra Fasmer-slektens hus i Strandgaten 129 er bevart og kan sees i Rasmus Meyers samlinger i Bergen. (Foto: May Lis Ruus)

Jan ble hollandsk generalkonsul i 1780, etter sin fars død.

Karen døde 50 år gammel i 1790, og Jan H. Fasmer døde året etter, i 1791 etter et kort sykeleie, 63 år gammel. Også han ble gravlagt i Nykirkens kjeller, i Fasmers familiegrav.

Fortsettelse: Alvøens historie – del 4

• • •

Kilde: Alvøen og Fasmerslekten av Christian Gierløff 1944
May Lis Ruus 2018

Alvøens historie del 1

Pett-Anne

Alvøen er et av landets eldste og best bevarte industristeder, og på stedet lå Alvøens Papirfabrik, som ble grunnlagt av Fasmer-slekten. Gjennom 184 år produserte Alvøen finpapir og pengeseddelpapir til Norges Bank, fra 1797 til 1981. 

Men historien spenner lengre tilbake. Allerede i tidlig kristen tid lå gården under kongsgården Alrekstad, og senere ble den krongods. Da var det en kornmølle ved den brusende fossen, som ble benyttet av de lokale bøndene.

mollestein-MLR
Gammel møllestein i Alvøen. Foto: May Lis Ruus

Fra forlening til privat eie

Alvøens industrihistorie begynner i 1626 da lesemester ved Latinskolen i Bergen, Hans Søffrenssøn fikk Alvøen i forlening, det vil si at inntekter fra gården var hans lønn. Sammen med borgermester, kjøpmann og skipsreder Claus Ratken og Jochum Bunde fikk de i 1626 kongenlig confirmation og stadfæstelse til å få bygget en mølle som kunne gavne allmennheten. Ratken var også den som for egen formue fikk bygget Nykirken i Bergen, og den sto ferdig i 1622.

Samme år søkte Søffrenssøn, Bunde og Ratken kongen om å få bygge en kruttmølle.

Siden Bergens borgervæpning var blitt etablert i år 1600, kunne borgermester Ratken sikre Alvøen Krudtværk bestillinger. Soldatene i borgervæpningen skulle ha krutt, kuler og bly i sine hus. Det var urolige tider, og også defensjonsskipene skulle utstyres med krutt til sine kanoner og skytevåpen.

Alvøens kruttmølle og kornmølle var viktige for folks dagligliv og for samfunnet som helhet.

Men i 1631 sprang kruttmøllen i luften, og kornmøllen brant ned.

På det tidspunktet var det den formuende Anne Richardsdatter i Bergen som hadde overtatt Ratkens del av Alvøens møller. Hun hadde først vært gift med Cornelius Olsen, og da han døde, giftet hun seg med Ratken. Da kuttmøllen ekspolderte, var det hun som sto som eier, så Ratken må ha vært død før 1631.

Anne ble kalt Pet-Ane (Pett-Anne; tante eller gudmor). Hun ble hedret av sine bysbarn som «gudmor og tante» til en hel bydel. Hun må ha vært godt likt og avholdt av alle, og at hun var en ruvende forretningskvinne har ikke blitt holdt imot henne.

Anne lot seg ikke skremme av eksplosjonen. Et halvt år senere, i februar 1632, ble hun eier av Alvøen, med hus, jord, åkere, eng, mark, lutter og lunder, fiskevann og fegang, innmark og utmark.

Anne hadde en forvalter til å ta seg av 20 dyr av storfe, og hun fikk kornmøllen gjenoppbygget. Til tross for at det var stor etterspørsel av krutt, ble ikke kruttmøllen bygget opp igjen.

I Bergen hadde Anne hus med sjøboder, fem bortleide hus. Huset hennes lå ved Nykirken, og allmenningen utenfor var oppkalt etter henne; Peti Annas Almenning, og bryggen ble kalt Petanebryggen.

I 1645 flyttet Anne til Alvøen, og bodde der de siste årene av sitt liv. I 1653 blir hun omtalt som salig. Hun ble gravlagt i Nykirken.

I sitt første ekteskap hadde Anne tre barn; Gierche (–1669), Joris (–1668) og Richard.

I sitt andre ekteskap hadde hun også tre barn; Anne (ca 1597–1686), Wilchen Clausen Ratken og Thomas Clausen Ratken (–1668)

Petanebryggen på Strandsiden i Bergen (Foto: ukjent, ubb-bros-01477)

Anne Richartsdatter fikk med sin første ektemann, Cornelius Olsen, tre barn; Gierche, Joris og Richard.

Richard Cornelison ble rådmann i Bergen. Han var en rik mann, med hus og grunner verdsatt til 7230 daler, og annen formue til 1700 daler. Bare to andre borgere hadde større formue enn ham på den tiden.

Joris Cornelison hadde betydelig mindre enn sin yngre bror. Han hadde i 1645 måttet løskjøpe seg fra Tyrkia, og brukte med det opp alle sine midler. Han bygget seg opp igjen, og i 1657 var han ikke verd mer enn 1720 daler. I 1647 var han i slagsmål i sin mors bod og gård. Også hans sønn, Claus, var innblandet i et større slagsmål på Kongshavn.

Joris ble Alvøens nye eier. Hans halvsøster fra morens andre ekteskap med Ratken, Anne Clausdatter, eide halvparten, men Joris kjøpte henne ut.

Senere ble det en rettstvist der Anne Clausdatter mente at den var solgt av hennes avdøde ektemann uten hennes vitende og samtykke.  Retten ga henne medhold, og tilkjente henne ny odelspart i Milde gård, som hun og mannen hadde kjøpt. Hun lot sine skoger på Store og Lille Milde bli fredet.

Alvøens eier Joris Cornelison ble 30. april 1668 gravsatt i Nykirken ved siden av sin salige mor Pet-Anes grav.

Gierche Cornelisdatter ble gift med Willads Madsen fra Ålborg. Han hadde tatt borgerskap i Bergen i 1625, og ble begravet i Nykirken i 1669.

De fikk fem barn, og datteren Maren Willadsdatter, født 3. desember 1636, ble gift med Hendrich Jansen Forman, født 1624.

Fra Maren stammer slekter som Fasmer i Alvøen, Janson på Damsgård, Ibsen (Henrik), Sem og Kroepelien.

Fortsettelsen: Alvøens historie – del 2

• • •

Kilder: Alvøen og Fasmerslekten av Christian Gierløff 1944, Bergen Byleksikon, hanseater.no
May Lis Ruus 2018