Hvordan ringte man i 1949? Det visste verken Erle eller jeg, men vi fant det ut! 🙂
Telefon var langt fra allemannseie, og det var stort sett i forbindelse med jobb at man hadde telefonabonnement. Det var lang ventetid for å få installert telefon. I 1947 ventet 14 000 på telefon, i England 300 000 og i Amerika 2 millioner.
Erle har ikke hatt særlig befatning med telefonapparater, siden de eneste hun kjenner med telefon, er tante Bertine og onkel Colin, og de bor utenfor sentrum. Hun vet ikke hvordan man ringer. Tar man opp røret og så er det en sentralborddame i andre enden som man må snakke med og si hvem man skal nå? Eller slår man et nummer på dreieskiven og så blir man koblet opp?
Flaks for meg fant jeg en hel telefonkatalog på nettet, og den var attpåtil fra 1949! Den kunne jeg bla i, og etter at jeg hadde gjort det, lot jeg Erle legge sine lett klamme hender på en brun telefonkatalog. Det var nok ikke bare hun som var uøvet i å hanskes med dette teknologiske vidunderet, for i telefonkatalogen fantes en detaljert bruksanvisning. Den ble lest, og vips hadde Erle lært seg hvordan man ringer.
Hun øver seg ved å slå opp i telefonkatalogen og finne nummeret til tanten og onkelen, og hennes første samtale går dit.
De første telefonsentralene var manuelle, det vil si at personer (telefonister/telefonistinner) svarte på et oppringingsignal (anrop) ved å kople seg inn og få beskjed om ønsket mottaker, og deretter kople forbindelsen videre til en telefonist i en annen aktuell sentral og gi beskjed til denne om å kople videre fremover.
I 1920 tok Skien i bruk et rent automatanlegg som den første byen i Skandinavia. Automatikk erstattet menneskene ved sentralen. Andre byer fulgte etter i tiårene som fulgte. Lokalsamtaler var flere steder automatiske, ved at man ringte direkte til det nummeret man skulle til, mens rikstelefoner gikk via sentralbordene. I 1926 fikk Stavanger Telefonforening landets første helautomatiske landsentral. Sentralborddamene kunne koble sammen rikstelefonsamtaler uten å først ringe til en lokalstasjon. Rikstelefondamene koblet seg automatisk til abonnenten uten å gå om betjeningen ved lokalsentralen. Bergen fikk det samme i 1936.
I 1954 kunne en rikstelefonsamtale for første gang gjennomføres automatisk, abonnenter i Ski kunne ringe automatisk til Oslo. Samme år ble det lagt telefonkabel over Nordsjøen mellom Norge og England.
Min neste utfordring ble hvordan man kan telefonere hvis man trenger akutt helsehjelp. Fantes det nødnumre den gang? Hadde de sykebiler? Leger på en vaktordning? Eller måtte man bare finne en drosje og komme seg til sykehuset selv?
Jeg bladde i telefonkatalogen for 1949. Under P sto Politiet, og de hadde nummer 02. Men jeg fant ingen side med nødnumre oppgitt.
Derimot ble det hyppig reklamert med både telefonvekking og rett tid. Den vi senere kjente som Frøken Ur, het «Randi» den gang, og hadde nummer 05. Bergen Telefonanlegg startet en talende tjeneste i 1935 der klokkeslettet ble lest av skuespilleren Randi Brænne.
Først da jeg kom bak til forretningsregisteret, var det en liste med sykehus. De hadde vanlige, femsifrede numre.
Så hva gjorde man om man trengte akutt legehjelp? Tok man drosje til sykehuset, undret jeg meg. Jeg slo opp på D for drosjer. Nei, der var det mest Damefrisørsalonger, Danseskoler, Dispasjører, Drev- og Trådfabrikker og Dykkerforretninger. Skulle man ringe etter skyss, måtte man slå opp på V for Vognmenn. Der var det en underkategori som het Automobilvognmenn. Blant de ni oppføringene var tre oppført som likbil. Også noe å vite …
Nei, det var vel mer sannsynlig at de ringte direkte til en lege, som kom på hjemmebesøk, slik det hadde vært før i tiden. Det var nesten tre sider med leger som var delt inn i fagfelt, som «Nervøse sinnslidelser», «Fødselshjelp og kvinnesykdommer» og «Lungelidelser og Lungetuberkulose». Og privatnummeret var oppgitt på de fleste leger.
Man kunne for eksempel ringe hjem til Herman C. Gade, som ble kjent for sitt arbeid for å bekjempe tuberkulose. Hans bror grunnla Gades institutt på Haukeland sykehus.
Og sentralborddamene fikk med seg alt som skjedde i by og bygd, siden de var en del av samtalen.
For å ta tiden på en samtale, hadde sentralborddamene små klokker på sentralbordkabinettet foran seg, og de noterte tiden på små bonger som dannet grunnlaget for regningen som skulle sendes til abonnenten.
Det fantes offentlige telefonstasjoner både i byen og distriktet. De kunne benyttes av «enhver, der på forhånd nedlegger i pengebøssen taksten for hver 3 minutter, samtalen varer.» Disse telefonene sto i kolonialbutikker og landhandlere, men også i kafeer, på Fløibanen, teateret, jernbanestasjoner. Noen av dem var automater eller kiosker, blant annet den som sto på Nøstetorget.
Siden ventetiden for å få installert telefon var lang, og telefonen var statens eiendom, ble den nesten alltid plassert i entreen. Alle abonnentene hadde plikt til å låne bort telefonen sin. Ved siden av telefonbordet sto en telefonbøsse som låneren måtte legge på den tiøringen en samtale kostet.
I hvert fall lærte vi oss hvordan man bruker en automattelefon, takket være telefonkatalogen for 1949, som jeg fant på marcus.no.
Mikroquiz:
Hva er en mikrotelefon?
Svar: Telefonrøret.
Oppfølgingsspørsmål:
Hvor er mikrofonen på en automattelefon?
Svar: Den delen av mikrotelefonen man skal snakke inn i.
Spørsmål for viderekomne:
Når man telefonerer, hvor skal mikrofonen ikke holdes?
Svar: Under haken eller over pannen. (Korrekt holdemåte for mikrofonen er rett foran munnen)
Utdrag fra Blåmåne 5
Hun ble fristet til å prøve. Hun kunne alltids ringe en forretning, for alt var stengt nå om kvelden. Da risikerte hun ikke at det var noen som svarte i andre enden. Eller … hun kunne prøve å ringe til tanten og onkelen. De ville nok lure om de fikk en telefon fra henne, siden de visste utmerket at Marta ikke hadde telefon.
Klokken var kvart på ti. Var det for sent å ringe nå? Nei, de var nok våkne fremdeles. Men hva skulle hun si?
Prøvende løftet hun av mikrotelefonen. Den var tyngre enn hun hadde regnet med. I veiledningen sto det at mikrofonen skulle holdes rett foran munnen, og ikke under haken eller over pannen. Hun kniste da hun så det for seg.
«Hva med oppå hodet som en hatt? Kan man telefonere på den måten?» Hun la mikrotelefonen oppå hodet. «Hallo? Hører noen meg? Ikke? Hva med nå?» Hun la den foran øynene. «Er det noen som ser meg?»
En latter unnslapp henne. Hun visste at hun var barnslig, men det skyldtes nok at hun var overtrett.
Hun studerte mikrotelefonen nøyere. Den enden med ledning hadde en slags skål, og den skulle nok fange opp lyden. Den andre enden hadde bare mange hull. Som en høyttaler.
«Lett som en plett,» sa hun og la mikrofonen mot munnen og høyttaleren mot øret. Det lød en langtrukken pipelyd. Hun lurte på hvordan den kom seg inn i apparatet. Var det en grammofonplate som ble spilt?
«Hallo, hallo?» sa hun til pipelyden. «Ja, det er Erle Ravndal, og jeg ringer i anledning en øvelse. Jeg øver meg på å overmanne et nymotens uhyre vi har her på dette kontoret. Ja, det kalles en automattelefon, og alt er skrekkelig moderne. Fremtiden snikes inn i våre liv, enda vi ikke ønsker disse fremskrittene. Å møtes ansikt til ansikt er da meget hyggeligere, ja, riktig koselig. Og hva med alle budene i byen? Skal de bli arbeidsløse, de da? Nei, jeg sier Dem, frøken Taletut, at jeg motsetter meg på det sterkeste å omfavne dette unødvendige fremskrittet. Hva sier De? At jeg vil omfavne fremskrittet når jeg blir eldre eller når jeg får mitt eget telefonapparat? Nei, det vil jeg ikke ha. Jeg kommer nok bare til å stamme. Hva om jeg må hoste eller kremte? Eller nyse? Hva vil personen i den andre enden da tro? De kan vel få hørselsskader av bråket. Er det noen som tenker på det? Og hvordan skal vi klare å tale sammen når vi ikke kan se hverandres ansikt? Man kan ikke høre et smil … eller jo, kanskje man kan det. Men andre uttrykk kan ikke høres. Så dette er nok bare et blaff. Telefonering er i hvert fall ikke noe for meg. Jeg håper jeg aldri trenger å høre lyden av en telefon når jeg er på arbeid. Ja, slik er det. Adjø!»
Forsiktig la hun mikrotelefonen på automattelefonen.
Hun leste resten av instruksene.
«Etter benyttelse må mikrotelefonen legges korrekt tilbake på gaffelen.»
• • •
Kilder:
- BT 17. sept. 1947, sak om Bergens Telefonkompani
- marcus.no
- Store norske leksikon: Telefonsentral
- Telefonuret: https://no.wikipedia.org/wiki/Telefonuret
- lokalhistoriewiki.no: Telefonhistorien
- Da telefonen kom
Bildene av katalogen er faksimiler fra marcus.no
Det er Ida Ruus som er modell for Erle
May Lis Ruus 2023
I løpet av et par årtier ble mer enn 13 000 kvekere fengslet. Onde tunger kalte dem quakers, skjelvere.
May Lis Ruus 